Rajendra Pachauri i Oslo

I en tidligere blogg skreiv jeg om ekstremværet rundt årsskiftet og den sannsynlige sammenhengen med menneskeskapte utslipp av klimagasser. Det er et økende fokus på tilpasning til klimaendringer vi ikke kan forhindre.

Forleden hadde jeg anledning til å høre lederen for FNs klimapanel, Rajendra Pachauri, forklare sammenhengen mellom ekstremvær og klimautslipp, sammen med andre klima-eksperter og miljøminister Erik Solheim.

Det er en forsmak på IPCCs femte hovedrapport som ble presentert i Oslo tirsdag, nærmere bestemt en delrapport med tittelen Spesialrapport om håndtering av risikoen for ekstreme hendelser og katastrofer for å forbedre tilpasningen til klimaendringer.

Diagram over risikovurderinger

Hovedkonklusjonene fra delrapporten er oversatt til norsk og ble presentert av Pachauri og Solheim sammen med sentrale medforfattere til delrapportens ulike kapitler. I motsetning til hva mange såkalte «klimaskeptikere» later til å tro, var de intelligente kunnskapsrike og sympatiske i sin framtreden. De utgjør en liten del av de mange tusen forskere som arbeider for å øke våre kunnskaper om klima. innenfor rammen av FNs klimapanel, IPCC.

Lederen selv, Rajendra Pachauri, forklarte at hensikten med delrapporten er å vurdere risikonivået. Det er åpenbart at ekstreme klima-hendelser vil ramme skeivt, og at de fattige vil rammes hardest. Dette er et av hovedproblemene delrapporten avdekker. Kunnskap er nødvendig for å redusere skader. Vi må identifisere metoder og midler som gjør det mulig å tilpasse seg de endringene vi ikke kan unngå.

Miljø- og utviklingsminister Solheim påpekte at klimaendringer ikke bare truer mennesker, men mange utgjør en direkte trussel mot mange arters eksistens. De er et globalt problem. Samtidig understreket han at det er kommunene som må ta ansvaret for å forebygge klimaendringer. IPCCs rapport forsterket og bekrefter innholdet i fjorårets rapport om klimaendringer i Norge

Vi må se på denne minikonferansen som en del av oppløpet til Norges egen klimamelding som er lovet framlagt i løpet av første halvår 2012. De fakta som kom fram understreket alvoret i situasjonen og vil forhåpentligvis bidra til å styrke miljøsida i dragkampene  som pågår innad i regjeringa.

De framlagte dataene viser at det antakelig blir mindre alvorlige klimaendringer i Skandinavia og Nordeuropa enn i Middelhavsområdet, men det betyr ikke at vi slipper unna. Vi får blant annet problemer med vind og vann. En av innlederne mente vi vil få tre slags vannproblemer; knyttet til henholdsvis for mye vann, for lite vann og forurenset vann. En variant av vannproblemene er selvsagt problemer knyttet til for mye og for lite snø.

Tilfeller med ekstrem nedbør og oversvømmelser vil øke i det meste av Europa, og vil forsterkes av havstigning, men også dette problemet vil slå verst ut for fattige land: skadene kan koste opptil 8 % av GDP for fattige land men de vil kanskje begrense seg til 0,1 % for de rikeste.

I arbeidet for å begrense skadevirkningene av ekstremvær vil byplanlegging stå sentralt. Lokale myndigheter må sørge for at lokal kunnskap og erfaring integreres i arbeidet for å redusere skadevirkninger. Det er store forskjeller i lokalsamfunnenes evne til å møte endringene. Klimatilpasning må skje innenfor eksisterende infrastruktur, men den må fornyes og utbedres.

Flere innledere understreket at det er klokt å handle selv om vi ikke kjenner risikoen i detalj. – risikoen er større når vi veit lite enn når vi veit mye. Forskjellen på klimaendringer og naturlige variasjoner er i denne sammenhengen irrelevant, vi må ta høyde for begge deler.

Jeg vi avslutte denne bloggen med å referere fra innlegget til Karen O’Brien. Hun sa det er viktig å erkjenne menneskets egen rolle i utvikling av klimaendringer. Aldri før har mennesket påvirket naturens kretsløp så kraftig over så lang tid. Vi beveger oss inn i et ukjent område. Men hvordan kommer vi fram til et bærekraftig samfunn?

Vi må utvikle nye fortellinger som kan lede oss dit vi trenger å gå, som kan legge til rette for dyptgripende forandringer og tilpasset styring. Disse fortellingene må utvikles mens vi beveger oss fram mot et mål som er i stadig bevegelse. Våre etterkommere vil huske oss.

