Presidenten på Maldivene er føre var - han holdt forleden dag regjeringsmøtet under vann.

Planer for å redusere utslippene av klimagasser er produsert i et slikt antall at papirforbruket i seg selv er en økologisk utfordring, men utslippene fortsetter å stige. De ligger nærmere den øvre grense for hva forskerne har spådd, enn de lavere nivåene man håpet det var mulig å begrense seg til. Uten å gi opp håpet om å redusere utslippene av klimagasser, innser derfor flere og flere at vi må forholde oss til alvorlige klimaendringer som det ikke lenger er mulig å hindre.

Øystaten Maldivene i Sørasia er blant dem som ligger dårlig an til å klare seg mot økt havnivå – mange av øyene stikker bare så vidt over havoverflaten idag. Den store tsunamien i 2004 skyllet tvers over de tettest befolkede øyene og ødela betydelige deler av landets infrastruktur.

Vi kan derfor more oss over at Maldivene arrangerer regjeringsmøte under vann, men latteren bør i så fall ha en vond bismak. For president Mohammed Nasheed og de øvrige innbyggerne på Maldivene er dette alvor. Øystaten vil om noen få tiår ikke lenger være beboelig dersom havet fortsetter å stige i samme tempo som nå.

I mellomtida fortsetter rike og fattige land å brytes om innholdet i en mulig ny klimaavtale foran forhandlingene i København i desember. Vi må ønske dem lykke til, men sannsynligheten for at de klarer å bli enige om en forpliktende avtale med mekanismer som kan stanse klimautslippene og at denne mulige avtalen deretter blir satt ut i livet er dessverre ganske små.

Og derfor er det viktig å ha større fokus på unngåelige klimaendringer. Det er to hovedgrunner til dette – dels må vi forberede oss på å møte disse klimaendringene, og dels kan et økt fokus på slike endringer kanskje styrke innsatsviljen hos noen av dem som fortsatt tviler på realitetene i dette spørsmålet.

Regjeringa har opprettet Klimatilpassingsutvalget, – Offentlig utvalg for utredning av sårbarhet og konsekvenser av klimaendringene . Dette utvalget skal, slik utvalg gjerne gjør, legge fram en innstilling. I mellomtida er det et betydelig arbeide i gang for å kartlegge konsekvensene av klimaendringer i ulike deler av Norge.

Utvalget har fått utarbeidet et par omfattende rapporter, dels om situasjonen i dag og dels om hva vi må forberede oss på, og er dessuten i ferd med å arrangere en serie møter i ulike deler av landet for å komme i dialog med fagfolk og politikere. Jeg deltok i fjor høst på en konferanse om Klima og sårbarhet i Fremtidens Byer arrangert av Norsk Utdanningssenter for Sikkerhet og Beredskap, og var dessuten tilstede på møtet i Trondheim for få dager siden.

Et av de alvorlige punktene som ble tatt opp her, blant annet av Mads Løkeland fra Naturvernforbundet i Sørtrøndelag , er den kommende globale veksten i klimaflyktninger. I en situasjon der motstanden mot at Norge og andre rike land skal ta ansvar for de lidelser vi påfører andre verdensdeler er minkende, vil en slik flyktningestrøm stille oss over for betydelige utfordringer. (Dette poenget har tidligere vært tatt opp av bl.a. James Lovelock).

Jeg håper selvsagt på at utredninger og internasjonale konferanser skal vise vei mot løsninger, men jeg er også overbevist om at alvorlige klimaendringer ikke lenger lar seg stanse. Vi må for alle del fortsette arbeidet for å redusere utslippene av klimagasser, men vi må ikke ha illusjoner om effekten av slike tiltak.

Arkeologen Hannah Marcussen fra Oslo har frontet MDG gjennom valgkampen med stor energi.

Det vi kan registrere er at partiet har fått veldig mange nye medlemmer og aktivister i løpet av valgkampen, og at en rekke politiske kommentatorer i de store avisene understreker at De Grønne burde fått større plass i det politiske landskapet. Vi har dessuten kjempet oss til litt større plass enn tidligere, gjennom et stort antall blogger og avisinnlegg.

Det er likevel alt for mange som ikke har fått informasjon om hva Miljøpartiet de Grønne står for. Nå har vi to dager igjen til å fortelle slekt og venner hvorfor vi støtter De Grønne.

