Norge og kurdisk olje

Oljebrann ved Kirkuk

Det later til å være vanskelig for folk i Norge å ta inn over seg at Irak er en flernasjonal stat. Dette til tross for at forholdet mellom arabere og kurdere har vært et åpent sår i irakisk politikk helt siden det kurdisk dominerte Mosul-vilayat ble innlemmet i den nye staten i 1925.

Etter å ha vært utsatt for årelang undertrykkelse, som kulminerte i gassangrepet på sivilbefolkningen i Halabja i 1988 (ca 5 000 døde), hilste de irakiske kurderne det amerikanske angrepet i 2003 velkommen, og danset i gatene da Saddam Hussein ble fanget samme høst. Mens de arabiske delene av Irak sank ned i blodig sekterisme, tok kurderne fatt på å gjenoppbygge sitt land.

Tyrannens fall åpnet en økonomisk blomstring i irakisk Kurdistan, og gjorde det mulig for kurdiske styrker å utvide sitt maktområde betydelig. Den nye irakiske grunnloven fra 2005 slår fast at grensene for den kurdiske autonome regionen skal fastsettes gjennom folkeavstemninger i omstridte områder, herunder provinsen og byen Kirkuk med sine betydelige oljefelt.

Motstanderne av den amerikanske invasjonen var ikke interessert i kurdernes synspunkter. De svelget sunniarabisk retorikk uten motforestillinger, og SV-politikeren Hallgeir Langeland kunne derfor karakterisere kurdiske offiserer som hadde kjempet mot sunniarabisk undetrykkelse i årtier, som quislinger. Denne tvilsomme “antiimperialismen” slo også ut i høylydte protester mot Statoils ønske om å opprette et kontor i den kurdiske hovedstaden Arbil i 2007, fra såvel LO som NUPI-forskeren Reidar Visser og oljeøkonomen Øystein Noreng.

En kurdisk soldat ved DNOs Tewke-felt

Nå er Statoil (tross alt) lydhør for politiske signaler og utsatte sitt engasjement i Irak, mens det lille norske oljeselskapet DNO ikke har slike hemninger. DNO begynte leiteboring nær den tyrkiske grensa allerede i 2004, og fant olje i Tawke-feltet nær Zakho året etter. Dermed ble selskapet en viktig brikke i maktkampen mellom de kurdiske selvstyremyndighetene og regjeringa i Bagdad om organisering av oljevirksomheten og fordeling av inntektene fra den. Denne drakampen er langt fra fullført, men oljeministeriet i Bagdad har nå tillatt eksport av olje fra Tawke gjennom Tyrkia. Det er i dette perspektivet vi må se på det tyrkiske energikonglomeratet Genel Enerji sitt oppkjøp av DNO-aksjer; et oppkjøp som ble formidlet via den kurdiske oljeministeren Ashti A. Hawrami og den kurdiske regionale regjering.

Disse transaksjonene ble gjennomført i størst mulig hemmelighet, og i denne sammenhengen har Dagens Næringsliv intervjuet Henrik Thune fra NUPI om situasjonen i irakisk Kurdistan. Thune påpeker ganske riktig at de dominerende partiene, KDP og PUK, styrer en gjennomkorrupt økonomi. Slik korrupsjon er imidlertid ikke på noen måte begrenset til de kurdiske områdene.

Når Thune hevder at en selvstendig kurdisk oljepolitikk ikke gavner Iraks fremtid ser han Irak fra det arabiske flertallets perspektiv, slik NUPI også gjorde i en rapport tidligere i år.
Nå er det selvsagt viktig og riktig å ta hensyn til arabiske interesser i ulike sammenhenger, men innenfor den irakiske staten (og i Midtøsten som helhet) blir det både umoralsk og uklokt å se bort fra kurderne. Norsk politikk burde i langt større grad støtte kurdiske krav og ikke ensidig identifisere seg med arabiske interesser.

Den som ønsker å motarbeide korrupsjon og fremme åpne økonomiske og politiske prosesser bør glede seg over opposisjonens framgang ved regionvalgene i Kurdistan i sommer, og ikke motarbeide kurdisk utvikling.