I tidligere blogger har jeg omtalt Marta Steinsviks innsats som landsmålsforkjemper og anarkist, som tilhenger av madame Blavatskys og Rudolf Steiners okkulte teorier, som forkjemper for kvinners stemmerett og rett til å velge utdanning og yrke, som ivrig utbreder av Zions vises protokoller og som aktiv motstander av den katolske krike.

Men hun hadde enda flere farger i sin sjel.

Sammen med teosofen Eva Blytt var hun en viktig drivkraft bak den første norske dyrevernloven og dreiv en nådeløs kampanje mot smertevoldende dyreforsøk. Hun holdt på vegetarisk kost og naturlegemidler, og forsøkte seg en stund som forhandler av et sunnhets-bringende belte som formidlet kosmiske vibrasjoner.

Hun brukte sin offentlige status til å forsvare mange som samfunnets makthavere hadde fart ille med og var en skarp kritiker av psykiatriens menneskesyn, ikke minst slik det kom til uttrykk hos overlege Johan Scharffenberg. Og i sine siste leveår tok hun opp den uverdige behandling som ble mange av dem til del, som med rette eller urette var mistenkt for samarbeide med okkupasjonsmakta og/eller for medlemskap i Nasjonal Samling.

Syk og blind brukte hun sin siste tid til å kjempe mot overgrep og urettferdighet.

Deler av hennes mangfoldige aktivitet kan virke skremmende og frastøtende, andre deler kanskje mest underlige, men det blir vanskelig å fornekte den helstøpte personligheten som lå bak disse mangefasetterte offentlige ytringer.

Det er derfor prisverdig at Ingeborg Solbrekken har skrevet hennes biografi og at Vidarforlaget har gitt den ut. Dessverre synes forfatteren å være for hensynsfull mot sitt objekt. Det er naturlig å få en respekt for Marta Steinsviks voldsomme og energiske innsats, men en person av et slik format er avgjort istand til å tåle skarp kritikk (hvilket boka da også gir mange eksempler på).

Det er også beklagelig at forlaget ikke har brukt litt mere tid på språkvask og korrektur, særlig i de siste kapitlene er det litt for mange trykkfeil. Det hadde dessuten vært på sin plass med både person- og saks-register

Men la ikke dette skygge over betydningen av at en viktig person omsider har fått sin biografi.

I forrige blogg skreiv jeg om Marta Steinsviks preken i Grønland Kirke i 1921, og reaksjonene på den.  Om hennes opptreden var omstridt, markerte den likevel at hun tok offentlig standpunkt for Den Norske Kirke og dens teologi.  På denne tida meldte hun seg også ut av Antroposofisk Selskap og gjenopptok kontakten med Teosofisk Samfunn der Eva Blytt på denne tida var den mest framtredende skikkelsen.

Årsaken til bruddet med den organiserte antroposofien skriver Solbrekken lite om, men det antydes å ha sammenheng med hennes mislykkede kurtise av Der Doktor. Ingenting tyder på at hun hadde mistet troen på Steiners kosmologi. I Teosofisk Samfunn var det i prinsippet adgang for tilhengere av enhver trosretning, mens en av årsakene til bruddet mellom Steiner og Besant var at Steiner nektet tilhengere av teosofen Jiddu Krishnamurti å delta i det arbeidet han ledet.

Steiner hadde overtatt fra Blavatsky et syn på menneskets utviklingshistorie basert på suksessive raser og kulturer.  Slike teorier lar seg godt forene med klart rasistiske holdninger, og i Europa mellom verdenskrigene betydde dette først og fremst antisemittisme.  Marta Steinsvik var blant dem som forente Steiners lære med agitasjon mot jøder, hun reiste blant annet land og strand rundt med foredrag der hun forklarte hvordan jødenes planer for verdensherredømme ble bevist av Sions vises protokoller, et skrift som forlengst var fastslått å være et falskneri.

Grunnlovsfedrene på Eidsvoll hadde lagt inn i den norske grunnloven en paragraf om at jøder og jesuitter ikke skulle ha adgang til riket. Punktet om jøder var siden tatt ut, noe Marta Steinsvik mente var en alvorlig feil, men det skulle bli en enda større sak for henne å forhindre at også jesuitter skulle slippe inn i landet gjennom en ny grunnlovsrevisjon. Hennes motstand mot jesuittene var langt på vei basert på tilsvarende konspiratoriske teorier som hennes antisemittiske agitasjon, men fikk helt andre konsekvenser.

