Den nye boka til Jo Stein Moen og Rolf Sæther, Tusen dager, har igjen aktualisert den spanske borgerkrigen. I oppløpet til den annen verdenskrig var det denne konflikten som mer enn noe annet definerte tidsånden. Samtidig bar de populære framstillingene av konflikten i svart/hvitt, preg av å være kulisser eller rekvisitter som partene brukte til å fremme sine perspektiver.

Mens krigen fra de nasjonalistiske opprørernes side ble framstilt som en kamp mot bolsjevistisk barbari, ble det fra republikansk side, fra tilhengerne av regjeringa, presenter et bilde av det heltemodige spanske folkets kamp mot fascisme og reaksjon. Slike framstillinger har naturligvis en propagandaverdi, men de tjener samtidig til å maskere de mindre vakre detaljene på ens egen side. Og for republikanernes vedkommende tjente glansbildet til å dekke over motsetningene mellom de moskvatro kommunister og deres sympatisører på den ene side og den sterke syndikalistiske fagbevegelsen CNT, som ble støttet av de populære anarkistene (FAI) og uavhengige marxister i først og fremst i partiet POUM, på den andre.

Denne konflikten ble vunnet med stor brutalitet av kommunistene. Anarkister og radikale marxister ble forfulgt, torturert og henrettet. Mange nye detaljer om dette er avdekket i russiske arkiver av Anthony Beevor til hans bok Kampen om Spania . Den klassiske framstillinga av denne konflikten er likevel fortsatt George Orwells berømte Homage to Catalonia.

Anarkistiske kvinner på vei til fronten

Det mest interessante i Tusen Dager er derfor forfatternes gjennomgang av hvordan konflikten i Spania slo inn i norsk politikk. Arbeiderpartiregjeringa sto under hardt press fra sin egen ungdomsorganisasjon og store deler av partiorganisasjonen forøvrig, men valgte å føre det som fortsatt i våre dager kalles en ansvarlig politikk. Det innebar at man aktivt fulgte opp nonintervensjonslinja og overvåket rekrutteringen av frivillige til de internasjonale brigader. Men dette skjedde ikke uten sterke interne konflikter såvel i regjeringa som i Arbeiderpartiets stortingsgruppe, og betydelig sjelekval hos blant andre utenriksminster Halvdan Koht, hvis hjerte nok lå hos republikanerne.

Samtidig fulgte norsk venstreside trofast opp linja fra Moskva og stemplet CNT/FAI og POUM som kontrarevolusjonære forrædere. Dette var også den linja den revolusjonære gruppa Mot Dag førte, og den framtredende motdagisten, seinere stortingsmann for AP, Trond Hegna skreiv en pamflett med forsvar for Stalins politikk som ble gjenopptrykt av de norske marxistleninistene i SUF(ml) mer enn tretti år seinere.

Tusen dager omtaler detaljert en rekke norske frivillige på begge sider av konflikten, med hovedvekt på det som teknisk sett var regjeringssiden – de fleste norske frivillige var kommunister eller sosialister. Her bringes det et stort materiale fram, som svjv tidligere bare har vært berørt i Jan Jakob Tønseths roman Hilmar Iversens ensomhet.

Forfatterne har lagt ned et stort arbeide for å dokumentere ikke bare hvem som dro for å kjempe i Spania, men også hvorfor de dro – og hvordan de dro. Vi får dessuten høre om hvordan norsk offentlighet forholdt seg til krigen ikke minst gjennom presentasjonen av den unge journalisten Gerda Grepp, som i vår dager gjerne kommer i skyggen av sine mere berømte kolleger Lise Lindbæk og Nordahl Grieg.

Jo Stein Moen og Rolf Sæther har med Tusen Dager levert et viktig bidrag til litteraturen om norsk og spansk venstreside. Forlaget har dessuten opprettet et nettsted med interessant tilleggsstoff og nyttige lenker.

I det politiske liv er det ikke uvanlig at ulike, hver for seg helt utmerkede, målsettinger kan stå i motsetning til hverandre. I Trondheim har vi for eksempel ført en vellykket fortettingspolitikk (for å redusere klimautslippene) med den utilsiktede bivirkning å øke forurensingen i sentrale byområder. Bylufta er til tider direkte helsefarlig, for eksempel i Elgesetergate.

Det er altså blitt en motsetning mellom klima og miljø. Denne motsetningen kan antakelig løses ved å erkjenne at både bylufta og klimaet ville tjene på en generell reduksjon i trafikken. Men veien fra den erkjennelsen til effektive, trafikkreduserende tiltak er uhyggelig lang. Mange politikere som skal blidgjøre velgere på alle kanter hevder å være store venner av klima og miljø, samtidig som de fortsetter å planlegge og tilrettelegge for stadig økning i forurensende trafikk.

