Det er mange som gleder seg over at Ingrid Betancourt har fått friheten tilbake, etter seks år som fange i jungelen. Hennes familie og venner jubler og gråter om hverandre, det samme gjør hennes politiske slektninger i den grønne bevegelsen. Vi gleder oss utrolig over å se henne tilsynelatende ved godt mot og god helse.

Ingrid Betancourts styrke og storhet viser seg ikke bare i at hun har overlevd under ufattelige forhold, men i at hun straks appellerte om at de mange hundre fangene FARC-geriljaen fortsatt holder må få den samme frihet hun nå har oppnådd. Videre skyndte hun seg å oppfordre til dialog med sine tidligere fangevoktere for å løse de underliggende problemene og bringe den væpnede opposisjonen i Colombia inn i den legale politiske prosessen.

For det er jo slik at titusener av unge menn og kvinner ikke griper til våpen uten grunn. Inntil de sosiale og økonomiske urettferdighetene er rettet opp, eller til det i minste er kommet en troverdig prosess igang for å ta seg av dem, vil ikke de væpnede konfliktene i dette store landet kunne løses.

Det må også nå være lov å peke på den utrolige naiviteten som har preget - og preger - radikal opinion i forhold til slike væpnede grupper som FARC. Ved et solidaritetsmøte for opposisjonen i Colombia, som ble holdt i Trondheim for et par år siden, forsøkte jeg å spørre FARC-representanter hvorfor de holdt Ingrid fanget. De klarte ikke å gi et fornuftig svar. Ledende radikale røster - som her skal forbli navnløse - har også hevdet at det måtte være USA som sto bak hennes bortføring. Slike holdninger gjør meg matt. Selsvagt kommer det mye dritt fra USA, men det bidrar ikke til fruktbar innsikt i denne verdens problemer å tro eller hevde at det bare er fra USA det kommer dritt. Det burde ikke være vanskelig å innse at også blant USAs motstandere finnes brutale og maktberusede individer, eller at motstand mot USA ikke automatisk gjør midlene som tas i bruk akseptable.

Ingrid Betancourts sparsomme beretninger fra sitt fangenskap viser med all mulig tydelighet at det også blant de heltemodige frihetskjemperne i Colombias jungel finnes folk som oppfører seg dårlig, svært dårlig. Dette burde sant å si ikke forundre noen, men realistisk innsikt i verdens problemer later ofte til å være mangelvare i radikale kretser som flommer over av sympati med enhver som er motstander av USAs utenrikspolitikk.

Et annet problem som nå burde aktualiseres er regulering av coca-produksjonen. Så lenge all cocadyrking, så vel som produksjon og omsetning av kokain, er ulovlig, og utsatt for militære kampanjer vil det dukke opp væpnede grupper som forsvarer de fattige småbøndene som dyrker cocabuskene så vel som de mindre fattige kartellene som foredler og distribuerer kokain til verdensmarkedet. Først når det opprettes et regulert marked som gir småbøndene økonomisk trygghet og som kan regulere og skattlegge den internasjonale coca-handelen, kan vi håpe på å bringe geriljakrigene i Andesområdet til opphør.

Aftenpostens ukemagasin trykker 13. juni 2008 en reportasje om Mulla Krekar; et fullstendig ukritisk intervju der journalist Inger Anne Olsen avslører sin totale mangel på kunnskap såvel om Krekars ideologiske grunnlag og forhistorie som om situasjonen i Kurdistan. Journalistisk research er åpenbart ingen forutsetning for å jobbe i A-magasinet. I introduksjonen fra redaktør Kjersti Løken Stavrum mangler også enhver referanse til hva Krekar står for ; det blir framhevet at USA har anklaget ham, men det står ikke ett eneste ord om hva anklagene går ut på.

Bildet viser et møtelokale i byen Arbil etter at en krekarsympatisør har sprengt seg og 50 andre i lufta.

Til Krekars framstilling av situasjonen i de kurdiske områdene i Irak finnes ingen kritikk, ingen forsøk på korreksjon. Det nødvendige grunnarbeidet er åpenbart ikke gjort. Det går riktignok fram at journalisten har bladd i Krekars selvbiografi, men andre kilder glimrer ved sitt fravær.