Den katolske pater Riesterer i Kristiansand gikk til motangrep, og det oppsto en ilter avisdebatt der han blant annet ga fru Steinsvik følgende attest:  “Marta Steinsvik præker aapenbart løgnens, hatets og splittelsens evangelium. Og dette er Satans verk, den forbudne frukt. De som tar den imot blir nødvendigvis jaget ut av paradiset”. Denne og flere liknede forbannelser ført til at Marta Steinsvik anla injuriesak. Saka fikk voldsom oppmerksomhet i inn- og utland, og da fru Steinsvik til sist vant fram i Høyesterett ble det oppfattet som en stor seier for den evangelisk-lutherske tro.

Underveis hadde den flittige og språkmektige fru Steinsvik utarbeidet ei lang liste over overgrep begått av den katolske kirke og dens presteskap, som etterhvert ble presentert i boka Sankt Peters Himmelnøkler. Boka fikk stor utbredelse (jeg leste den selv i ungdommen, og har antakelig fortsatt et eksemplar gjemt i kjelleren) men ikke alle var like imponert over den lille kvinnes seier over den mektige pavekirken.

Blant de lite troende vakte striden mellom ulike varianter av kristendom overbærende munterhet. I Dagbladet skreiv Hans Heiberg:
 ”… det er intet smålig skille mellom vesentlig og uvesentlig … det er ikke den lille lort som er så ubetydelig at ikke fruen med et triumferende seiersrop kaster seg over den, omhyggelig samler den opp, forutsatt at den kommer fra en katolikk, og legger den opp på den store haug av bevisligheter”

Det er trekvart sekel seinere interessant å registrere at hovedtyngden av Steinsviks argumenter mot katolisismen svarer til sentrale argumenter som i dag brukes mot islam. Hun har for eksempel funnet sentrale katolske lærere som aksepterer løgn og forstillelse, og andre som krever at vantro må avlives. Dessuten fremmer katolisismen, og spesielt sølibatet  for prester, usunne holdninger til  seksualitet.  Det må på dette grunnlaget gå an å forestille seg en kulturell understrøm av fremmedfrykt, der de truende undergravernes identitet kan skifte, men der deres karaktertrekk forblir de samme; enten det nå er jøder, katolikker eller muslimer man frykter, er de perverse, løgnaktige, upålitelige og morderiske.

Det er gledelig at det omsider har kommet en biografi om Steinsvik, som var ei viktig, men,ofte oversett, drivkraft i det intellektuelle liv i Norge i første halvdel av det tjuende århundre.Boka er kan hende i lengste laget men velskrevet og absolutt lesverdig.

Jeg nevnte i en tidligere blogg Hulda Garborgs innsats for norsk kulturbygging; en innsats som etterhvert er blitt godt kjent, selv om også hun gjerne faller i skyggen av sin mere berømte mann Arne Garborg. Garborg utgjorde sammen med Ivar Mortensson Egnund og Rasmus Steinsvik en gjeng som med utgangspunkt i Krapotkins anarkisme utviklet en radikal norsk nasjonalisme der målstrevet sto sentralt.

Det er på tide at de sterke kvinnene som var bakkemannskap for denne guttegjengen blir trukket fram. Marta Steinsvik viser seg å ha vært et arbeidsjern av de sjeldne. Følger vi Solbrekken har hun nedlagt vel så mye arbeide i den sentrale nynorskavisa 17de mai som sin langt mere anerkjente mann, redaktør Rasmus Steinsvik.

I tillegg til omsorgen for en stor barneflokk og krevende arbeide for 17de mai og andre presseorganer, var Marta Steinsvik – i likhet med resten av det anarkistiske målfolket – levende interessert i den tids ny-åndelige bevegelser, først og fremst teosofien, og etterhvert dens avlegger antroposofien. Hun gjennomførte dessuten akademiske studier i egyptologi og sammenliknende religionsvitenskap

Ingeborg Solbrekken har gjort et godt forsøk på å trenge inn i teosofiens obskure mytologier og lykkes stort sett bra med dette, uten å kommentere kildene til Blavatskys teosofi eller de mange kontroverser rundt dem. Interessant nok trekker Solbrekken fram den rollen teosofien gir kvinner og kvinners spiritualitet. Sterke kvinneskikkelser som Madame Blavatsky og hennes arvtaker Annie Besant sto sentralt i den teosofiske bevegelsen, og ikke minst Annie Besant gjorde et sterkt inntrykk på den unge norske kvinnen. Solbrekken finner en parallell mellom Annie Besants brudd med mann og barn i jakt på større livsoppgaver og Marta Steinsviks tilsvarende brudd med sin mann etter fem barnefødsler.