Bystyret i Trondheim har (også med min stemme) vedtatt en plan med den vakre tittelen “Miljøpakke for transport”. Man skal ved hjelp av bompenger få bedre kollektivtransport, bedre sykkelveier – og flere og bedre bilveier. Noen motsetning her? Langt ifra! Bilveier er et førsteklasses miljøtiltak i følge bystyrets flertall, som ikke regner med at veksten i biltrafikken lar seg stanse.

Det er likevel sjelden motsetningen mellom trafikkøkning og miljø kommer så tydelig til syne som under det møtet jeg var på tidigere idag i Samarbeidsutvalget for transport i Midtnorge. Forsamlingen fikk høre om planlagte investeringer for ulike transportformer; herunder også for luftfarten. Fra Avinor, selskapet som driver norske flyplasser, fikk vi høre at deres målsetting er å fordoble antall passasjerer på Værnes og andre flyplasser i regionen. Samtidig ble det hevdet at miljøarbeid er et hovedsatsingsområde for Værnes lufthavn.

Det var heldigvis fler enn meg som spurte om ikke økt flytrafikk kan komme i konflikt med klimahensyn. Men, nei, for Avinors representant var det ingen slik motsetning å se. Han fortsatte å legge ut om flyplassens miljøprofil, som skal komme til syne gjennom energisparing i flyplassanlegget og kollektivtilbud i tilbringertjenesten.

Da var det jeg kom til å huske at den eneste storsatsingen i norsk jernbane de siste tretti år eller så er flytoget, høyhastighetsbanen som bringer folk til og fra Gardermoen. Det kjennes så godt å reise med miljøvennlig kollektivtransport til flyplassen! Det er nesten så man får god samvittighet for å ta flyet videre.

OG transportplanleggerne er sikre på at trafikken skal fortsette å vokse inn i himmelen. Men når de legger fram sine prognoser for endeløs vekst i bil og flytrafikk, er det kanskje likevel en liten detalj de har oversett: Det går mot slutten på oljen.

I et tjue eller trettiårs perspektiv er det kanskje realistisk å regne med at fossile drivstoffer fortsatt er tilgjengelige, men prisene vil nok bli mindre behagelig enn den er idag. Og i et hundreårs perspektiv, som flere av innlederne på dagens møte tok i bruk, må vi fase inn transportmidler som ikke trenger olje. Fra et virkelig miljøvennlig synspunkt vill det nok vært smart å fase ut fossildreven transport fra idag av, og å legge redusert trafikk som forutsetning for sine prognoser.

I Sørkurdistan er det omsider utnevnt en ny regjering – nesten tre måneder etter lokalvalget i sommer. Det er fortsatt de to store partiene KDP og PUK som deler makta, men statsministeren er nå Barham Salih (til høyre på bildet) fra PUK til tross for at PUK var valgets store taper – i partiets kjerneområde provinsen og byen Suleimaniyah, tok opposisjonslista Gorran flertallet. Men skifte av statsminister fra KDP til PUK har vært avtalt i 2005, så Nechirvan Barzani fra KDP (til venstre på bildet) måtte vike plassen, om enn meget motvillig.

Mange av regjeringsmedlemmene er fortsatt de samme, og i lys av valgresultatet vil det bli vanskelig for Barham Salih å presse KDP – dersom han for eksempel skulle ønske å gjennomføre tiltak mot korrupsjon og for større åpenhet i forvaltningen slik han har lovet å gjøre. Det var jo kritikken av disse forholdene Gorran-lista utfordret PUK på, åpenbart med større troverdighet enn Salih.

Det er heller ikke gitt at Salih, til tross for at han kommer rett fra en stilling som visestatsminister i Bagdad, vil kunne presse fram noen løsning på den fastlåste konflikten med sentralregjeringa om herredømmet over Kirkuk og andre omstridte områder.

I mellomtida er kurderne avventende til oppmykinga i Nordkurdistan, altså Tyrkia. PKK har testet regjeringa Erdogan sin fredsvilje ved sende ubevæpnede peshmergas inn i Tyrkia, der de først er blitt arrestert og siden satt på frifot til jublende folkemasser. PKK viser på denne måten at de fortsatt er en viktig maktfaktor som ikke kan holdes utenfor når kurdernes situasjon i Tyrkia skal drøftes.

I Trondheim hadde Kurdistans Fredsforening trommet sammen tre nordmenn og en svensk kurder for å diskutere kurdernes situasjon den siste dagen i oktober. Foruten meg selv var det Bernt Hauge, Erling Folkvord og Rebwar Hassan som sto foran et publikum på et trettitalls kurdere.

