Opprør i Midtøsten

Utviklinga i Midtøsten de siste månedene har i sannhet vært dramatisk, og det er ingenting som tyder på at det er slutt enda. Konsekvensen av regimeskiftene i Tunis og Egypt er langt fra avklart, og situasjonen i Jemen, Bahrain og Syria utvikler seg dag for dag.

Men det er borgerkrigen i Libya som først og fremst fanger oppmerksomheten for øyeblikket. Vedtaket i FNs sikkerhetsråd og de påfølgende bombeangrepene har framkalt de antiamerikanske ryggmargs-refleksene hos mange radikalere i Vesten. Men de arabiske massene som f. eks. demonstrerte i titusener mot mot invasjonen i Irak har ikke vist seg denne gangen.

Demonstrasjonene i Midtøsten retter seg i disse dager mot deres egne korrupte herskere. I Benghazi har folk naturlig nok heist bannere til støtte for USA og Frankrike. Bare i Tripoli har det latt seg gjøre å stille opp en demonstrasjon til støtte for Gaddafi.

Det er et tegn på voksende internasjonal ansvarlighet at verdenssamfunnet nå griper inn for å hindre massakrere. Det er likevel viktig å begrense de internasjonale aksjonene, som også Norge deltar i, for å redusere menneskelige lidelser i størst mulig grad.

Nå kan det naturligvis vise seg at krigen i Libya blir langvarig, og at det tar lang tid før landet stabiliserer seg på ny. Igjen er det mange som vil mene at dette er Vestens og særlig USAs skyld. Muligens er teorien at vi skulle latt Gadafi knuse opprøret og gjeninnføre sitt uinnskrenkede herredømme i hele landet. Hvordan det da ville gått veit vi naturligvis ikke. Historien tok en annen vending. De som nå anklager USA og NATO for å ha grepet inn, ville i et annet scenario ha anklaget USA og NATO for ikke å ha grepet inn. Det er nemlig alltid USA som har ansvaret.

Denne holdningen til landene i Midtøsten har jeg tidligere karakterisert som en venstre-orientalisme; i likhet med de formene for orientalisme som Edward Said dissekerte i sin klassiske analyse, fraskriver den moderne venstre-orientalisten folk i Midtøsten retten til å være subjekter i sin egen historie. De blir utelukkende betraktet som brikker i andres spill.

Opprøret i Libya er, liksom opprørene i andre arabiske land, ikke rettet mot USA eller NATO. Opprørene er rettet mot de lokale herskerne, enten disse fører en vestvennlig politikk som Mubarak, eller en vestfiendtlig politikk, som Assad. Stormakter som USA har gjerne støttet slike opprør mot sine fiender og vendt ryggen til opprør mot sine venner. Mange av de radikale stemmene som nå vender seg mot intervensjonen i Libya er åpenbart mest opptatt av at det er USA og NATO som bomber, og ikke av hva befolkningen i Libya måtte mene om saka.

Mens verden har vendt sine øyne mot de mest dramatiske utslagene av den forandringens vind som feier gjennom Midtøsten, er det bare folk med spesiell interesse for kurdisk politikk som har fått med seg de pågående demonstrasjonene i det området som kalles Nordirak eller Sørkurdistan.

Demonstrantenes leir på Azadi-plassen i Suleimania

De to mektige partiene PUK og KDP som har styrt dette området siden 1992 blir møtt av liknede protester som vi har sett andre steder i regionen. På den sentrale plassen i Suleimania har tusenvis av demonstranter slått leir, og både der og i andre kurdiske byer er de blitt møtt med brutal makt. Den unge statsministeren i den kurdiske regionen, Barham Salih, har kommet demonstrantene i møte blant annet ved å love reformer og åpne etterforskning av korrupsjonsanklager. Men misnøyen med de etablerte herskerne stikker dypt i Kurdistan, som den gjør i Nordafrika. Det skal mere til enn å pynte på overflaten.

Opposisjonspartiene i Kurdistan – det sekulære Gorran og et par små islamistiske partier som er representert i det kurdiske parlamentet, forsøker å stille seg bak demonstrantene. Disse er nøye med å understreke sin uavhengighet av partier og bevegelser, men veit godt hvor de skal rette sine anklager. Flere steder er kontorene til regjeringspartiene, PUK og KDP, angrepet.

Både demonstrantene i gatene og opposisjonspartiene klager over innskrenkningen i den offentlige debatten som de store partiene står bak. Sikkerhetstyrker og politi har angrepet demonstranter og drept minst 8. Sivilkledde bøller har ved en rekke anledninger gått til angrep på journalister og fotografer fra opposisjonens aviser og TV-stasjoner.

I skyggen av de enda mere dramatiske begivenhetene i land som Libya og Bahrain går også Kurdistan mot en skjebnetime.

About these ads

5 kommentarer (+add yours?)

  1. Ullern
    mar 29, 2011 @ 18:18:55

    Med respekt ellers – her var det en del vrøvl, Bojer.