Men enda større innflytelse enn Annie Besant fikk antroposofiens grunnlegger Rudolf Steiner. Marta Steinsvik aksepterte Steiners teori om at Kristus-impulsen markerer et avgjørende vendepunkt i menneskehetens historie, som gjør eldre religioner og deres metoder ugyldige. Dette var for Steiner også et innlegg i debatten med Annie Besant, som understreket den evige gyldigheten i indisk spirituell tradisjon og bosatte seg i den hellige byen Benares.

Steinsvik studerte nå både Steiners skrifter og kristen teologi. Imidlertid utviklet hennes interesse seg forbi Steiners budskap og ble rettet mot Steiners person. Det er vel kjent at Steiner hadde stor tiltrekningskraft på kvinner og Marta Steinsvik ble besatt av ham i en slik grad at hun mente å få telepatiske beskjeder om å oppsøke ham i Berlin, og underskrev brever med navnet “Marta Steiner”. Steiner nektet tilsist å ta imot henne, og fikk henne jaget ut av de antroposofiske lokalene i Berlin.

Alt dette vakte bekymring hos hennes slekt og venner og Rasmus Steinsvik dro til Berlin for å hente sin fraseparerte kone. Hun ble diagnostisert som sinnssyk og innlagt på Gaustad asyl. Etter åtte måneder ble hun utskrevet og fortsatt sine religiøse studier sammen med Ivar Mortensson Egnund og hans kone Karen. Egnund som tidligere hadde vært ivrig anarkist og studert norrøne tradisjoner, hadde vendt seg mot Bibelen under Steiners innflytelse og var nå blitt sogneprest i Fyresdal.

Rasmus Steinsvik døde i 1913, uten at skilsmissen var fullbyrdet. Marta måtte forsørge barneflokken alene, og holdt det gående som forfatter, oversetter og ikke minst som omreisende foredragsholder. Hun hadde lenge engasjer seg i kvinnesaksbevegelsen og agitert for kvinners stemmerett, nå tok hun opp kvinners rett til presteembedet og immatrikulerte seg ved Menighetsfakultetet.

I 1921 holdt hun en preken i Grønland kirke i Oslo. Den tok utgangspunkt i den mystiske presten Melkisedek og var sterkt preget av antroposofiske og okkulte forestillinger. Dette kunne ha vært kontroversielt, men ble overskygget av det grensesprengende faktum at en kvinne hadde stått på prekestolen under en gudstjeneste. En av hennes motstandere, den konservative professor Odland skal ha sagt at han ikke ville preke i Grønland kirke før den var lut-vasket etter denne skjendige begivenheten.

Men Marta Steinsviks evne til å forarge og til å tøye grenser var på ingen måte slutt.

Befolkningen i Midtøsten marsjerer i gatene og roper på demokrati. Forståsegpåere forkynner nok med skingrende røst at islamistene har gått seirende ut av den arabiske våren, men det bør være åpenbart at det iallfall ikke er bin Ladens variant av islamisme vi kan forvente oss når støvet fra de mange opprørene i Midtøsten har lagt seg.

I det hele tatt bør analysene av den arabiske våren, så vel som krigen mot terror, med alle sin uavklarte spørsmål, baseres på litt større nøkternhet og mere nyanserte vurderinger. Til dette er Jason Burkes nye bok “The 9/11 Wars” et utmerket hjelpemiddel. Boka har da også blitt møtt med rosende anmeldelser både fra høyreorienterte kommentatorer  og fra  venstresida i politikken.

Jason Burke

Burke er korrespondent for avisene The Guardian og The Observer og har skrevet flere bøker tidligere, blant annet om Al Qaeda. Han har nært kjennskap til både Midtøsten og Sørasia og krydrer boka med et stort antall intervjuer og øyenvitneskildringer.

Burkes framstilling er ment å vise hvordan krigføringa har grepet inn i vanlige menneskers liv. Først og fremst viser han hvor store forskjeller som ligger innenfor rammene for de store sivilisasjonene som hevdes å stå mot hverandre, og hvor mange personlige faktorer som ligger bak de valg individene foretar.

Det er et mange-fasettert og detaljert bilde som kommer fram, dominert av et stort antall lokale konflikter i området fra Marokko til Indonesia. Nettopp mangfoldet i kulturelle og historiske forutsetninger mellom land som Pakistan og Irak trekker Burke fram som årsak til at hverken USA eller al Qaeda har gått seirende ut av konfliktene.

Vi får detaljerte analyser av utviklinga i Pakistan, Afghanistan og Irak. Ikke minst får vi forklart hvorfor al Qaeda mislyktes med å trekke irakerne inn i sin globale strategi; vel var mange irakere rasende på resultatene av den amerikanske invasjonen, men de hadde liten smak for jordaneren Zarqawis blodtørstige angrep på vantro og frafalne, eller for de ytterliggående islamistenes strenge krav til antrekk og livsstil.

