Vindheimbloggen

De allestednærværende plastposene kan vise seg å bli et av de store bidragene fra våre dagers sivilisasjon til framtidige arkeologer. Ikke bare forsøpler de våre omgivelser idag - jeg ser en plastpose som henger i en tretopp utenfor vindet mitt - de brytes så langsomt ned at de etter alt å dømme vil bli blant de varige restene fra oljealderen. Når bruken av olje som drivstoff er et avsluttet kapitel, vil det fortsatt ligge store mengder plastposer i jord og vassdrag, på fjell og i fjære.

Du skal ha sterk rygg for å komme ut av mange butikker uten plastpose i våre dager; mange steder putter de automatisk småting - som allerede er pakket inn i både to og tre lag emballasje - opp i en ny latterlig liten plastpose og rekker den til deg over disken før du rekker å si nei takk. Få av oss vil da rive plastposen av for å levere den tilbake til ekspeditøren. Det hjelper å ha med en tøypose til dagligvarer, men er du innom flere butikker er sjansen likevel stor for at det likevel ligger en plastpose eller to oppi tøyposen når du kommer hjem.

Som så mange andre destruktive innslag i vår livsstil, har også plastposen sine forsvarere, (jeg for min del lengter ikke tilbake til den tida da vi pakket inn søpla i avispapir), men det er også mange som leiter etter veier bort fra posetyranniet.

I den lille engelske byen Modbury har de helt sluttet å bruke plastposer. En  forbrukerkampanje, ledet av den energiske aktivisten Rebecca Hosking har overtalt alle byens forretninger til å slutte med plastposene.

Kampanjen i Modbury har fått stor oppmerksomhet i England, og det lansereres nå en kampanje over hele landet for å få butikker til å slutte å levere ut plastposer, og for å få kundene til å slutte å ta imot dem.

Dette er et godt grunnlag for en grønn forbrukerkampanje fram mot valget og lenge etterpå.