Sånn kan det gå

Margaret Atwoods bøker er både realistiske og skremmende

I grenselandet til science fiction og fantasifortellinger ligger en type samfunnskritikk som forlenger utviklingstrekk i dagens samfunn. Slike romaner som gjerne er både mørke og triste kalles ofte dystopier. Blant de mest kjente klassiske eksemplene på slik dystopisk litteratur er Aldous Huxleys Vidunderlige Nye Verden og George Orwells 1984, går vi enda noen tiår tilbake i tid er Yevgeny Zamyatins roman Vi og flere av romanene til HG Wells relativt kjente eksempler.

Mens militarisme og spenningen mellom totalitarisme og toleranse var hovedtema hos Huxley og Orwell, og atomkrigens følger var et gjennomgangstema fra 1960-tallet og framover, har ulike varianter av økologisk sammenbrudd blitt stadig mere sentralt i nyere variasjoner av fortellingene om hvor galt det kan gå.

Her hjemme har flere av Gert Nygårdshaugs bøker beveget seg inn i dette området, der vi også finner slike eksempler som Andreas Bull-Hansens velskrevne serie Lushons Plater og den nylig utgitte dobbeltromanen Bak den røde tåken av Arne Thodok Eriksen.

På engelsk har man naturlig nok et langt større utvalg – av varierende kvalitet; bare i år finner vi f.eks. den glimrende korte romanen Cold Earth av Sarah Moss, om en gruppe forskere på Grønland som mister kontakten med resten verden på grunn av en pandemi, og den atskillig mindre overbevisende The Flood av Stephen Baxter, der vannet stiger helt til det skjuler Mount Everest (!) og de siste menneskene overlever på flåter. Framfor hans tankespinn anbefaler jeg heller de kalde fakta om global oppvarming som finnes i slike skremmende framskrivinger som Mark Lynas’ bok Seks grader . Lynas’ marerittaktige utlegning av konsekvensene av vårt uhemmede forbruk av fossile brensel blir dessverre mer og mer sannsynlig.

Årets viktigste og mest skakende dystopi er nok likevel Margaret Atwoods The Year of the Flood, en fortsettelse av hennes tidligere roman Oryx og Krake. (Atwood nekter bestemt å plassere sine bøker i den utskjelte kategorien science-fiction).

Den tar ikke, som man kanskje kunne tro, utgangspunkt i klimaendringer og derav følgende flom, nei – den flommen tittelen viser til er en menneskeskapt pandemi. I Oryx og Krake fikk vi høre hvordan en – kynisk og/eller forvirret – forsker mente menneskeheten hadde forspilt sin sjanse og trengte å forbedres. Han utvikler en sjukdom som på kort tid tar livet av de fleste, og setter ut sin egen modell:Mennesket, versjon II – ny og bedre.

Årets bok skildrer den samme prosessen fra en annen synsvinkel. Vi blir presentert for et Nordamerika der de store selskapene og deres sikkerhetsfolk sørger for å holde middelklassen i steril men komfortabel avstand fra kaos, forurensning og sjukdom i ghettoene - the pleeblands. Store deler av handlingen følger livet i en religiøs sekt, ei økologisk gruppe som kaller seg Guds Gartnere. De dyrker sin egen mat på hustakene og nekter såvel å spise Secret-burger (innhold ukjent) som å forbruke andre produkter av den rådende sivilisasjon. (Atwood gjengir tekstene en rekke av gartnernes salmer, som tilmed finnes innspilt på CD) .

Heller ikke Guds gartnere slipper helt unna pandemien, skjønt de med sine sjølbergingskunnskaper er langt bedre rustet enn de fleste andre til å overleve uten teknostrukturen. Boka viser i sine avsluttende kapitler kanskje et glimmer av håp for at en ny sivilisasjon kan oppstå i møtet mellom de ulike individene som har overlevd pandemiene og de nye livsformene som har unnsluppet de store selskapenes gen-laboratorier, heriblant intelligente rov-svin og Nye mennesker.

Men jeg kan ikke unngå å minnes tidligere visjonære arbeider i science-fiction genren, bøker som John Brunners The Shockwave Rider fra 1975, der helten unnslipper de store selskapens totale kontroll og undergraver deres makt ved hjelp av sine hackerferdigheter (over oppringt samband), eller J. G. Ballards The Drowned World fra 1963, som skildrer en verden der havet dekker de store byene.

Da de kom ut var disse bøkene fullstendig utenfor den virkelighet de fleste kunne ta inn over seg. Idag ser vi at både globale datanettverk med skremmende muligher for overvåking og stigende havnivå er blitt til virkelighet.