Burkes nyanserte framstilling av krigen sett nedenfra vil ikke tilfredsstille dem som har sterke forutfattede meninger om krigene i Irak og Afghanistan eller om den muslimske trusselen mot vestens sivilisasjon.  Heller ikke gir den ammunisjon til sære teorier om hvem som sto bak flykapringene og angrepene i Nordamerika den 11/9 2001. Men for dem som søker kunnskap basert på fakta og erfaring om konsekvensen av disse angrepene, finnes det knapt noen mere nyttig bok.

Et tomt soverom, der to indiske småbarn skulle bodd. Foto: ZEYNEP GØCMEN/Ny Tid

Mange barn har det vanskelig i sine hjem, og noen blir utsatt for omsorgssvikt eller tilmed grove overgrep i sin egen familie. Det offentlige barnevernet har derfor en viktig oppgave. Nettopp fordi denne oppgaven er så viktig og så følsom er det nødvendig å følge barnevernet med et kritisk blikk. Dette er jo et byråkrati som årlig fjerner tusenvis av barn fra deres familie. Bare i 2010 ble 12.492 barn flyttet bort fra sine biologiske foreldre av barnevernet i Norge, og tallet er økende

Det er å håpe at de fleste av de barn som det offentlige overtar omsorgen for opplever en bedre livskvalitet enn før omsorgsovertakelsen, men unntakene er dessverre altfor mange. Både innen institusjoner og i fosterhjem blir barn utsatt for misbruk, mishandling og annen nedverdigende behandling.

Samtidig er det slik at kritikk av barnevernet avfeies og neglisjeres. Det gjennomføres hyppige vurderinger av barnevernet, men disse går gjerne på struktur og organisering, ikke på de ansattes inngrodde holdninger. Et antall saker i den siste tida demonstrerer dessverre at det nettopp på dette  området er betydelige problemer.

I barnevernsloven står det:

Formålet med denne loven er
– å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid,
– å bidra til at barn og unge får trygge oppvekstvilkår.

Dette tolkes av mange ansatte i barnevernet slik at de skal sikre barn en oppvekst innenfor det som anses normalt i dagens Norge. Barnevernet viderefører en tradisjon fra paternalistisk fattigomsorg og undertrykkelse av minoriteter som tatere, sigøynere og samer. I nyere tid er det særlig livsstilen til rusbrukere og innvandrere som faller utenfor normalitetsbegrepet til enkelte ansatte. Det finnes dessverre mange eksempler på at foreldre har måttet gå til retten for å gjenvinne ansvaret for sine egne barn, i enkelte tilfelle helt til menneskerettsdomstolen i Strasbourg.

Paradoksalt nok ser vi at norske myndigheter med den ene hånda nekter å ta ansvar for mindreårige asylsøkere, og med den andre hånda hevder sin rett til å hente til Norge barn med utenlandsk statsborgerskap  – om nødvendig i strid med internasjonal lov. Det har nylig blitt avdekket at barnevernet i Stavanger i 2006 brukte en halv million kroner på bortføre to barn fra Tyrkia, i strid med flere lokale rettskjennelser, for å overlevere dem til en overgrepsdømt fosterfar med etnisk norsk bakgrunn.

I en annen sak fra Stavanger er et indisk foreldrepar fratatt sine barn, blant annet fordi et spedbarn ble matet fra hånda i stedet for med skje mens barnevernet var på besøk. Det innskrenkede normalitetsbegrepet hos det lokale barnevernet Stavanger har medført at barna ikke får ha kontakt med foreldrenes miljø og følgelig heller ikke får lære sitt tamilske morsmål og ikke får noen som helst kjennskap til sin tamilske kulturarv.

Begge disse sakene har vakt betydelig oppsikt i barnas hjemland, og har ført til skarpe henvendelser fra indiske og tyrkiske myndigheter. Sakene føyer seg dessverre inn i en lang rekke liknende saker der barnevernets normalitetsønsker er kommet i strid såvel med fremmed kultur som med internasjonal lov.
Det er ikke den byråkratiske organiseringa som er hovedproblemet,  men  inngrodde holdninger som gjennomsyrer hele institusjonen.  Det er derfor på tide at søkelyset rettes mot barnevernets menneskesyn så vel som rettsoppfatning.

Påvirkede sjåfører er skyld i mange alvorlige trafikkulykker

Norge innfører den 1. februar nye bestemmelser i vegtrafikkloven som behandler påvirkning av ulike berusende og bedøvende stoffer hos bilførere. Tidligere har vi som kjent en grense på 0,2 promille alkohol i blodet hos bilførere.

