I Sørkurdistan er det omsider utnevnt en ny regjering – nesten tre måneder etter lokalvalget i sommer. Det er fortsatt de to store partiene KDP og PUK som deler makta, men statsministeren er nå Barham Salih (til høyre på bildet) fra PUK til tross for at PUK var valgets store taper – i partiets kjerneområde provinsen og byen Suleimaniyah, tok opposisjonslista Gorran flertallet. Men skifte av statsminister fra KDP til PUK har vært avtalt i 2005, så Nechirvan Barzani fra KDP (til venstre på bildet) måtte vike plassen, om enn meget motvillig.
Mange av regjeringsmedlemmene er fortsatt de samme, og i lys av valgresultatet vil det bli vanskelig for Barham Salih å presse KDP – dersom han for eksempel skulle ønske å gjennomføre tiltak mot korrupsjon og for større åpenhet i forvaltningen slik han har lovet å gjøre. Det var jo kritikken av disse forholdene Gorran-lista utfordret PUK på, åpenbart med større troverdighet enn Salih.
Det er heller ikke gitt at Salih, til tross for at han kommer rett fra en stilling som visestatsminister i Bagdad, vil kunne presse fram noen løsning på den fastlåste konflikten med sentralregjeringa om herredømmet over Kirkuk og andre omstridte områder.
I mellomtida er kurderne avventende til oppmykinga i Nordkurdistan, altså Tyrkia. PKK har testet regjeringa Erdogan sin fredsvilje ved sende ubevæpnede peshmergas inn i Tyrkia, der de først er blitt arrestert og siden satt på frifot til jublende folkemasser. PKK viser på denne måten at de fortsatt er en viktig maktfaktor som ikke kan holdes utenfor når kurdernes situasjon i Tyrkia skal drøftes.
I Trondheim hadde Kurdistans Fredsforening trommet sammen tre nordmenn og en svensk kurder for å diskutere kurdernes situasjon den siste dagen i oktober. Foruten meg selv var det Bernt Hauge, Erling Folkvord og Rebwar Hassan som sto foran et publikum på et trettitalls kurdere.
Folkvord, som er en populær mann blant norske kurdere, ga en kort innføring i kurdisk historie og fulgte opp med poengterte kommentarer til situasjonen i Nordkurdistan. Han tviler på den reelle fredsviljen hos Erdogan og han AK-parti og viste til at det PKK-vennlige partiet DTP feide AK-partiet til side i de kurdiske områdene ved de tyrkiske lokalvalgene tidligere i år.
Bernt Hauge som leder Rådgivningsgruppa for flyktninger og innvandrere i Trondheim, tok opp menneskerettighetssituasjonen i Kurdistan og satte den i forhold til norsk innvandrings- og asylpolitikk. Ifjor kom det 60 000 innvandrere fra Polen uten problemer, mens et langt mindre antall asylsøkere skaper en opphetet politisk debatt. Hvor er vår vilje til å hjelpe de nødlidende, slik internasjonale traktater forplikter oss til, spurte han retorisk.
Rebwar Hassan og møteleder Bekes Berwari
Den siste innlederen var meg. Jeg tok for meg situasjonen i Sørkurdistan og den uavklarte situasjonen om grensene for den kurdiske regionen. Jeg tok også opp min kritikk av den sterkt proarabiske holdningen til de norske Irak-ekspertene Henrik Thune og Reidar Visser, en holdning som også preger årets NUPI-rapport om Irak.
I debatten var det flere som etterlyste større fokus på situasjonen i Iran. Ingen av oss innledere hadde særlig detaljkunnskap om dette, men vi kjenner til at undertrykkelsen av kurdiske rettigheter er like sterk der som i de øvrige kurdiske områdene. Som ledere for et flernasjonalt imperium er det vanskelig for de iranske herskerne å gi etter for minoritetskrav, uten fare for at den persiske dominansen i riket skal falle sammen.
Det var også debatt om de omstridte områdene i Irak, med særlig fokus på Kirkuk. Flere deltakere mente at den demokratiske prosessen basert på den nye irakiske grunnlovens bestemmelser og debatt med myndigheten i Bagdad har slått feil, og tok til orde for ensidig annektering av såvel Kirkuk som andre områder med kurdisk flertall. Rebwar Hassan advarte sterkt mot en slik holdning og understreket at både kurdere og arabere i Irak har opplevd nok vold.
Selv hevdet jeg at den kurdiske taktikken har vært riktig; prinsippet om at hver person har én stemme er det beste grunnlaget for å finne en løsning også på Kirkuk-problemet. Den arabiske (og turkmenske) posisjonen er derimot at Kirkuk må styres etter etniske kvoter som skal hindre at det kurdiske folkeflertallet kommer til uttrykk- dette er også NUPI-forskernes holdning, en holdning få om noen kurdere kan akseptere.