Det er viktig å forklare hvorfor vi ikke vil “stemme taktisk” på et av de andre partiene. Det er rett og slett ingen andre partier som tar opp de langsiktige utfordringene for miljø og ressurser med samme refleksjon som MDG. Å stemme på et annet parti vil være å utsette den nødvendige omlegginga av norsk politikk i uforsvarlig grad.

Her i Sørtrøndelag viser meningsmålingene nå at Snorre Valen fra SV er nå trygt inne på stortingsplass, og at Arne Byrkjeflot fra Rødt ikke har noen som helst sjanse, til tross for sine merkverdige regnestykker. Det er derfor ingen grunn til å la være å stemme med hjertet: Gjør som Erlend Loe og Morten Jørgensen: Stem De Grønne !

Ifølge en artikkel i avisa Klassekampen skal Carlo Aall ved Vestlandsforskning ha utarbeidet en rapport om klimabelastninger ved framstilling av jordbruksprodukter. Jeg har ikke funnet rapporten, men den skal visstnok vise at økologiske produkter gir like store utslipp av klimagasser som produkter fra industrielt landbruk. En hovedårsak skal være at de økologiske produktene fraktes over lange avstander for å pakkes før de fraktes nye avstander til butikkene.

Denne rapporten føyer seg inn i en rekke av utspill som skal trekke verdien av økologisk jordbruk i tvil. En tidligere rapport fikk store oppslag for å avvise at det er noen helsegevinst av å spise økologisk mat i forhold til industrielt framstilte matvarer. Det kom heldigvis gode svar fra både den økologiske landbruksorganisasjonen Agropub og fra forbrukerorganisasjonen Grønn Hverdag

Men slike rapporter er interessante, ikke minst fordi de svarer på så irrelevante spørsmål. Det er mulig enkelte kjøpere av økologisk mat mener det er sunnere for dem selv å spise produkter uten sprøytemidler, det er også mulig at ønsket om å redusere utslippene av klimagasser kan være et delmotiv hos noen kjøpere av økologisk mat. Men hovedårsaken til at f.eks. MDG støtter økologisk jordbruk er at vi mener dette er det beste for de globale økosystemene.

Det er flere grunner til at økologisk jordbruk er bedre for naturens egne systemer. Et viktig aspekt er fraværet av giftige sprøytemidler til å fjerne uønskede smådyr og planter. Slike sprøytegifter har uberegnelige langsiktige konsekvenser for det biologiske mangfoldet. Enkelte av dem – som DDT – brytes bare svært langsomt ned i naturen og akkumuleres i de høyeste leddene i næringskjeden, altså hos oss mennesker og andre rovdyr. Helsekonsekvensene av dette er ikke endelig kartlagt, men er neppe gunstige hverken for oss eller isbjørnene.

Økologisk jordbruk baserer seg på samarbeide med naturens egne prosesser. Omlegging til slike metoder er et viktig element i arbeidet for å utvikle en bærekraftig sivilisasjon. Forsøkene på å mistenkeliggjøre de økologiske jordbruksmetodene gagner bare industrijordbruket og de store kjemikalieprodusentene som snylter på det. Det er likevel viktig å komme med saklig kritikk av metodene og de omsetningssystemene de inngår i, slik jeg oppfatter at Vestlandsforskning har gjort. Uten kritikk kan ikke det økologiske jordbruket oppnå nødvendige forbedringer.

Men det er også verdt å merke seg at ingen av de aktuelle rapportene våger å påstå at man blir mindre frisk av økologisk dyrket mat, eller at økologisk dyrking gir større klimautslipp enn industrijordbruket. Det beste de kan prestere er å anklage økolgisk jordbruk for å være like ille som alternativet. Slik kritikk kan vi ta med knusende ro.

Harald Nissen er en av miljøpartiets dyktige og engasjerte kandidater ved årets valg.

Bakgrunnen for framgangen er selvfølgelig det arbeidet som utføres av partiets dyktige og engasjerte ledelse såvel som den økende mengde av aktive medlemmer og sympatisører forøvrig. Politisk framgang og økt medlemstilgang har fått en gjensidig forsterkende effekt. En rekke personer med politisk erfaring har meldt overgang fra andre partier. I tillegg til, eller som effekt av, den økt aktiviteten i organisasjonen har MDG i år også klart å mobilisere mange sympatisører med kjente navn, som Thomas Hylland Eriksen, Eva Joly, Johan Galtung og Sigmund Hågvar.