Lovendringene innebærer at et fagråd skal fastsette grenseverdier for de aktuelle stoffene. De nye bestemmelsene presenteres som et middel til å luke ut berusede og bedøvede sjåfører fra trafikken, og dermed redusere ulykkestallet på veien. Likevel har det vært framført kritikk  fra ulike hold. Enkelte har fryktet at en slik lovendring er et skritt på veien mot det marerittet som heter Legalisering, mens det blant brukere av illegale rusmidler og folk som får utskrevet sterke medisiner på resept er en frykt for å bli fratatt retten til å kjøre bil.

Bilen oppleves som en nødvendighet av mange, men det er likevel ikke en menneskerettighet å kjøre bil . Det kreves våkenhet for å håndtere et motorisert kjøretøy i høy hastighet og/eller tett trafikk. Den som har redusert reaksjonsevne, uansett årsak, kan ikke ha rett til å sette seg bak rattet. Vegtrafikkloven er da også klinkende klar:

§ 21. Alminnelige plikter.
Ingen må føre eller forsøke å føre kjøretøy når han er i en slik tilstand at han ikke kan anses skikket til å kjøre på trygg måte, hva enten dette har sin årsak i at han er påvirket av alkohol eller annet berusende eller bedøvende middel, eller i at han er syk, svekket, sliten eller trett, eller skyldes andre omstendigheter.

Loven gjør altså ikke forskjell på årsakene til nedsatt kjøreferdighet, men i et tidlig utkast til de nye bestemmelsene var det forutsatt at enhver mengde ulovlige substanser skulle anses som brudd på loven, mens det derimot for utskrevne medisiner skulle vurderes om førerens kjøreferdighet var redusert.

Den Norske advokatforening kommenterte dette slik:

Advokatforeningen kan vanskelig se, slik arbeidsgruppen synes å legge til grunn på side 6 under pkt. 1.3, at man i slike tilfelle kun skal foreta en sakkyndig vurdering for å avdekke eventuell påvirkningstoleranse dersom det aktuelle stoffet er foreskrevet ved resept, mens man skal se bort fra slik toleranse, og således ikke foreta noen sakkyndigutredning, dersom stoffet er skaffet til veie på annen måte.
Det er aktuell påvirkning og nedsettelse av kjøreferdigheten som man ønsker å ramme, ikke måten stoffet er skaffet til veie på. Ulovlig erverv rammes av andre regler.

De nye bestemmelsen gjør ikke  forskjell på lovlige og ulovlige preparater; det er kjøreferdigheten som skal vurderes. Mye vil nå avhenge av hvordan det rådgivende utvalget fastsetter grensene for påvirkning av de ulike stoffene. Professor Jørg Mørland har tidligere foreslått at en grense på 4 nanogram THC pr milliliter blod svarer til en grense på 0,4 promille alkohol i redusert kjøreferdighet. Dersom dette prinsippet blir lagt til grunn får vi en grense på 2 nanogram THC.

Forestillingen om at det vil være et skritt mot legalisering av illegale stoffer å fastsette en øvre grense for påvirkning hos bilførere, forutsetter at man implisitt tillater bruk som ikke overskrider denne grensen, men dette er neppe en forutsetning hos lovgiverne. Tvertimot ønsker regjering og storting å forsterke det eksisterende forbudet mot bruk av slike stoffer, ikke minst fordi det er påvist at mange ulykkes-sjåfører har vært påvirket av andre stoffer enn alkohol.

Samtidig er det slik at enhver strategi for lovlig, regulert omsetning av de stoffene som idag er forbudt må innebære nettopp at det innføres kontrollmekanismer og regler for avgrensing av bruk. Det ville være både urealistisk og uansvarlig å gå inn for at f. eks. cannabis skal kunne brukes uten slike restriksjoner som vi i vårt samfunn har på bruk av alkohol og tobakk.

I dette tilfellet bør både tilhengere av dagens forbudspolitikk og tilhengere av en mere forskningsbasert og liberal narkotikapolitikk, kunne enes om at den nye loven er et skritt i riktig retning. Forøvrig er en liknede lov på trappene også i Storbritannia.

Det nytter ikke lenger å fornekte at klimaet endrer seg, eller at det endrer seg nettopp på den måten klimaforskerne har antatt. I tillegg til å dempe klimaendringene ved å redusere utslipp må vi derfor forsterke innsatsen for klimaberedskap. I bakgrunnen lurer forsikringsbransjen med trusler om avkorting og økte premier.