A-magasinets artikkel gir inntrykk av at Krekar er en representant for irakiske kurdere. I virkeligheten er han forhatt i sitt hjemland og få, om noen, av de irakiske kurderne i Norge vil ha noe med ham å gjøre. Derimot har vi i Norge flere familier som måtte flykte fra det islamistiske diktaturet han og hans disipler opprettet ved den iranske grensen i 2001, og vi har mange som kjenner til de terroraksjonene Ansar al-Islam har gjennomført så vel under Krekars ledelse, som seinere. Mange irakiske kurdere er overbevist om at han fortsatt har nær kontakt med terrorgrupper både i Irak og andre steder.

I det lange intervjuet i A-magasinet gjengis bare ett eneste kritisk spørsmål fra journalist Olsen. Hun spør om han “støtter håndhugging som straffemetode”, noe han ikke gir et klart svar på. Journalisten spør ikke om hvorfor religiøse minoriteter, både muslimer med en annen holdning enn Krekars ekstreme salafisme, og ikke-muslimer som kakkaiene, ble forfulgt av Krekars folk. Hun spør ikke hvorfor hans soldater massakrerte fanger, eller hvorfor han sendte selvmordsbombere inn i kurdiske byer. Hun spør ikke engang hvorfor det var forbudt å synge eller danse i hans lille diktatur.

I denne bloggen orker jeg ikke kommentere alle detaljfeilene i A-magasinets møl av en artikkel, men for den som måtte være interessert kan jeg anbefale noen mere utførlige artikler som også inneholder videre referanser.

* Ansar al-islam og kurdisk islamisme

* Krekars politiske praksis

For rundt 10 år siden kom en rekke flyktninger til Norge fra irakisk Kurdistan. Av politiske grunner (les: innvandrerfiendtlig agitasjon) ble de ikke innvilget asyl, til tross for at mange av dem åpenbart hadde vært forfulgt, tildels torturert, fengslet og/eller dødsdømt. Samtidig var det ikke mulig å returnere dem til Irak, som dengangen fortsatt var styrt av Saddam Hussein. UDI valgte derfor en spesiell løsning for denne gruppa; de ble gitt Midlertidig oppholdstillatelse Uten rett til Familiegjenforening - forkortet MUF, og har siden vært kjent som MUFFERNE. På et tidspunkt var det rundt 2 000 av dem. Mange av disse har siden fått innvilget permanent oppholdstillatelse, andre har forlatt Norge.

Idag har altså de resterende ca 200 mufferne oppholdt seg i Norge i i rundt 10 år. De har etablert seg, fått jobb, bolig, familie osv. Så finner man ut at de skal returneres til Irak, fortsatt av hensyn til prinsippene, som bare kan være prinsippene om å vise en like innvandrerfiendtlig fasade som Frp. Alle arbeidstillatelser blir trukket tilbake og et par hundre mennesker befinner seg plutselig uten jobb og inntekt. De får beskjed om å melde seg i oppsamlingsleire. Ordet konsentrasjonsleire ligger skremmende nær.

UDI hevder at de er igang med å få til en avtale om retur til irakisk Kurdistan, noe de kurdiske myndighetene avviser. Sverige returnerer irakiske flyktninger til Bagdad, men har ingen ordning for videre transport til Kurdistan.

Inntrykket vi sitter igjen med er at dette er blitt en prinsippsak for regjeringa og UDI, der menneskelige hensyn må vike. Det viktige er å vise handlekraft. Stor skam for den rødgrønne regjeringa at de ikke kan vise anstendighet i en slik sak.

Heldigvis er regjeringspartiene litt smidigere lokalt. Både i Tromsø og Trondheim har AP gått sammen med RV, SV og De Grønne om å ta vare på mufferne. Det er derfor ennå håp om at regjeringa og UDI kan ta til fornuften i denensaka.

Ytringsfrihetens problemer har kommet i fokus her i Norge gjennom Adressavisens offentliggjøring av en karikatur som lett kan oppfattes som et angrep på profeten Muhammed og på islam generelt. Uka før var det rabalder etter at den marxist-leninistiske forfatteren Dag Solstad tok avstand fra prinsippet om ytringsfrihet.

Her det viktig å holde tunga rett i munnen. Det er sant som Adressategner Jan O. Henriksen påpeker, at retten til å kritisere religion ikke kan tillate unntak for islam, men det er selvsagt ikke slik at retten til å kritisere innebærer noen plikt til å fornærme. Jan O framhever at han ikke mente å avbilde Profeten Muhammed, men karikaturen i adressa har fått en tekst som gir inntrykk av at den er rettet mot muslimer generelt og ikke bare mot terroristene bak angrepet på den danske ambassaden i Islamabad og deres meningsfeller.