Folkvord, som er en populær mann blant norske kurdere, ga en kort innføring i kurdisk historie og fulgte opp med poengterte kommentarer til situasjonen i Nordkurdistan. Han tviler på den reelle fredsviljen hos Erdogan og han AK-parti og viste til at det PKK-vennlige partiet DTP feide AK-partiet til side i de kurdiske områdene ved de tyrkiske lokalvalgene tidligere i år.

Bernt Hauge som leder Rådgivningsgruppa for flyktninger og innvandrere i Trondheim, tok opp menneskerettighetssituasjonen i Kurdistan og satte den i forhold til norsk innvandrings- og asylpolitikk. Ifjor kom det 60 000 innvandrere fra Polen uten problemer, mens et langt mindre antall asylsøkere skaper en opphetet politisk debatt. Hvor er vår vilje til å hjelpe de nødlidende, slik internasjonale traktater forplikter oss til, spurte han retorisk.

Rebwar Hassan og møteleder Bekes Berwari

Den siste innlederen var meg. Jeg tok for meg situasjonen i Sørkurdistan og den uavklarte situasjonen om grensene for den kurdiske regionen. Jeg tok også opp min kritikk av den sterkt proarabiske holdningen til de norske Irak-ekspertene Henrik Thune og Reidar Visser, en holdning som også preger årets NUPI-rapport om Irak.

I debatten var det flere som etterlyste større fokus på situasjonen i Iran. Ingen av oss innledere hadde særlig detaljkunnskap om dette, men vi kjenner til at undertrykkelsen av kurdiske rettigheter er like sterk der som i de øvrige kurdiske områdene. Som ledere for et flernasjonalt imperium er det vanskelig for de iranske herskerne å gi etter for minoritetskrav, uten fare for at den persiske dominansen i riket skal falle sammen.

Det var også debatt om de omstridte områdene i Irak, med særlig fokus på Kirkuk. Flere deltakere mente at den demokratiske prosessen basert på den nye irakiske grunnlovens bestemmelser og debatt med myndigheten i Bagdad har slått feil, og tok til orde for ensidig annektering av såvel Kirkuk som andre områder med kurdisk flertall. Rebwar Hassan advarte sterkt mot en slik holdning og understreket at både kurdere og arabere i Irak har opplevd nok vold.

Selv hevdet jeg at den kurdiske taktikken har vært riktig; prinsippet om at hver person har én stemme er det beste grunnlaget for å finne en løsning også på Kirkuk-problemet. Den arabiske (og turkmenske) posisjonen er derimot at Kirkuk må styres etter etniske kvoter som skal hindre at det kurdiske folkeflertallet kommer til uttrykk- dette er også NUPI-forskernes holdning, en holdning få om noen kurdere kan akseptere.

I forbindelse med Tore Rems Bjørneboe-biografi har det oppstått diskusjon om hvorvidt raselæren til antroposofiens grunnlegger Rudolf Steiner er jødefiendtlig og/eller diskriminerende overfor andre folkegrupper.

Antroposofi er i store trekk en videreføring av Madame Blavatskys teosofiske lære.
Blavatsky hevdet at mennesket gjennomgår en trinnvis utvikling der vi inkarneres utallige ganger før vi vender tilbake til vårt guddommelige opphav. Hun karakteriserte de viktigste trinn i denne utviklingen som rotraser, sju i alt. Hver av disse er igjen delt inn i sju underraser. I løpet av sin utvikling vil hvert individ bli født inn i de fleste om ikke alle de ulike rasegrupper, så vel som i legemer av begge kjønn.

De første av disse rotrasene var ikkefysiske og kjønnsløse. Først i den tredje rotrase begynner, for 18 millioner år siden, det moderne menneske å ta form. Blavatsky forteller at den neste, fjerde, rotrase bygde store sivilisasjoner på det forsvunne kontinentet Atlantis. I fjerde rotrase plasserer hun blant annet samer, malaier, indianere, kinesere og japanere.

Femte rotrase oppsto for 1 000 000 år siden og kalles den ariske. Dens første underrase trengte inn i Nordindia for 60 000 år siden. Annen underrase er de arabiske folk, mens den tredje er den iranske. Den fjerde er den keltiske og den femte er den teutonske. Også jøder er ifølge Blavatsky en arisk folkegruppe.

Lite tyder på at Blavatsky har knyttet disse teoriene sammen med antisemittiske eller andre rasediskriminerende holdninger. Teosofisk samfunn var ikke et redskap for europeisk imperialisme, men bidro tvertimot til å styrke motstanden mot kolonialisme gjennom sin respekt for særlig sørasiatiske religiøse og kulturelle tradisjoner.