Det er likevel forunderlig hvor dypt motviljen mot å erkjenne et medansvar stikker: Frp’s stortingsrepresentant Mette Hanekamhaug sier følgende til Uke-adressa’s nyttårs-utgave: ” Å påstå at mennesket er herre over disse tingene (…) framstår for meg som et desperat forsøk på å skape en illusjon av kontroll.” I god Frp-stil setter stortingsrepresentanten her saka på hodet. Det er ikke menneskelig kontroll over naturen som er problemet; problemet er mangelen på kontroll.

Klimapanelets påstand er ikke at vi mennesker kontrollerer klimautviklinga; men at vi påvirker den på uheldig vis. I erkjennelsen av at vi har en påvirkning ligger også et ansvar for å styre denne menneskelige påvirkning. Dette er ikke overmot, hybris, men ydmykhet overfor de store sammenhenger i naturen.

Om Frp og tilliggende herligheter fortsatt trekker seg inn i sine virtuelle sneglehus, har forsikringsbransjen en langt mere pragmatisk tilnærming. Forsikringsselskapene har lenge forutsatt at klimaendringene kommer til å øke, og ser for seg økt hyppighet av situasjoner med ekstremvær. Dette vil føre til økt utbetaling av erstatninger, og bransjen har derfor i kjølvannet av de siste ukenes stormer varslet kraftig høynede premier.

For å redusere sitt eget ansvar har ulike representanter for forsikringsselskaper dessuten tatt til orde for å overføre det økonomiske ansvaret for skader etter ekstremvær dels til huseiere som bygger uten tanke på å motstå ekstremvær, og dels til kommuner som tillater bygging på utsatte steder.

Vi har i Trondheim Kommune lenge hatt fokus på klimaberedskap, men raset på Esp viser at det ikke er mulig å avverge alle mulige ulykker. Det er derfor i rette tid at vi i løpet av våren skal gjennomføre en ny høring om hvordan klimaendringene kan ventes å slå ut i Trondheim. Det er ingen grunn til føle seg trygg.

Primstaven målte årets gang

Vi lever på en planet i et stadig skiftende univers: mange fenomener gjentar seg regelmessig, andre med ujevne mellomrom. For å holde greie på årstider, månefaser og andre begivenheter har menneskene konstruert  ulike systemer for tidsregning; kalendre. Etter den gregorianske kalenderen er vi nå på vei inn i år 2012 etter Kristus (skjønt det med Kristus er blitt valgfritt; mange akademikere vegrer seg for å snakke om “etter Kristus”  -e Kr.- og bruker i stedet  “etter vår tidsregning” – evt).

Nyttår er en viktig dag i enhver kalender; men det kan være verdt å huske at kalendre kan utformes på  ulike måter og endres etter som det passer. I år har Samoa vært først til å feire inngangen til et nytt kalenderår, mens øyriket var sist ute ved forrige årsskifte. Dette har samoanerne fått til ved å flytte den internasjonale datolinja og hoppe over en dag. Litt mere omfattende var det da det flerkulturelle riket Danmark-Norge innførte den gregorianske kalenderen i år 1700. Dagene mellom 18.februar og 1. mars ble rett og slett borte. Derfor skjedde det ingenting i Norge i siste halvdel av februar år 1700. Det er et hull i historien.

Den kalenderen Danmark-Norge forlot for mere enn tre hundre år siden var den julianske som fortsatt brukes av ortodokse kirkesamfunn. Andre religioner har også sine egne kalendre;  Hinduiske vismenn hevder vi er i midten av den 432 000 år lange Kali Yuga, mens vi etter jødisk tidsregning befinner oss i år 5772 etter verdens skapelse, og etter muslimsk tidsregning er i år 1389 etter profeten Muhammed (fvmh).

En hindukalender for det gregorianske året 1871-72

Det er altså den kristne, gregorianske kalenderen som er blitt dominerende i verden idag. Dette henger sammen med den europeiske imperialismen de siste 500 år og den dominerende stilling vestlig kultur har fått på verdensbasis. En ofte undervurdert effekt av vestens kulturelle hegemoni er at andre kulturer blir forstått som kronologisk tilbakestående – de blir plassert i ei annen tid. Vi snakker om at asiatiske eller afrikanske kulturer er underutviklet eller rett og slett middelalderske. Underforstått at vår nåværende sivilisasjon er høydepunktet i all menneskelig utvikling; en tilstand alle andre  kulturer av nødvendighet må strebe etter å nå fram til.

Kan hende er det nå på tide å innse at alle deler av jordkloden og alle mennesker rommes i samme øyeblikk i tid. Hverken Taliban eller Siv Jensen befinner seg i et annet tidsrom enn deg og meg, kjære leser. Og det er heldigvis ikke slik at kinesere, indere eller kongolesere nødvendigvis vil gjennomgå den teknologiske eller kulturelle tilstanden som finnes i Europa eller Nordamerika  idag .