Og på samme måte som kritikken mot muslimske fanatikere ikke må utarte til angrep på muslimer generelt, må kritikken av formen på Jan O. sin tegning ikke utarte til angrep på retten til å kritisere religion generelt eller islam spesielt.

Vi må ikke havne i den grøfta som den oppskrytte forfatteren Dag Solstad med åpne øyne forsøker å føre oss ut i. Solstad har lenge vært et symbol for de autoritære tendensene i 68-generasjonen. Det er neppe noen tilfeldighet at hans angrep på ytringsfriheten kom samtidig som han forkynte sin fortsatte tro på de kommunistiske idealer. Kombinasjonen av autoritær ideologi og forakt for ytringsfriheten burde få det til å gå kaldt nedover ryggen på ethvert oppegående individ, likevel ser vi at kjente “kulturpersonligheter” som Morgenbladets redaktør Alf van der Hagen finner det på sin plass å støtte galskapen.

Nå har unektelig Solstad noen poeng han også. Den som kaster et blikk på de åpne nettdebattene, f.eks. på tabloidavisenes nettsteder, kan lett få en følelse av å ha stukket hodet ned i en kloakk. Men dette er en pris vi må betale. Ethvert velment forsøk på å begrense ytringsfriheten til det striglede og stuerene har en uakseptabel pris.

Og når det gjelder angrep på islam må vi finne oss i dem også. Mange slike angrep har en uklok form, men vi skal passe oss for å erklære dem som helt uakseptable. Det finnes nok grenser, men når det gjelder satire må grensene nødvendigvis være svært vide.

Den som måtte ha en trang til å forsvare verdens 1,4 milliarder muslimer, og som føler at de kanskje ikke alle er fanatiske mordere, kan finne støtte hos John Esposito og Dalia Mogahed. De har oppsummert den mest omfattende undersøkelsen noen sinne av holdninger blant muslimer over hele verden i boka Who speaks for Islam. De av oss som omgås muslimer jevnlig vil neppe bli overrasket over at flertallet av verdens muslimer viser seg å være moderate, og at de voldelige fanatikerne ikke har noen stor støtte. Dette vil skuffe fanatikerne på begge sider, både islamistene og de vestlige islam-haterne, men for oss andre er det nyttig og viktig informasjon.

Og hvis noen lurer på hvem det er som misliker ytringsfriheten så finner vi mange av dem i den vanhellige alliansen av kommunister og islamister som i Norge får spalteplass slike steder som i Klassekampen og Dagbladet. Mulla Krekar og Dag Solstad har blant annet det til felles at de selv med stor dyktighet utnytter den ytringsfriheten som de kjemper for å frata andre.

I helga hadde jeg gleden av å være tilstede på kongressen til det svenske Miljöpartiet i Østersund. Jeg ankom lørdag kl 1200 med Nabotåget, som brakte meg fra Heimdal til Østersund på fire behagelige timer.

Det er alltid inspirerende å delta på kongresser hos svenskene, om ikke annet så fordi de har en stor og innflytelsesrik organisasjon. Politikken og diskusjonene er velkjente for de norske grønne, men det er så mange flere til å delta i diskusjonene.

Da jeg kom foregikk det en plenumsdebatt om borgerlønn, eller samfunnslønn som vi gjerne kaller det her i Norge. Partiledelsen ville ha dette punktet ut av programmet, men møtte stor motstand i forsamlingen. Det endte med at ledelsens forslag til konkret og kortsiktig strategi ble vedtatt, mens den overordnede visjonen om borgerlønn ble stående.

Dagen før hadde det vært debatt om et enda mere kontroversielt punkt, nemlig forholdet til EU. Kampen mot EU, og alt EU står for, har i alle år vært et kjernepunkt i det svenske miljøpartiets program, men Sverige har nå vært medlem i mere enn 10 år. Programpunktet som slår fast at de grønne skal arbeide for svensk utmelding har derfor etterhvert i store deler av partiledelsen, så vel som blant medlemmene blitt ansett som avlegs. Begge de to talspersonene, Maria Wetterstrand og Peter Eriksson mener det er best å opprettholde det svenske EU-medlemskapet, for å styrke de grønne kreftene i det som faktisk er den europeiske stormakten. Miljöpartiets EU-parlamentariker, Carl Schlyter, er derimot fortsatt nei-mann. Kongressen vedtok å gjennomføre uravstemning blant medlemmene om partiet fortsatt skal ha som mål å trekke Sverige ut av EU.