    Ta f.eks. påstanden om «antiamerikanske ryggmargs-refleksene hos mange radikalere i Vesten».

    Hvilke «ryggmargs-reflekser» er det å vise til:
    1) at Ghaddafis «massakrer» ikke har skjedd, bare har forblitt tenkte muligheter ( i likhet med hysteriet i påstander om at han har «sennepsgass» – uten nevning av alle kjemiske våpen USA-NATO har). Påskuddene minner om Vietnam-krigens berømte utsagn fra en USAsk major: «It became necessary to destroy the town to save it.»
    2) at «opprørerne» er tungt befengt av menneske- og kvinnesmuglere i Bengazi og kriminelle løslatt fra fengslene av dem,
    3) at «opprøret» ikke er demokrati-krefter mot undertrykker, så mye som stammer mot stammer og bander mot bander,
    4) at FN-traktaten sier at: «All Members shall refrain in their international relations from the threat or use of force against the territorial integrity or political independence of any state, or in any other manner inconsistent with the Purposes of the United Nations. » – der «The Purposes of the United Nations are 1. To maintain international peace and security,» osv. (ikke gjem deg bak Sikkerhets­rådets vedtak – en behøver bare lese artikkel 42 for å se at det gjelder «to MAINTAIN or restore international PEACE and security» (uth. her), slik at resolusjon 1973, med kun 2/3 stemmer for, har vridd traktat-hensikten mot seg selv,
    5) at Norges Grunnlov i § 25 viser til intensjonen at «Landevernet og de øvrige tropper … maa aldrig … bruges udenfor landets grænser», eller
    6) at vi vet simpelthen ikke om utskifting av Ghaddafi vil gi bedring for det libyske folk totalt, og det trolig ikke vil gi bedring for annet enn vestlige oljeselskapers kontroll med Libyas høykvalitet-olje?

    Ghaddafis er antagelig den verste av alle styrer i Libya, bortsett fra alternativene. (For å vri på Churchills beskrivelse av demokrati som styresett). Det er det virkelige dilemmaet her.

    Det går an å påpeke at det var en fransk sefardisk jøde født i Libyas naboland Algeri, milliardæren Bernard Henri Lévy, som personlig oppsøkte sin venn Sarkozy og fikk ham til å angripe araberen Ghaddafi. Det samsvarer dessverre med israelsk tradisjon om å angripe araberstater.

    Å sette opp en hypotese og falsk motsetning om at «De som nå anklager USA og NATO for å ha grepet inn, ville i et annet scenario ha anklaget USA og NATO for ikke å ha grepet inn.» – er bare skittkasting via en hypotetisk mulighet.

    For ordens skyld: Personlig ville jeg ha vært mye lykkeligere om eskaleringen USA/NATO/Norge har forårsaket var uteblitt. – Også i andre tilfeller. Rart med det, jeg liker ikke bombetokter i svake utland i mitt navn. «Inngriping» fra vesten med forhandlinger i Libya har flere ganger vært avvist av USA/vesten, men slik mulig fredelig «inngriping» nevnes ikke i motsetningen du skaper.

    Det er godt mulig at myrderiene allerede nå tilsammen er større enn hva som så ut til å ville skje da Ghaddafi-styrker nesten tok oljebyen Benghazi og fikk full kontroll. Kjente tall fra Human Rights Watch sier at Ghaddafis styrker hadde drept 173 opprørere, mens NATO-bombingen ilfg bl..a russisk UD 20.03.11 til da hadde drept 48 og såret 150. – Slik er altså den «humanitære» drepingen – mot Ghaddafis «ikke-humanitære».

    Vi vet fra Irak og Afganistan at USA-NATO «Don’t do body-counts», slik invasjonsleder general Tommy Franks sa det . Så sjansen for at vi aldri får vite tapene USA-NATO påfører Libya er gode. – Naturligvis bortsett «militærpornoen» Dagsrevyen sender av norske F-16 flys videoer, der tanks i nærbilder bombes i filler – helt uten at det nevnes at hver tank har minst 5 mennesker inni.

    Har du andre statistikker? Eller vet du bare ikke ennå, som resten av oss i vesten? Hva vet du om «hva befolkningen i Libya måtte mene om saka» – kjenner du til noen meningsmålinger? Eller er du like mye propaganda-offer som alle andre Sidsel Wold-lyttere på Dagsrevyen, der hun snakker om det Libyiske «folket» som om de er en ensartet gruppe – hvilket de langtfra er?

    Hva med det anarkistiske prinsippet om å «gjøre hva du vil, sålenge det er forenlig med andres rett til det samme» (- der «andre» etterhvert også inkluderer biosfærens øvrige arter)? Kunne Ghaddafi bombe Norge, om han synes vi krangler for mye med samene (f.eks. under Alta-aksjonen – burde NATO ha blandet seg inn om det norske militæret ikke hadde vunnet der)? Eller er intern politikk et internt anliggende når det gjelder oss selv, men ikke når det gjelder andre, for da gjelder det oss også?

