1) Den amerikanske militærekspertens påstand om at han fortsatt kontrollerer grupper i Irak. Dette må vi anta har inngått i det hemmelige beslutningsgrunnlaget bak regjeringas utvisningsvedtak.

2) Hvor liten oppslutning Krekars variant av islam faktisk har blant irakiske kurdere. En skulle tro at et gjennomtraumatisert samfunn som irakisk kurdistan var etter Saddams folkemordpolitikk med sine gassangrep, massehenrettelser, konsetrasjonsleire, tortur og voldtekter, skulle gi de beste forutsetninger for framvekst av ekstrem islamisme.
Under de kurdiske borgerkrigene på 1990tallet hadde den islamistiske gruppa IMK en viss oppslutning, men da situasjonen roet seg ned i 1997/98 la IMK ned sine våpen. Det var da Krekar og enkelte andre brøt ut og opprettet Aansar al-Islam for å fortsette den væpnede kampen. Halvparten av krigerne hans var arabere og andre afghanistanveteraner. Han vervet få lokale kurdere. bruken av selvmordsbombere kan forståes som et resultat av nettopp mangelnde opplsutning.

3) Det er nok ikke noen stor glipp av UD at man ikke har spurt den irakiske regjeringa om Krekar ville være trygg i hjemlandet. Så seint som i fjor ble 13 påståtte medlemmer av Ansar al-Islam hengt i Arbil, den kurdiske hovedstaden. Det er ikke bare sannsynlig men sikkert at Krekar ville få samme behandling, uansett hva norske byråkrater måtte si til sine motparter i Bagdad.

Forøvrig må vi vel nå forvente oss en liten flom av artikler i Klassekampen, Morgenbladet osv som forklarer hvorfor stakkars Krekar er i sin fulle rett til å beordre drap på journalister, helsearbeider og alle som måtte befinne seg i nærheten av dem.

Det foregår nå kamper i den østlige delen av sunnitriangelet mellom al Qaeda i de to elvers land og Ansar al-Sunna, som så vidt jeg forstå skyldes politisk uenighet. Et av hovedspørsmålene i konflikten er hvorvidt sjiitter bør utryddes eller ikke. Som kjent gjennomfører Al Qaeda stadige massakrer på sjiitter, mens mange irakiske salafister har vært, og er, imot dette - kanskje først og fremst av taktiske grunner.

Når det gjelder angrep på ikkemuslimer, altså kristne, yezidier, mandeere osv, er de to partene derimot skjønt enige om dette er en viktig del av den væpnede jihad.

Iran ga tidligere en viss militær støtte til mange væpnede grupper i Irak. Dette har i ulike perioder omfattet både PUK, IMK og Ansar al-Islam, uten at en bør trekke vidtgående slutninger om ideologisk slektskap ut av dette. For Iran har det vært et spørsmål om å svekke Saddam Hussein, og nå om å sikre seg innlfytelse på Irak etter Saddams fall.

På det siste punktet mener jeg at HR driver en viss synsing på grunnlag av åpne kilder (bl.a. pkt 39). Hvilket grunnlag har HR for å konkludere med at Krekar med en viss sannsynlighet kan trekke terrorvirksomhet til Norge? Hvor kommer Al-Kaida inn i bildet? Krekars gruppe ble eller blir støttet av Iran, noe som taler for at de ikke har noe med Al-Kaida å gjøre. etc