Ikke dessto mindre har det blant Blavatskys tilhengere vært flere som har utviklet teosofien i rasistisk retning. Ikke minst har ulike esoterikere i det tyske kulturområde utviklet varianter av teosofi der den ariske rase, identifisert som det tyske folk, ble framhevet som den fremste bærer av kultur og utvikling. Disse ariosofene la grunnlaget for nazistenes raselære, og det var betydelig overlapping mellom teosofer og ariosofer i tida rundt første verdenskrig.

Da Rudolf Steiner brøt med Teosofisk Samfunn i 1912 beholdt han hovedtrekkene i det teosofiske verdensbildet, herunder teorien om rotraser. Men Steiner la større vekt på den vestlige kristne sivilisasjons historiske rolle. Han anklaget Blavatsky for å sidestille østlig og vestlig okkultisme, og hevdet at de metodene som yogier og mystikere i Asia bruker ikke er egnet for moderne vestlige mennesker. De som tar slike metoder i bruk vil, ifølge Steiner, bli ført tilbake til et mere primitivt åndelig utviklingsstadium. Antroposofien kan derfor hevdes å ha et sterkere innslag av rasisme enn teosofien.

Og det var slett ikke vanntette skott mellom antroposofi og nazisme. Flere framtredende nazister var interessert i antroposofien, spesielt Rudolf Hess, men også mange andre. Bodil Stenseth forteller i boka Sangerinnen at Quisling deltok regelmessig på møter i Antroposofisk Selskap på 1930-tallet, og fortsatte å studere Rudolf Steiners skrifter under krigen.

Rudolf Steiners antroposofi forutsetter at det er meningsfylt å inndele menneskeheten i raser. Dette betyr ikke nødvendigvis at Steiners lære er rasistisk i betydningen rasediskriminerende. Ikke dessto mindre er det en grunnleggende forutsetning i Steiners esoteriske historieforståelse at mennesker i noen raser er høyere utviklet enn mennesker i andre raser. Det bør ikke vekke forundring at noen har utviklet dette i rasediskriminerende retning ved å identifisere den rasegruppe de selv tilhører som den høyest utviklede og å karakterisere andre grupper som underlegne.

Dette betyr ikke at antroposofien er nazistisk eller legitimerer nazistisk raselære, men det viser at forholdet er mere komplisert enn mange antroposofer har ønsket å formidle.,

Porsjonspakker med medisinsk marihuana i et cannabisutsalg California - nå også med presidentens velsignelse.

Når professor Willy Pedersen offentlig anbefaler legalisering av cannabis bidrar han selvsagt til å flytte grensene for den offentlige debatten på en helt annen måte enn et tilsvarende utsagn fra sykkelbud Willy Andersen eller kassadame Hilde Pedersen ville gjort. Men Pedersens sideskifte kommer ikke i et tomrom – både i Norge og internasjonalt har holdningen endret seg de siste årene. For cannabis sitt vedkommende kan vi for eksempel merke oss at sosialdemokratene og deres støttepartier i Bystyret i København ønsker å innføre lovlig produksjon og omsetning av cannabis men støter på motstand fra den konservative regjeringa.

Enda mere interessant er det at USAs president Barack Obama har pålagt det føderale politiet å respektere delstatslover som tillater bruk, framstilling og omsetning av marihuana til medisinske formål. Dette vil bringe en langvarig situasjon der lokale og føderale politimyndigheter gjentatte ganger har kommet i konflikt med hverandre til opphør.

Og i California der det også er flest utsalg for medisinsk marihuana, diskuterer delstatsparlamentet nå om det ikke er på tide å regulere og skattlegge den gigantiske marihuanaindustrien, som er anslått til å være den økonomisk største sektoren i Californias jordbruk. Den demokratiske representanten Tom Ammiano, som står bak et av flere forslag til regulert cannbisomsetning, anslår delstatens skatteinntekter fra et slikt tiltak til 1,4 milliarder dollar i året.

En omfattende lokal regulering av cannbis også til ikkemedisinsk bruk vil nok bare kunne innføres med godkjenning fra Washington DC. Det er grunn til å tro at president Obama vil tillate en forsøksordning med legal marihuana i California, dersom deltsatsparlamentet ber om det. I så fall ville han også ha fjernet en viktig hindring for liknende ordninger i en lang rekke andre land, ikke minst i nabolandene Canada og Mexico; frykten for sanksjoner fra USAs side har nemlig vært en viktig faktor når forslag om å avkriminalisere eller legalisere cannabisprodukter har blitt skrinlagt rundt i verden.