    Det gjenstår noe å se hva krigingen fører til. Men allerede nå er det klart at spesielt fredskapende er den «humanitære» krigingen ikke. Lett å være mot Ghaddafi, som har vært skurk for vesten siden Reagan bombet ham uten seier, dvs. de facto tap, i 1986. Men hva er du for, som realistisk alternativ?

    NATOog Norges kriging i Libya er nyimperialisme i praksis, der vesten tar kontroll over energi-ressursene i verden – i en stadig sterkere global klassekamp mellom rike og fattige. Med et påklistret moralsk påskudd. Tilfellet Libya er som tatt ut av Orwells 1984: «Oceania allied with Eurasia has always been at war with Eastasia over the ‘disputed areas’ » i Afrika. Det vises også av at USA-NATO ikke føler behov for å gripe inn mot de større massakrene i Bahrein, Yemen, opprør i Jordan eller andre Midt-Østen allierte – der du selv nevner kurderne.

    Eneste konsekvente linje bak er USA-NATOs hensikt om å maksimere sin kontroll og undertrykking av andre. Det er mye verre andre steder enn i Libya. Så hva har Norge å gjøre med å gå til krig mot godt utviklede Libya, annet enn å briske seg sammen med de store gutta og sikre Statoil kontrakter (for den halvparten av Statoils virksomhet som er utenfor Norge)?

    Åpne øynene. Informér deg selv bedre. For her er du på vidvanke.

  2. Jan Bojer Vindheim
    mar 30, 2011 @ 07:46:09

    Ho hum. Jeg blir litt trøtt av så lange innlegg med så mye synsing. Setninger som «NATO og Norges kriging i Libya er nyimperialisme i praksis, der vesten tar kontroll over energi-ressursene i verden» illustrererer likevel mitt hovedpoeng. Det manglet bare noen linjer om Gaddafis innsats for skolegang og likestilling, men så lenge du har fått med at opprørerne er «tungt befengt av menneske- og kvinnesmuglere i Bengazi og kriminelle » gjør det samme nytten. Og så fikk du jo med at de støttes av en fransk jøde.

    Terningkast 5

  3. Ullern
    mar 30, 2011 @ 15:41:09

    Det var jo ikke veldig saklig svar, å si at en «blir litt trøtt av så lange innlegg med så mye synsing» – om en reaksjon på egen «synsing». Det er snarere en utmelding av din egen diskusjon. Dine faktareferanser er fortsatt fraværende.

    Men du fikk jo inn en antydning av anti-antisemittisme, dog behendig uten å nevne hvordan du ser BHLs rolle vs. Sarkozy.

    Du vedstår deg lite klart hva du selv mener. Kan hende er det ikke særlig klart. Nøyer deg med å synse at andre «synser» feil, og «blir litt trøtt» av «mye» fakta-påpekelser.

    Du er for at Norge skal angripe i svake utland med F-16 bombing, javel. Du bør likevel tåle at andre ønsker minst mulig våpenbruk og våpensalg fra Norge, uten å stappe dem inn i dine forutlagte stereotyper om «radikalere».

    Norge er ikke forpliktet til å følge FN-resolusjon 1973 med bombing. Hva norske bombefly har å gjøre med å bombe tanks på ørkenveier i Libya for å forsvare en «no-fly zone», svarer du ikke på. Redd for at tanksene skal fly?

  4. Jan Bojer Vindheim
    mar 30, 2011 @ 16:28:05

    Tja. Jeg så vel ikke så mange referanser i ditt lange innlegg heller.

    Opprøret i Libya inngår i en serie folkelige protestbevgelser mot korrupte herskere i Midtøsten. Gaddaffi møtte opprøret med våpenmakt og oppfordret sine tropper til ikke å vise nåde. På bakgrunn av tidligere erfaringer fra bl.a Rwanda, der det internasjonale samfunnet ikke greip inn, vedtok Sikkerhetsrådet en resolusjon, og den norske deltakelsen er en direkte oppfølging av denne resolusjonen.

    I dagens situasjon tror jeg det beste som kan skje er at det blit inngått en våpenhvileavtale, gjerne med Tyrkia som megler.

  5. Ullern
    mar 30, 2011 @ 17:00:39

    «I dagens situasjon tror jeg det beste som kan skje er at det bli[r] inngått en våpenhvileavtale, gjerne med Tyrkia som megler.»

    Der er vi helt enige, Bojer.

    Vanskeligheten er at lite tyder på at USA-NATO ønsker det.

    Obama 28.03.11: «We will deny the regime arms, cut off its supplies of cash, assist the opposition, and work with other nations to hasten the day when Qaddafi leaves power.»
    Se http://www.whitehouse.gov/the-press-office/2011/03/28/remarks-president-address-nation-libya

    Mer referanse, i form av nettkilde (siden du ikke la merke til de 16 konkrete henvisningene i første svar). Dette er hva vi kan vente og bør frykte:

    http://www.commondreams.org/view/2011/03/18

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 65 andre følgere

%d bloggers like this: