Marta Steinsvik (2)

16 jan 2012 3 kommentarer

av Jan Bojer Vindheim in Uncategorized Stikkord: islamisme, Norge, religion, teosofi

I forrige blogg skreiv jeg om Marta Steinsviks preken i Grønland Kirke i 1921, og reaksjonene på den.  Om hennes opptreden var omstridt, markerte den likevel at hun tok offentlig standpunkt for Den Norske Kirke og dens teologi.  På denne tida meldte hun seg også ut av Antroposofisk Selskap og gjenopptok kontakten med Teosofisk Samfunn der Eva Blytt på denne tida var den mest framtredende skikkelsen.

Årsaken til bruddet med den organiserte antroposofien skriver Solbrekken lite om, men det antydes å ha sammenheng med hennes mislykkede kurtise av Der Doktor. Ingenting tyder på at hun hadde mistet troen på Steiners kosmologi. I Teosofisk Samfunn var det i prinsippet adgang for tilhengere av enhver trosretning, mens en av årsakene til bruddet mellom Steiner og Besant var at Steiner nektet tilhengere av teosofen Jiddu Krishnamurti å delta i det arbeidet han ledet.

Steiner hadde overtatt fra Blavatsky et syn på menneskets utviklingshistorie basert på suksessive raser og kulturer.  Slike teorier lar seg godt forene med klart rasistiske holdninger, og i Europa mellom verdenskrigene betydde dette først og fremst antisemittisme.  Marta Steinsvik var blant dem som forente Steiners lære med agitasjon mot jøder, hun reiste blant annet land og strand rundt med foredrag der hun forklarte hvordan jødenes planer for verdensherredømme ble bevist av Sions vises protokoller, et skrift som forlengst var fastslått å være et falskneri.

Grunnlovsfedrene på Eidsvoll hadde lagt inn i den norske grunnloven en paragraf om at jøder og jesuitter ikke skulle ha adgang til riket. Punktet om jøder var siden tatt ut, noe Marta Steinsvik mente var en alvorlig feil, men det skulle bli en enda større sak for henne å forhindre at også jesuitter skulle slippe inn i landet gjennom en ny grunnlovsrevisjon. Hennes motstand mot jesuittene var langt på vei basert på tilsvarende konspiratoriske teorier som hennes antisemittiske agitasjon, men fikk helt andre konsekvenser.

Den katolske pater Riesterer i Kristiansand gikk til motangrep, og det oppsto en ilter avisdebatt der han blant annet ga fru Steinsvik følgende attest:  “Marta Steinsvik præker aapenbart løgnens, hatets og splittelsens evangelium. Og dette er Satans verk, den forbudne frukt. De som tar den imot blir nødvendigvis jaget ut av paradiset”. Denne og flere liknede forbannelser ført til at Marta Steinsvik anla injuriesak. Saka fikk voldsom oppmerksomhet i inn- og utland, og da fru Steinsvik til sist vant fram i Høyesterett ble det oppfattet som en stor seier for den evangelisk-lutherske tro.

Underveis hadde den flittige og språkmektige fru Steinsvik utarbeidet ei lang liste over overgrep begått av den katolske kirke og dens presteskap, som etterhvert ble presentert i boka Sankt Peters Himmelnøkler. Boka fikk stor utbredelse (jeg leste den selv i ungdommen, og har antakelig fortsatt et eksemplar gjemt i kjelleren) men ikke alle var like imponert over den lille kvinnes seier over den mektige pavekirken.

Blant de lite troende vakte striden mellom ulike varianter av kristendom overbærende munterhet. I Dagbladet skreiv Hans Heiberg:
 ”… det er intet smålig skille mellom vesentlig og uvesentlig … det er ikke den lille lort som er så ubetydelig at ikke fruen med et triumferende seiersrop kaster seg over den, omhyggelig samler den opp, forutsatt at den kommer fra en katolikk, og legger den opp på den store haug av bevisligheter”

Det er trekvart sekel seinere interessant å registrere at hovedtyngden av Steinsviks argumenter mot katolisismen svarer til sentrale argumenter som i dag brukes mot islam. Hun har for eksempel funnet sentrale katolske lærere som aksepterer løgn og forstillelse, og andre som krever at vantro må avlives. Dessuten fremmer katolisismen, og spesielt sølibatet  for prester, usunne holdninger til  seksualitet.  Det må på dette grunnlaget gå an å forestille seg en kulturell understrøm av fremmedfrykt, der de truende undergravernes identitet kan skifte, men der deres karaktertrekk forblir de samme; enten det nå er jøder, katolikker eller muslimer man frykter, er de perverse, løgnaktige, upålitelige og morderiske.