Det skal ingen dyp analyse til for å se at bakgrunnen for denne loftsryddingen i gamle og hederskronede programposter er muligheten for å få plass i regjeringskontorene. Ved neste års riksdagsvalg tyder meningsmålingene på at Socialdemokraterna, sossarna, får flertall sammen med Miljöpartiet og Vänsterpartiet (Sveriges SV) . Socialdemokraternas partiledelse med Mona Sahlin i spissen har sagt seg villig til å forhandle om en samarbeidsregjering dersom valgresultatet neste år skulle tilsi dette.

Miljöpartiet vil gjerne framstå så lekre som mulig for sin framtidige partner, og talsmann Peter Eriksson har tilmed gått inn for politisk monogami. Han hevder at det er nok med to partier i regjering, og at venstresosialistene ikke er ønsket som samarbeidspartnere. Meningsmålingene kan nok for øyeblikket gi ham rett i dette (i helga hadde sosialdemokratene og MP tilsammen 52 % på en meningsmåling), og det er selvsagt bra om Peter Eriksson og andre svenske grønne havner i regjeringskontorene i Stockholm.

I regjering vil Miljøpartistene bruke sin tyngde til å trekke socialdemokratene i grønnere retning, men det kan hende Eriksson er for overmodig når han skal overvinne sosialdemokratenes kjøttvekt på 46% med MPs stakkars 6. Antakelig vil to støttepartier kunne hente ut mere fra storebror enn Miljöpartiet kan klare aleine. Og selv om venstresosialister og grønne har mange politiske uenigheter, er det også mye som forener de to partigruppene. Antakelig er det derfor uklokt av Peter Eriksson å avvise et trepartisamarbeide. Kanhende vil Miljöpartiet få flere plasser i en svensk topartiregjering, men jeg tror nok at en trepartiregjering alt i alt vil kunne få en mere radikal profil. Og en svensk regjering med Miljöpartiet, Socialdemokraterna og Vänstern vil ganske sikkert bli en langt mere radikal regjering enn den norske regjeringa der det reaksjonære Senterpartiet er med. I Sverige er Centern trygt plassert på borgerlig side.

En anen sak er jo spørsmålet om hvor klokt det er av Miljöpartiet å strigle programmet sitt før de eventuelle regjeringsforhandlingene. Det man har gitt fra seg før forhandlingene i det hele tatt begynner, har ingen verdi som byttemiddel den dagen det virkelig gjelder.

Noen vil hevde at Miljöpartiet nå gjennomgår en kraftig høyredreining for å bli attraktive for sossarna, andre vil hevde at partiet utvikler en mere realistisk politikk for å vise sin styringsdyktighet. Formuleringene betyr i virkeligheten akkurat det samme, det kommer bare an på hvor man ser det fra. Men når noen misfornøyde medlemmer mumler om å melde seg ut, tror jeg de er på feil spor. Det er nå det trengs en kraftig indre opposisjon blant de svenske grønne.

Ethvert demokratisk system i Irak vil innebære at det sjiamuslimske flertallet i folket også kommer til uttrykk i parlament og regjering., men det er selvsagt ikke slik at 15 millioner sjiamuslimer er enige om hva slags politikk som skal føres. Og noen av de største uklarhetene knytter seg til den innflytelsesrike politikeren og militslederen Muqtada al Sadr.

Statsministeren i Irak er sjiamuslimen Nouri al-Maliki som representerer partiet Dawa. Formelt sett er Dawa og det største sjiapartiet, nemlig Supreme Islamic Iraqi Council (SIIC), alliert med Sadr-bevegelsen, men det er ikke vanskelig å få øye på dype motsetninger i denne alliansen. Og da Maliki for noen uker siden beordret sine soldater til å jage al Sadrs Mahdi-hær ut av Basra ble noen av disse motsetningene synlige.

Ironisk nok var det Iran som måtte megle da det viste seg at Mahdihæren hadde forskanset seg godt og var villig til å slåss. Ironisk fordi forholdet til Iran er et av de viktigste stridspunktene mellom de ulike sjia-fraksjonene. Både SIIC og Dawa har hatt gode forbindelser til regimet i Iran, mens al-sadr har vunnet respekt nettopp på at han ikke har hatt noen slik forbindelse. Nå har likevel mahdihæren måttet finne seg venner øst for grensa; og det var naturlig for Iran å opptre som fredsforhandler når to av landets venner havnet i slåsskamp.