I tillegg til at det nå langsomt blir rom for å diskutere smartere kontrollordninger for cannabis, foregår det også en utvikling i opinionen i forhold til utskriving av heroin. Bjarne Håkon Hansen sørget for å få nedsatt et utvalg som sal diskutere endringer i norsk narkotikapolitikk, og vi må tro at hans etterfølger Anne-Grete Strøm-Erichsen vil føre dette prosjektet i havn. Hvilke endringer et slikt utvalg vil foreslå og hvilke som eventuelt kan bli satt ut i livet er det for tidlig å si noe om, men det er selvsagt verdt å merke seg at en lang rekke tidligere forslag om å lempe på straffeforfølgelser av narkotikabrukere har blitt oversett av norsk politikere, som på samme måte som sine fagfeller i andre land styres mere av fordommer og frykt for en offentlig opinion som i årtier er blitt foret med skrekkpropaganda om narkotika, enn av nøktern kunnskap som en amerikansk rapport om hva marihuanaforbudet egentlig koster.

I utbyggingssaker kan politikerne kreve en risikoanalyse for det prosjektet de skal ta stilling til. Kan hende ville en risikoanalyse for såvel ny som gammel narkotikapolitikk også være på sin plass.

En ny runde i dopdebatten er blitt utløst av professor Willy Pedersens artikkel i Morgenbladet der han – ifølge overskriften – går inn for å legalisere cannabis. En nærmere lesning av artikkelen viser derimot at han slett ikke går inn for legalisering, men derimot – meget prisverdig – tar til orde for avkriminalisering: han mener brukerne av cannabis ikke bør utsettes for straffeforfølgelse. Pedersen går derimot ikke inn for legal produksjon og omsetning av cannabispreparater.

Nå går det faktisk også an å akseptere omsetning av cannabis uten å legalisere. I Nederland er cannabisomsetning tillatt for utsalg (coffeeshops) som følger en liste med lovbestemte begrensninger på sin omsetning. Ikke dessto mindre er bruk og besittelse av cannabis fortsatt forbudt i landet.

Dette har igjen sammenheng med det internasjonale regelverket for rusmidler utenom alkohol. En rekke internasjonale avtaler krever nemlig at signaturlandene forbyr såvel bruk som besittelse av et stort antall urter og kjemikalier. I vanlig språkbruk blir disse substansene behandlet på samme måte, til tross for at de har høyst ulike egenskaper. Alle andre rusmidler enn alkohol samles med en rekke andre substanser under betegnelsen narkotika.

Begrepet narkotika oppfattes gjerne å betegne en gruppe stoffer med mange felles egenskaper. I virkeligheten har de ikke mere enn to slike felles egenskaper. Den viktigste av dem er det enkle faktum at de omfattes av narkotikabegrepet, den andre at de kan endre menneskers bevissthet i større eller mindre grad. Den siste av disse egenskapene deler da narkotika med en rekke substanser som vi ikke kaller narkotika; herunder først og fremst alkohol og tobakk, men også slike relativt uskyldige stoffer som sjokolade, kaffe og te.

Mye av debatten om rusmidlenes legale stilling farges av denne unøyaktige språkbruken. På det populærvitenskapelige nettstedet forskning.no skriver for eksempel Bjørnar Kjensli om prestasjonsfremmende narkotiske stoffer og utdyper dette slik i en epost til meg :

“Narkotika er i artikkelen min brukt som et juridisk begrep, dvs. alle stoffer som er omtalt på narkotikalisten…”

Et annet eksempel på denne språkbruken finner vi i Store Norske Leksikon, som inntil nylig kunne fortelle oss at det sentralstimulerende stoffet crack “har narkotisk virkning”. Den fagansvarlige, Erik Andrew (som later til å ha korrigert artikkelen etter min første epost), forklarer dette slik :

“Narkotisk betyr at det virker som narkotika. Narkotika er per definisjon stoffer eller deres omsetningsstoffer som er oppført på narkotikalisten bestemt av helsemyndighetene.”

Men det vanskelige spørsmålet som ingen av disse to fagpersonene forsøker å svare på er da: Hvordan virker narkotika?. Dette spørsmålet lar seg ikke besvare klart, ganske enkelt fordi begrepet narkotika omfatter så mange ulike stoffer uten felles virkning.

Våre to fagpersoner faller begge tilbake på juridiske definisjoner, til tross for at de ikke skriver om jus men om farmakologi. Begrepet narkotisk virkning har nemlig bare en juridisk betydning; det finnes ingen felles biologiske, kjemiske eller farmakologiske egenskaper eller virkemåter ved stoffene på narkotikalisten (og slike lister varierer da også fra land til land, med blant annet den følge at Khat er lovlig i de fleste europeiske land, men forbudt i Norge og Sverige).