Videre har MDG fått bredere og mere sympatisk pressedekning enn noen gang tidligere. Et stort intervju med partitalsmann Sondre Båtstrand i Klassekampen og et par kommentarartikler i Morgenbladet har satt et fokus på partiets eksistens som man ikke tidligere har opplevd.

Så har da også den politiske situasjonen sjelden vært bedre tilrettelagt for et radikalt økologisk parti. Vi har en rødgrønn regjering der konkrete og forpliktende miljøtiltak er blitt henvist til politisk perifere områder; litt skogvern, et par naturparker og et slapt forsvar for ulvestammen, men ingen forpliktende kutt i utslipp av klimagasser – og framfor alt ingen som helst begrensninger for oljeindustrien.

Dessverre er det slik at det eneste sannsynlige alternativet til Ap (med tilbehør) sin vekstfilosofi er en alternativ der FRP enten er største partner eller i det minste en uunnværlig garantist. Da hjelper det ikke at Sponheimen skråler opp om at han ikke vil støtte en FRP-regjering. Hvis han ikke vil la Jens & co fortsette i regjeringskontorene må det bli en regjering på Siv Jensens premisser. Å tro at Venstre kan sikre en klarere miljøprofil i Siv Jensens regjering enn det SV og tildels Senterpartiet har klart å presse ut av Arbeiderpartiet er rein ønsketenkning.

Å tro at De Grønne nå ligger an til å tre inn i Stortinget er nok også ønsketenking. Men økt oppslutning ved årets valg om det dypgrønne alternativet MDG står for vil kunne få politiske ringvirkninger selv om mandatene glipper. Og ikke minst vil denne valgkampen ha bidratt til å skolere en masse nye medlemmer . Et godt valgresultat vil gi partiet en bedre økonomi (siden MDG liksom andre norske partier hovedsakelig lever av statsstøtte) og bidra til å legge grunnen for et virkelig godt resultat ved loklavalgene i 2011.

Og vi har fortsatt fjorten dager til å presentere grønn politikk for den norske befolkning.
Stå på grønninger!
Det er nå det gjelder.

Blir det bare alles kamp mot alle når sivilisasjonen bryter sammen ?

Allerede i 1972 avdekket den banebrytende rapporten Limits to Growth det mange hadde begynt å innse: nemlig at menneskehetens økende forbruk av energi og råvarer ikke kan fortsette i det uendelige. Jordkloden er ikke uendelig stor, og metaller og andre råvarer finnes bare i begrensede mengder. Før eller seinere vil vi nå et punkt der det ikke lenger er olje igjen å pumpe opp fra jordskorpa, der metaller og andre råvarer tar slutt, der det ikke er nok vann til alle.

Veksten i antall mennesker og det økende forbruket hvert enkelt individ står for vil uunngåelig føre oss inn i en krise, dersom vi ikke i tide forbereder oss på en helt annen virkelighet. Og dette har da også vært den økologiske bevegelsens budskap i alle år: Vend om i tide! Det er ingen skam å snu!

Bevisstheten om de økologiske problemene har selvfølgelig økt enormt siden 1972. Derfor opplever vi nå en valgkamp der mange partier presenterer seg som miljøvennlige, og foreslår nye drivstoff til bilene, bedre vern av biologisk mangfold, bedre avfallsbehandling osv osv. men til tross for at alle snakker om miljø og klima peker pilene bare en vei.

Velmente og kloke politiske og økonomiske tiltak kan nok til en viss grad dempe symptomene, men klarer ikke å snu de dype underliggende trendene. VI må derfor innse at vi står foran en katastrofe av globale dimensjoner. Og for den britiske miljøverneren Paul Kingsnorth er dette like greitt. Han hevder i et innlegg i The Guardian at et sammenbrudd i dagens industriøkonomi er nødvendig for at det skal bli mulig å utvikle økologisk holdbare livsmønster for menneskene på denne planeten. Han har for godt mål opprettet et nettsted for å drøfte det kommende sammenbruddet .

En annen kjent britisk miljøaktivst, George Monbiot, er ikke enig. Han hevder på samme sted at det fortsatt er mange økologiske verdier å ta vare på og mye mennskelig lidelse som kan forhindres ved konsentrert innsats for å vende sivilisasjonen i miljøvennlig retning.