I mediene blir Muqtada al Sadr gjerne framstilt som en hissig rabulist, men i en nylig utkommet bok av den britiske journalisten Patrick Cockburn: Muqtada al-Sadr and the fall of Iraq får vi derimot helt annet bilde, et bilde av en slu og reflektert politiker som handler ettter nøye overveielse.

Cockburn forklarer hvordan Muqtada al-Sadr har blitt leder for en bevegelse som i hovedsak ble grunnlagt av hans far og hans onkel, begge drept under Baath-diktaturet. Videre forklarer Cockburn hvordan al-Sadr med stor dyktighet har plassert sin bevegelse i et balansepunkt mellom populistisk anti-amerikanisme og parlamentarisk realisme.

Da al-Qaeda og andre ekstrem sunni-grupperinger for alvor lanserte sin kampanje mot Iraks sjiamuslimer med angrepet på moskeen i Samara i 2006, var det Mahdihæren som var istand til både å forsvare sjiittiske områder og å gå til motangrep mot sunni-moskéer så vel som sivile sunni-arabere. Man kan derfor med en viss rett si at Mahdihæren har ansvaret for den etniske rensingen som har delt Bagdad og andre byer i milits-styrte soner. Og den reelle makta al-Sadr på denne måten har fått er en viktig del av bakgrunne for at Malikis regjeringsstyrker valgte å gå til aksjon - og for at de ikke lyktes i å fordrive sadr-tilhengerne fra Basra.

Nå er ikke Cockburn noen ensidig apologet for sadrbevegelsen, han legger ikke skjul på dens rolle i etnisk rensing og bandittvirksomhet av ulike slag, men hans bok forklarer grundig og forståelig hvorfor Muqtada al-Sadr har bred støtte blant sjiamuslimer, og hvorfor han er forhatt og fryktet ikke bare av amerikanerne men også av sunni-araberne og blant sine sjiiittiske motstandere.

Avisene presenterer av og til en guide som visstnok skal gjøre det lettere for oss å plukke ut den beste banken. Men min bank blir aldri utpekt som den beste, til tross for at den har et helt enestående spektrum av tilbud. Det kommer nok av at Cultura sparebank ikke deltar i konkurransen om lavest gebyrer. Den er til gjengjeld uovertruffen når det gjelder sosial og økologisk profil.

Og når Dagbladet, Adresseavisen med flere forutsetter at vi som bankkunder bare er interessert i én eneste ting: nemlig å redusere våre gebyrer mest mulig, så bommer de iallfall totalt på meg. Da jeg hadde konto i Fokus Bank kunne jeg nok irritere meg over at bankens overskudd gikk til skyhøye lønninger for feite direktører. Men overskuddet og forvaltningskapitalen i Cultura Sparebank brukes til å finansiere tiltak innen den brede alternativbevegelsen.

I forhold til mitt totale forbruk i løpet av året er det ikke mange kronene som blir liggende igjen i banken. Når jeg drar visakortet fra Cultura blir jeg belastet noen kroner som gjør det mulig å drive en bank som låner ut penger til den økologiske bakerikjeden Godt brød, Svartlamoens egen restaurant Ramp, Hurdal Økolandsby, steinerskoler og mange andre gode tiltak. Cultura Sparebank har sprunget ut av den antroposofiske bevegelsen, men har slett ikke noen sekterisk profil.

Heia Cultura! Jeg håper der beregner dere store nok gebyrer til at driften er sikret i lang tid framover. Jeg betaler dem med glede.,

Det ligger en vakker og innholdsrik symbolikk i at Albert Hoffmann forlot sitt 102 år gamle fysiske legeme mens akademikerne nok en gang diskuterer hva som egentlig skjedde i det mytiske året 1968.
Det kan ikke herske tvil om at de kulturelle jordskjelvene som knyttes til dette årstallet ville utviklet seg svært annerledes uten tilsetningen av Hoffmanns mest kjente oppdagelse: Lysergsyrederivat 25; gjerne forkortet til LSD-25, eller bare LSD.

Albert Hoffmann sovnet fredelig inn i sitt hjem utenfor Basel den 30 april i år. I denne byen der Sveits grenser til Tyskland og Frankrike arbeidet han i over 40 år på laboratoriene til legemiddelfirmaet Sandoz (nå Novartis). I 1938 syntetiserte han en rekke derivater av soppen meldrøye eller ergot, men fant ingen anvendelse for dem. 5 år seinere tok han, på en innskytelse, derivat nummer 25 fram igjen for å granske det nærmere, og etter antakelig å ha fått en mikroskopisk mengde på huden registrerte han underlige psykiske endringer i seg selv; det inntrådte en drømmeaktig og behagelig sinnstilstand. Hoffmann gjennomlevde menneskehetens første syretrip.

