Det er i Midtbyen, byen innenfor elveslyngen, Trondheims historiske identitet ligger. Her kommer trønderhovedstadens sjel klarest til utrykk, og Midtbyen er derfor også det stedet der striden om hvordan byens egenart skal videreføres står skarpest.
Midtbyplanens kartgrunnlag.
Miljøverndepartementet godkjente i 1981 en plan som skulle sørge for at Midtbyens historiske og arkitektoniske identitet ble bevart. Tretti år seinere ser vi at denne Midtbyplanen er blitt systematisk fortolket i strid med sin hensikt. Bygninger som åpenbart bryter med Trondheims tradisjonelle formgivning og materialbruk er regelen heller enn unntaket.
Det har vært vanskelig å stille spørsmålstegn ved de premissene som på denne måten har blitt liggende til grunn for byutviklinga i Trondheim. Midtbyplanen har blitt irrelevant, og har knapt nok vært nevnt i festtaler. Misforholdet mellom plan og virkelighet har etterhvert blitt så åpenbart at rådmannen har satt i gang et arbeid for å utarbeide en ny “veileder for byform, arkitektur og arealbruk for Midtbyen”. Dette arbeidet må hilses velkommen.
Dette nybygget i Nordregate, Borkeplassen, hevdet rådmannen var i samsvar med Midtbyplanens hovedmål om å "beholde midtbyens karakter som treby" .
Vi trenger ikke et dokument som åpner for flere Borkeplasser, vi trenger ikke et dokument som gir klarsignal for det foreslåtte nybygget på Thora Storms skole.
Det er nødvendig å stramme inn på den hensynløse tilsidesettinga av tradisjon og historisk identitet som har dominert de siste åra. Dette betyr ikke at vi skal begrense oss til å kopiere gamle hus til glede for nostalgikere. Ingen ønsker å bo i et museum, og vi må overvinne den falske motsetningen mellom kontrast og kopiering. Det prinsippet som må legges til grunn er tilpassing. Samtidig som vi styrker innsatsen for å verne om bryggene, trehusene og de andre sentrale elementene som definerer Trondheim, må vi legge til rette for at nye bygninger forsterker heller enn å fornekte de historiske sammenhengene.
Vi trenger et dokument som langt tydeligere setter grenser for moteriktig utvanning av Trondheims egenart. Vi trenger en formingsveileder som hjelper utbyggere og arkitekter å finne fram til en hensynsfull, forsiktig og empatisk fornyelse av bygningsmassen i vårt tusen år gamle bysentrum. Formingsveilederen må understreke noen prinsipper som gjør det mulig å bygge moderne, men med respekt. Bygningenes volum er her et viktig element, andre elementer er tak-utforming, gesimshøyde og glassbruk i fasader.
Nå er det likevel slik at regler og forskrifter bare tjener sin hensikt dersom de blir forstått og etterfulgt. Vi har lenge hatt en situasjon der arkitekter og byråkrater utdannet i modernismens ånd, har internalisert den kontrast-tenkinga som f. eks. ligger i Veneziacharteret. Diskusjonen rundt nybygget Hotell Union på Øye i fjor sommer har, gledelig nok, avdekket at den faglige konsensus om viktige elementer i Veneziacharteret ikke lenger er tilstede. Spesielt viktig er det at Riksantikvaren avviser at kontrastprinsippet fortsatt skal være retningsgivende.
Tegn i tida tyder på at de postmoderne eksperimentene er i ferd med miste sin kraft, slik brutalismen og funksjonalismen tidligere har gjort. Vi kan derfor håpe at det nytter å arbeide for at mere menneskevennlige og historiebekreftende formspråk igjen vinner innpass både i Trondheim og i andre byer.
Siste kommentarer