Det ville utvilsom gagne den offentlige meningsutveksling om forskere og journalister ville bruke terminologi fra sitt eget fagfelt og ikke nøye seg med å falle tilbake på jussen. I mellomtida får vi glede oss over at Willy Pedersen er modig nok til å endre mening på et faglig grunnlag, selv om også hans språkbruk er uryddig.

Presidenten på Maldivene er føre var - han holdt forleden dag regjeringsmøtet under vann.

Planer for å redusere utslippene av klimagasser er produsert i et slikt antall at papirforbruket i seg selv er en økologisk utfordring, men utslippene fortsetter å stige. De ligger nærmere den øvre grense for hva forskerne har spådd, enn de lavere nivåene man håpet det var mulig å begrense seg til. Uten å gi opp håpet om å redusere utslippene av klimagasser, innser derfor flere og flere at vi må forholde oss til alvorlige klimaendringer som det ikke lenger er mulig å hindre.

Øystaten Maldivene i Sørasia er blant dem som ligger dårlig an til å klare seg mot økt havnivå – mange av øyene stikker bare så vidt over havoverflaten idag. Den store tsunamien i 2004 skyllet tvers over de tettest befolkede øyene og ødela betydelige deler av landets infrastruktur.

Vi kan derfor more oss over at Maldivene arrangerer regjeringsmøte under vann, men latteren bør i så fall ha en vond bismak. For president Mohammed Nasheed og de øvrige innbyggerne på Maldivene er dette alvor. Øystaten vil om noen få tiår ikke lenger være beboelig dersom havet fortsetter å stige i samme tempo som nå.

I mellomtida fortsetter rike og fattige land å brytes om innholdet i en mulig ny klimaavtale foran forhandlingene i København i desember. Vi må ønske dem lykke til, men sannsynligheten for at de klarer å bli enige om en forpliktende avtale med mekanismer som kan stanse klimautslippene og at denne mulige avtalen deretter blir satt ut i livet er dessverre ganske små.

Og derfor er det viktig å ha større fokus på unngåelige klimaendringer. Det er to hovedgrunner til dette – dels må vi forberede oss på å møte disse klimaendringene, og dels kan et økt fokus på slike endringer kanskje styrke innsatsviljen hos noen av dem som fortsatt tviler på realitetene i dette spørsmålet.

Regjeringa har opprettet Klimatilpassingsutvalget, – Offentlig utvalg for utredning av sårbarhet og konsekvenser av klimaendringene . Dette utvalget skal, slik utvalg gjerne gjør, legge fram en innstilling. I mellomtida er det et betydelig arbeide i gang for å kartlegge konsekvensene av klimaendringer i ulike deler av Norge.

Utvalget har fått utarbeidet et par omfattende rapporter, dels om situasjonen i dag og dels om hva vi må forberede oss på, og er dessuten i ferd med å arrangere en serie møter i ulike deler av landet for å komme i dialog med fagfolk og politikere. Jeg deltok i fjor høst på en konferanse om Klima og sårbarhet i Fremtidens Byer arrangert av Norsk Utdanningssenter for Sikkerhet og Beredskap, og var dessuten tilstede på møtet i Trondheim for få dager siden.

Et av de alvorlige punktene som ble tatt opp her, blant annet av Mads Løkeland fra Naturvernforbundet i Sørtrøndelag , er den kommende globale veksten i klimaflyktninger. I en situasjon der motstanden mot at Norge og andre rike land skal ta ansvar for de lidelser vi påfører andre verdensdeler er minkende, vil en slik flyktningestrøm stille oss over for betydelige utfordringer. (Dette poenget har tidligere vært tatt opp av bl.a. James Lovelock).

Jeg håper selvsagt på at utredninger og internasjonale konferanser skal vise vei mot løsninger, men jeg er også overbevist om at alvorlige klimaendringer ikke lenger lar seg stanse. Vi må for alle del fortsette arbeidet for å redusere utslippene av klimagasser, men vi må ikke ha illusjoner om effekten av slike tiltak.

Peter Galbraith løper fra Dagens Næringsliv i Bergen

Dette kaster nytt lys over Galbraiths mangeårige innsats som rådgiver for de kurdiske lederne, og gir kurdernes motstandere gode argumenter. Hvorvidt hensynet til personlige økonomiske fordeler har vært et viktig motiv for Galbraith da han bisto Masoud Barzani og Jalal Talabani i forhandlingene med de arabiske partiene om en ny irakisk grunnlov i 2004 og 2005 er kanskje mindre viktig enn at disse avsløringene stiller ham åpen for slike beskyldninger.

De fleste av oss ville nok ha hatt mulighetene til millioninntekter i bakhodet i de fleste situasjoner, dersom slike muligheter hadde eksistert. Og dette elementære psykologiske faktum har ganske sikkert vært blant motivene hos det kurdiske lederskapet da Galbraith i sin tid fikk disse oljeandelene.