Tre dager seinere, den 19.april 1943, bestemte han seg for å undersøke dette nærmere, og inntok i sitt laboratorium det han mente var en minimal dose, 250 mikrogram (fjerdedelen av et tusendels gram) LSD. Etter en og en halv time var de psykiske endringene blitt så sterke at han bestemte seg for å forlate laboratoriet.

Han satte seg på sin sykkel og tråkket gjennom Basels gater, men samme hvor hardt han tråkket virket det som sykkelen sto stille. Den informasjon han fikk gjennom øynene var heller ikke normal. Alt i synsfeltet syntes å vibrere, å være i konstant endring. Kommet hjem klarte han ikke å stå, men måtte legge seg på sofaen. Han ville drikke melk for å redusere sinnsendringene, men nabofruen som kom med melk var ukjent og skremmende. Hele situasjonen ble etterhvert skremmende, men han var samtidig bevisst at det hele skyldtes et kjemisk eksperiment.

Neste dag våknet han klar, men sliten, og oppdaget at verden var som nyskapt. “Da jeg seinere gikk ut i hagen, der sola skinte etter vårregnet, syntes alt å gnistre og stråle i et nytt lys. Alle mine sanser vibrerte i en tilstand av ytterste følsomhet, noe som vedvarte hele dagen.”

I tiårene som fulgte ble LSD utprøvd som psykiatrisk hjelpemiddel. Det ble trukket paralleller til de usedvanlige sinnstilstander som resulterte fra inntak av peyotekaktusen, og dens aktive ingrediens meskalin. Hoffmann fulgte denne utviklingen med sto interesse og syntetiserte selv psilocybin og andre aktive ingredienser fra hellige sopper.

Ryktene om de spesielle virkningene av LSD førte etterhvert til en utbredt bruk utenfor laboratoriene, som kulminerte i hippiebevegelsen på 1960-tallet. Under innflytelse av LSD og andre psykoaktive stoffer ble musikk. bildende kunst og mange andre kulturelle uttrykk (herunder ikke minst datateknologien) totalt omskapt.

Inspirert av LSD-bevissthetens dype erfaringer av enhet med alt liv gikk dessuten jeg og mange andre igang med å omskape våre liv på måter som fortsatt gir gjenklang i slike former som new age, økologi og alternativ livsstil generelt.

De uberegnelige og til tider skremmende resultatene av hippienes ukontrollerte bruk av LSD resulterte i innføring av et totalforbud som også rammet vitenskapelig forskning. Hoffman var blant dem som beklaget dette dypt. De negative resultatene av uforsiktig bruk var etter hans syn ikke et akseptabelt argument for å skrinlegge all utforskning av de alternative bevissthetstilstandene disse stoffene kan utløse.

For en måned siden skulle Albert Hoffmann ha deltatt på kongressen World Psychedelic Forum som til hans ære ble arrangert i Basel, men hans helse tillot det ikke. Han sendte likevel en hilsen til kongressen og rakk å glede seg over at den sveitsiske regjering nå har åpnet for kontrollerte studier på LSD.

Historien om Albert Hoffmann er nå slutt, men historien om det han kalte sitt problembarn, LSD, løper videre.

24. april i år vedtok Trondheim Bystyre en ny trafikk og miljøpakke som i sin klare klimaprofil også har et punkt om bruk av biogass som drivstoff i kollektivtransporten. Som leder for bystyrets klimautvalg dro jeg derfor på gasskonferanse.

Den 15 norske gasskonferansen ble arrangert i Bergen 28. og 29 april 2008. Jeg har ikke vært på noen av de tidligere, men ble positivt overasket over det store fokus programmet la på klimautfordringene. Dette tror jeg er et nytt fenomen på en konferanse hvis formål jo er å fremme bruken av den fossile ressursen som i Norge kalles naturgass, men som man f.eks. i Sverige kaller fossilgass. De fleste foredragene finnes på gasskonferansens nettsider .