Dersom det moderne er det øyeblikket vi gjennomlever idag, er Saudi-Arabia og Peru nøyaktig like moderne som Sveits eller Canada. Dette er et av hovedpoengene til den bengalske historikeren Dipesh Chakrabarty, som i sin innflytelsesrike bok Provincializing Europe har demonstrert hvordan forståelsen av tid er blitt et middel til å nedvurdere ikke-vestlige sivilisasjoner. (En av hans interessante forelesninger kan ses på Youtube)

Og dette er mitt ønske for det kommende året; at Norge og resten av den vestlige verden vil bli litt mer ydmyke i forhold til det overveldende flertallet av mennesker vi deler denne planeten med. Ikke minst at vi innser at hverken Historien eller Gud har gitt oss noen rett å forsette å øke vårt materielle forbruk på bekostning av mennesker i andre deler av verden. (Chakrabarty har  forresten noe å si om dette han også.

Slik kan helligstedet på Ranheim ha vært.

Et oppsiktsvekkende arkeologisk funn ved Ranheim, straks øst for Trondheim sentrum, avdekker svakheter ved rutinene for vern av fornminner. Arkeolog Preben Rønne mener å ha avdekket et norrønt kultsted, et VE, det eneste komplette kultstedet av denne typen vi kjenner til, men allerede før oppdagelsen hadde Riksantikvaren gitt tillatelse til utbygging, og rutiner for å trekke en slik tillatelse tilbake finnes tilsynelatende ikke.
Sommeren 2010 gjennomførte arkeologer fra NTNU undersøkelser av et felt kalt Nedre Humlehaugen, som var regulert til boligbygging. Det var registrert en gravhaug og andre mulige vikingtids-minner på stedet, noe som gir automatisk vern etter lov om kulturminner. Gravhaugen føyde seg inn i en lang rekke tilsvarende minner fra jern- og bronsealder i dette området, og da utbyggeren, Maja Eiendom, søkte om dispensasjon innvilget Riksantikvaren dette. Som vanlig i slike tilfeller ble dispensasjonen gitt under forutsetning av at det først ble gjennomført arkeologiske undersøkelser. Og når Riksantikvaren hadde gitt dispens gikk utbyggings-saka enstemmig gjennom i Bygningsrådet, Byutviklingskomiteen og Bystyret våren 2010.

Men så viste det seg at det arkeologene kunne avdekke var langt mere omfattende og interessant enn det vernemyndigheten hadde forutsett. Under et tykt lag jord hadde noen gjort sitt beste for å skjule restene av et omfattende kult-anlegg fra norrøn tid, et ve. Riktignok var et bare stolpehull og steinsettinger som sto igjen, men arkeologene mente å kunne fastslå at dette var et helt unikt funn. Det var antakelig blitt fjernet under press fra kristne makthaveres religionsforfølgelser. En rimelig antakelse er at de ansvarlige har fulgt flyttestrømmen til Island. Antakelig har de da tatt stolper fra anlegget med seg, slik vi har beskrivelser av i flere sagaer, og brukt dem til å reise et nytt anlegg på vulkanøya i vest.

Men da disse møysommelig skjulte minnene om våre forfedres religionsutøvelse kom for dagen var det allerede for seint. Arkeolog Rønne meddelte sine funn til Riksantikvaren, men dispensasjon var allerede gitt, og kunne ikke kalles tilbake uten å utløse søksmål fra utbygger som rimelig nok har forholdt seg til de betingelser som var forkynt. Imidlertid hadde det vært mulig for Riksantikvaren å legge inn i dispensasjoner av denne typen en bestemmelse om at bebyggelsen skal kunne tilpasses dersom det gjøres funn av betydning. Slike betingelser har tidligere vært lagt inn av Trondheim kommune når det har vært gitt lokale dispensasjoner. Riksantikvaren har derimot, såvidt vites, ikke praktisert slike forbehold.

Funnet på Ranheim har vakt internasjonal interesse. En artikkel av Preben Rønne som presenterte funnet ble først offentliggjort i årboka til Strinda Historielag, men ble seinere omtalt i Aftenposten Deretter ble nyheten brakt videre Adressa, som i rein tabloid stil la vekt på blodofringer. Disse artiklene utløste en mere omfattende interesse både i Trondheim og i landet forøvrig, og har blant annet ført til opprettelse av ei facebook-gruppe der ulike former for reaksjoner overfor de antatt ansvarlige drøftes.

Det gjenstår å se om Maja Eiendom har vilje til å gjennomføre tilpasninger for å bevare i iallfall deler av det unike anlegget, men sannsynligheten for dette er dessverre liten.