De to store partiene, Masoud Barzanis KDP og Jalal Talabanis PUK, er begge bygd opp rundt sterke menn, som fører videre en lang tradisjon i kurdisk lederskap. Landsbyhøvdingen som fordelte jord, arbeid og penger blant sine undersåtter er nå blitt partilederen som fordeler jord, arbeid og oljeinntekter til sine fortjente medarbeidere. Galbraith er åpenbart blitt vurdert som en meget fortjent medarbeider, en som burde tilgodeses med skikkelig påskjønnelse. At Galbraith og hans yemenittiske partner i fjor ble fratatt disse lukrative andelene, forteller kanskje at hans nytte for dagens kurdiske høvdinger ikke lenger er like stor.

Kurdernes politiske motstandere, og slike kritiske observatører som NUPI-forskerne Reidar Visser og Henrik Thune, vil ganske sikkert utnytte disse avsløringene til å svekke kurdisk innflytelse i Bagdad og øke presset for å få kurdisk oljeindustri under sentralregjeringa sin kontroll.

Relasjonene mellom DNO, KRG og Galbraith vil også få innflytelse på styrkeforholdet mellom de ulike kurdiske fraksjonene. Regjeringskritiske røster bruker historien til å undergrave den kurdiske ledelsen. Opposisjonspartiet Gorran mener historien nettopp er et eksempel på den type korrupt og lyssky praksis de har satt seg som mål å avdekke og sette en stopper for.

Og den kurdiske administrasjonen vaker for øyeblikket i limbo. De to stor partiene gikk på en smell i de regionale valgene i sommer, særlig viste velgerne seg troløse overfor den irakiske presidenten Jalal Talabani sitt parti PUK. Ikke desto mindre er det nå Barham Salih fra PUK som sliter med å sette sammen en ny regjering. Men det er fortsatt Nechirvan Barzani fra KDP som styrer den kurdiske regionen i Nordirak. Barham Salih ville nok gjerne ha brukt DNO-skandalen som brekkstang overfor Ashti A. Hawrami fra KDP som styrer oljedepartementet, men denne muligheten er blitt betydelig redusert av det faktum at Salih er en personlig venn av Peter Galbraith.

Hele denne lyssky historien, i grenselandet mellom farse og tragedie, viser nok en gang behovet for reform i den kurdiske ledelsen. Den viser derimot ikke at kurderne ikke fortjener selvstyre eller at de ikke har rett til å utvikle en autonom oljepolitikk.

Margaret Atwoods bøker er både realistiske og skremmende

Mens militarisme og spenningen mellom totalitarisme og toleranse var hovedtema hos Huxley og Orwell, og atomkrigens følger var et gjennomgangstema fra 1960-tallet og framover, har ulike varianter av økologisk sammenbrudd blitt stadig mere sentralt i nyere variasjoner av fortellingene om hvor galt det kan gå.

Her hjemme har flere av Gert Nygårdshaugs bøker beveget seg inn i dette området, der vi også finner slike eksempler som Andreas Bull-Hansens velskrevne serie Lushons Plater og den nylig utgitte dobbeltromanen Bak den røde tåken av Arne Thodok Eriksen.

På engelsk har man naturlig nok et langt større utvalg – av varierende kvalitet; bare i år finner vi f.eks. den glimrende korte romanen Cold Earth av Sarah Moss, om en gruppe forskere på Grønland som mister kontakten med resten verden på grunn av en pandemi, og den atskillig mindre overbevisende The Flood av Stephen Baxter, der vannet stiger helt til det skjuler Mount Everest (!) og de siste menneskene overlever på flåter. Framfor hans tankespinn anbefaler jeg heller de kalde fakta om global oppvarming som finnes i slike skremmende framskrivinger som Mark Lynas’ bok Seks grader . Lynas’ marerittaktige utlegning av konsekvensene av vårt uhemmede forbruk av fossile brensel blir dessverre mer og mer sannsynlig.

Årets viktigste og mest skakende dystopi er nok likevel Margaret Atwoods The Year of the Flood, en fortsettelse av hennes tidligere roman Oryx og Krake. (Atwood nekter bestemt å plassere sine bøker i den utskjelte kategorien science-fiction).

Den tar ikke, som man kanskje kunne tro, utgangspunkt i klimaendringer og derav følgende flom, nei – den flommen tittelen viser til er en menneskeskapt pandemi. I Oryx og Krake fikk vi høre hvordan en – kynisk og/eller forvirret – forsker mente menneskeheten hadde forspilt sin sjanse og trengte å forbedres. Han utvikler en sjukdom som på kort tid tar livet av de fleste, og setter ut sin egen modell:Mennesket, versjon II – ny og bedre.