Klimaperspektivet

Oppmerksomheten overfor klimautfordringen er selvsagt et resultat av den globale vekkelsen som resulterte i at fjorårets nobelpris i fred gikk til Al Gore og FNs klimapanel. Det er ikke lenger mulig å overse klimaproblematikken i et forum der bruken av fossil karbon er tema, og lederen for lavutslippsutvalget, Jørgen Randers, var derfor en av de tre hovedinnlederne i Grieghallen.

Randers valgte klokelig å bruke betegnelsen fossil gass, og pekte på hvor misvisende det forskjønnende ordet naturgass kan være. Han framholdt at bruk av fossil gass bare kan aksepteres i to situasjoner;
- der den kommer til direkte erstatning for andre og mere forurensende fossile energikilder, og altså fører til reduserte klimagassutslipp på kort sikt, og
- når anvendelsen er stor nok til at CO2 kan fanges og lagres.

Han advarte sterkt mot markedsføring av billig fossilgass som kan konkurrere ut kretsløpsenergier, og plasserte ulike målsettinger med bruk av slik gass i tre kategorier:

- utvikling av en ny energipolitikk med et perspektiv på 50 - 100 år
- næringsutvikling med et perspektiv på 10- 20 år
- utvikling av næringsvirksomhet for de nærmeste 5- 10 år.

Ikke overraskende mente Randers at det første av disse tre perspektivene må tillegges størst vekt.

Industritalsmannen Hogne Hognset som var neste innleder, fulgte opp ved å understreke fossilgassens verdi som industriråstoff, og tone ned den kortsiktige utnyttelsen som energikilde.

Miljøperspektivet
Mitt motiv for å delta på konferansen var å høre nytt om bruken av biogass. Jeg lyttet derfor oppmerksomt til Henrik Lystad fra AvfallNorge. Han refererte til det beregnede potensialet på 450 GWH fra bioenergi som legges til grunn for regjeringa sin nye strategi for bruk av bioenergi. Han mente ellers at denne strategien er altfor defensiv og viste til Sverige som idag er verdens ledende nasjon på bruk av bioenergi.

Vi fikk også et foredrag om StatoilHydro sitt miljøperspektiv ved Margareth Øwrum. Slik hun framstilte det er ingenting nærmere konsernets kjerneverdier enn de langsiktige miljøhensyn. Som bevis på dette presenterte hun noen vakre ord om bærekraft og kyotomekanismer. De konkrete tiltakene hun kunne vise til var først og fremst forskning på fangst og lagring av CO2 , samt generell innsats for økt energieffektivitet og litt pjusk med fornybare energikilder.

Deretter kom Sveriges tidligere statsminister Göran Persson, som på sine gamle dager er blitt en slags omreisende miljøemissær.. Han forklarte engasjert hvorfor Sverige, som mangler Norges vannkraftressurser såvel som oljen, tidlig hadde valgt å satse på kretsløpsenergier og derfor hadde fått et forsprang som i tillegg til sine miljøfordeler også gir store muligheter for næringslivet i landet.

Og så fikk vi vin og fingermat i Håkonshallen.

Biogass
Og neste dag var det ene av tre parallelle fagseminarer viet biogass. Tormod Briseid fra Bioforsk fortalte inngående om de biologiske og kjemiske prosessene som er involvert. Han mente energipotensialet i norsk matavfall er på hele 500 GWH, og pekte på at man i tillegg til den energibærende gassen får en utmerket og luktfri gjødsel med verdifulle stoffer som fosfor og nitrogen.

Deretter kom Monica Dobberlin som leder energigjenvinningsetaten i Oslo Kommune. Oslo har vedtatt å redusere sine utslipp av klimagasser med hele 50% innen 2030, et svært krevende mål som jeg blir meget imponert om de klarer å nå. Et av elementene i deres strategi er å utnytte biogassen fra såvel matavfall som kloakk.

En hjørnestein i denne satsinga er Nordens største anlegg for produksjon av biogass med et potensiale på 6 millioner kubikkmeter metan, noe som kan erstatte 4,1 millioner liter dieselolje i busser og andre tyngre kjøretøyer. Oslo Kommune har som målsetting å fase ut bruken av diesel som drivstoff fullstendig.

Siste innlegg i denne bolken kom fra Bernt Svensén som er ansvarlig for utvikling av biogass i Vestverige . Han skrøt uhemmet av biogassens fordeler og anslo potensialet i sin region til hele 500 milliarder m3, riktignok ikke bare fra kloakk og husholdningsavfall men også fra forgassing av skogsvirke.

Vestsverige har utviklet et nettverk av tappestasjoner der man kan fylle sin bil med fordonsgas; en blanding som består av ca 53% biogass og 47% fossilgass. Man tar sikte på å bygge et sammenhengende nett av tappestasjoner fra Malmø til Oslo i løpet av de nærmeste årene. Fossilgassen kommer stort sett fra Norge, mens biogassen produseres på et stort antall lokale anlegg av varierende størrelse. Målet er at regionen i 2020 skal forbruke 20% fornybare drivstoffer.

Flere tusen kjøretøyer fra busser og lastebiler ned til personbiler av ulike slag kjører allerede på gass i Vestsverige, og en voksende mengde biltyper leveres med gassmotor fra fabrikk.

I Norge er det foreløpig bare i Fredrikstad det kjører biogassbusser, men både Bergen, Trondheim og Haugesund har busser som kjører på fossilgass; noe som også har betydelige miljøfordeler i forhold til diesel. Tidligere i år registrerte jeg hvordan Indias hovedstad Delhi har redusert den lokale forurensingen ved å innføre fossilgass som drivstoff for såvel busser som de små motor-rickshawene.

Konferansen i Bergen styrket mitt engasjement for biogass som drivstoff i Trondheim og ellers i verden. Ingen andre drivstoffer har tilsvarende fordeler: lave utslipp av partikler, nox og svovel, lavt støynivå og en entydig positiv balanse for klimagasser. Dette var en nyttig tur.

Det er nå er gått 20 år siden den eneste gang stridsgass har vært brukt mot en hel by : det skjedde da Saddam Husseins hær den 16. mars 1988 kastet gassbomber over byen Halabja som var inntatt av peshmergas fra Kurdistans Patriotiske Union (PUK) med god hjelp fra den iranske hæren.

Det var allerede vel kjent at Irak brukte giftgass i krigen mot Iran, men det internasjonale samfunnet brydde seg ikke mye om det, siden Iran da som nå var lite velsett i det gode selskap. I 1988 hadde Irak fått såpass til overtak mot fienden i Øst at Saddam kunne avse store troppestyrker til å nedkjempe de plagsomme kurdere som under ledelse av Massoud Barzanis KDP og Jalal Talabanis PUK hadde fordrevet den irakiske hæren fra store deler av Kurdistan. Saddam satte sin fetter Ali Hassan al -Majid til å tukte kurderne og ga ham alle fullmakter.

De framgangsmåtene Ali tok i bruk ga ham snart navnet kjemiske Ali. Ulike typer gass ble flittig brukt mot landsbyer der geriljastyrkene holdt til. Etter et gassangrep var det liten motstand når soldater og stridsvogner rykket fram. Verdenssamfunnet tok ikke ryktene om gassangrep på kurdisk gerilja særlig alvorlig, men angrepet på en hel by var noe annet. Dessuten kunne Iran fly reportere inn bare få dager etter massakren. De skremmende bildene av gassdøden i Halabjas gater sjokkerte alle som så dem, men ble fort glemt i flommen av nyheter.

Men Halabja var bare et sidesprang i den brede Anfalkampanjen. Kjemiske Ali lot sine soldater jevne tusenvis av landsbyer med jorda. Hundretusener av mennesker ble fordrevet, mange ble samlet i trøstesløse leire omgitt av piggtråd og væpnede vakter. Uhyggelig mange forsvant. Den kurdiske regjeringa i Arbil oppgir at de har navnelister over 182 000 savnede. Mange er funnet i massegraver i Sør-Irak etter Saddams fall.

Når kurderne føler seg fremmedgjort fra det arabiske flertallet i Irak, er massakrene på 1980-tallet en viktig årsak. Massoud Barzani som idag er president for den kurdiske regionen, og Jalal Talabani som er den første kurdiske president i et land med arabisk flertall, har hele den kurdiske befolkningen bak seg når de nekter å avgi myndighet til regjeringa i Bagdad. De tviholder på det selsvtyret de har tilkjempet seg, og fortsetter å presse på for at alle områder med kurdisk flertall, som Kirkuk, Khanquin og Sinjar, skal få anledning til å slutte seg til den kurdiske regionen gjennom folkeavstemning.

Les videre i Joost Hiltermanns artikkel i Democracy Now:
Halabja: the politics of memory,

i min egen artikkel: Halabja 20 år etter
og i en rekke meldinger på denne bloggsida, bl.a.:
Hvem gasset Halabja
Kjemiske Ali
Kirkuk, Kurdistan, Irak