Årets bok skildrer den samme prosessen fra en annen synsvinkel. Vi blir presentert for et Nordamerika der de store selskapene og deres sikkerhetsfolk sørger for å holde middelklassen i steril men komfortabel avstand fra kaos, forurensning og sjukdom i ghettoene - the pleeblands. Store deler av handlingen følger livet i en religiøs sekt, ei økologisk gruppe som kaller seg Guds Gartnere. De dyrker sin egen mat på hustakene og nekter såvel å spise Secret-burger (innhold ukjent) som å forbruke andre produkter av den rådende sivilisasjon. (Atwood gjengir tekstene en rekke av gartnernes salmer, som tilmed finnes innspilt på CD) .

Heller ikke Guds gartnere slipper helt unna pandemien, skjønt de med sine sjølbergingskunnskaper er langt bedre rustet enn de fleste andre til å overleve uten teknostrukturen. Boka viser i sine avsluttende kapitler kanskje et glimmer av håp for at en ny sivilisasjon kan oppstå i møtet mellom de ulike individene som har overlevd pandemiene og de nye livsformene som har unnsluppet de store selskapenes gen-laboratorier, heriblant intelligente rov-svin og Nye mennesker.

Men jeg kan ikke unngå å minnes tidligere visjonære arbeider i science-fiction genren, bøker som John Brunners The Shockwave Rider fra 1975, der helten unnslipper de store selskapens totale kontroll og undergraver deres makt ved hjelp av sine hackerferdigheter (over oppringt samband), eller J. G. Ballards The Drowned World fra 1963, som skildrer en verden der havet dekker de store byene.

Da de kom ut var disse bøkene fullstendig utenfor den virkelighet de fleste kunne ta inn over seg. Idag ser vi at både globale datanettverk med skremmende muligher for overvåking og stigende havnivå er blitt til virkelighet.

Oljebrann ved Kirkuk

Etter å ha vært utsatt for årelang undertrykkelse, som kulminerte i gassangrepet på sivilbefolkningen i Halabja i 1988 (ca 5 000 døde), hilste de irakiske kurderne det amerikanske angrepet i 2003 velkommen, og danset i gatene da Saddam Hussein ble fanget samme høst. Mens de arabiske delene av Irak sank ned i blodig sekterisme, tok kurderne fatt på å gjenoppbygge sitt land.

Tyrannens fall åpnet en økonomisk blomstring i irakisk Kurdistan, og gjorde det mulig for kurdiske styrker å utvide sitt maktområde betydelig. Den nye irakiske grunnloven fra 2005 slår fast at grensene for den kurdiske autonome regionen skal fastsettes gjennom folkeavstemninger i omstridte områder, herunder provinsen og byen Kirkuk med sine betydelige oljefelt.

Motstanderne av den amerikanske invasjonen var ikke interessert i kurdernes synspunkter. De svelget sunniarabisk retorikk uten motforestillinger, og SV-politikeren Hallgeir Langeland kunne derfor karakterisere kurdiske offiserer som hadde kjempet mot sunniarabisk undetrykkelse i årtier, som quislinger. Denne tvilsomme “antiimperialismen” slo også ut i høylydte protester mot Statoils ønske om å opprette et kontor i den kurdiske hovedstaden Arbil i 2007, fra såvel LO som NUPI-forskeren Reidar Visser og oljeøkonomen Øystein Noreng.

En kurdisk soldat ved DNOs Tewke-felt

Disse transaksjonene ble gjennomført i størst mulig hemmelighet, og i denne sammenhengen har Dagens Næringsliv intervjuet Henrik Thune fra NUPI om situasjonen i irakisk Kurdistan. Thune påpeker ganske riktig at de dominerende partiene, KDP og PUK, styrer en gjennomkorrupt økonomi. Slik korrupsjon er imidlertid ikke på noen måte begrenset til de kurdiske områdene.

Når Thune hevder at en selvstendig kurdisk oljepolitikk ikke gavner Iraks fremtid ser han Irak fra det arabiske flertallets perspektiv, slik NUPI også gjorde i en rapport tidligere i år.
Nå er det selvsagt viktig og riktig å ta hensyn til arabiske interesser i ulike sammenhenger, men innenfor den irakiske staten (og i Midtøsten som helhet) blir det både umoralsk og uklokt å se bort fra kurderne. Norsk politikk burde i langt større grad støtte kurdiske krav og ikke ensidig identifisere seg med arabiske interesser.

Den som ønsker å motarbeide korrupsjon og fremme åpne økonomiske og politiske prosesser bør glede seg over opposisjonens framgang ved regionvalgene i Kurdistan i sommer, og ikke motarbeide kurdisk utvikling.