For dem som i likhet med Monbiot fortsatt håper på at den globale forbruksvekstens Titanic ikke kan synke, og mener det er innsatsen verdt å kjempe for økologisk fornuft må jeg anbefale Miljøpartiet De Grønne som i det minste tar utfordringens omfang på alvor. Dere andre kan enten være konsekevente og stemme på FRP, som ikke skjuler egoismen, eller dere kan pynte dere med et lite fikenblad ved å stemme på et av de mange partiene som hevder det er mulig å kombinere fortsatt forbruksvekst med økologisk fornuft.

Kjøttforbruket øker og øker i den rike delen av verden, uten at folk blir hverken lykkeligere eller sunnere av den grunn, men en motsatt bølge vokser også i styrke.

Vegetarisk kosthold blir stadig mere populært i stadig større kretser. Interessen for dyrevelferd og dyrs rettigheter har bidratt til dette, noe som forsterkes av de stadige utbruddene av slike sjukdommer som svineinfluensa og fugleinfluensa. Folk forstår at slike sjukdommer har en klar sammenheng med industrialisert husdyrhold.

Det er også blitt klart at industrialisert kjøttproduksjon har negative klimakonsekvenser, noe som har ført til at FNs klimapanel IPCC anbefaler redusert kjøttforbruk. Lederen for klimapanelt, Rajendra Pachauri har forøvrig selv vært vegetarianer hele sitt liv. Vegetarisk mat er derfor mange steder blitt en del av arbeidet for reduserte klimautslipp, den belgiske byen Ghent har for eksempel innført en ukentlig vegetardag, da alle byens innbyggere blir oppfordret til å avstå fra kjøttmat.


Tradisjonelt har vegetarisk kosthold gjerne vært et ledd i åndelig disiplin, for eksempel hos Pytagoras, hos indiske sannyasier og i våre dager i mange åndelige utviklingsgrupper. For mange har vegetarkost også blitt et personlig helsevalg. Ytterligere et argument for vegetarkost har vært hensynet til dyr. Så har det de siste årtiene også blitt klart at det industrielle dyreholdet ikke bare produserer mindreverdig mat på bekostning av dyrs helse og velferd, men i tillegg skaper omfattende problemer for miljø og klima.

Mens det tidligere har vært svært vanskelig å finne vegetarisk mat av akseptabel kvalitet i Norge og andre nordvestlige land, tilbys det nå vegetariske alternativer av god kvalitet mange steder. Kaffebarer og spisiesteder med respekt for seg selv tilbyr gjerne flere vegetariske alternativer. Flyselskapet KLM som serverer flere varianter av vegetarmat på sine internasjonale flygninger har tilmed et vegansk alternativ, som riktignok krever forhåndsbestilling.

Den voksende bølgen av stolte og militante vegetarianere er et sunnhetstegn. Personlig spiser jeg gjerne kjøtt en gang i blant, men får jeg vegetarmat av skikkelig kvalitet fortrekker jeg det. Og det er en av grunnene til at jeg liker meg så godt i India: der er det velsmakende vegetarmat som er det normale – spisesteder som serverer kjøttmat – nonveg – er unntaket , og har gjerne både høyere priser og lavere kvalitet. Da blir det enkelt å velge grønt!

Da Brahman i sin tid skulle rense jorda etter en blodig krig, ba han gudinna Ganga om å vaske bort likrester og annen styggedom. Hun protesterte og sa hennes kraft ville ødelegge jorda om ikke Shiva dempet effekten ved å fange henne i sitt hår. Det gjorde Shiva, og fra hans lokker faller derfor Ganga i tre strømmer ned på jorda. De tre stedene er Gangotri, Badrinath og Kedranath i fjellmassivet Garwhal Himalaya, der Indias høyeste fjell Nandi Devi ligger. Her har også noen av Indias viktigste miljøspørsmål blitt satt i fokus.

Garwhal omfatter de nordlige og vestlige delene av den delstaten der jeg har tilbrakt de siste ukene, Uttaranchal eller Uttarakhand. I sin nåværende form oppsto denne delstaten så seint som i år 2000, etter en langvarig kampanje for lokalt selvstyre. Uttaranchal grenser mot Nepal og Kina/Tibet, og har to hoveddeler, Kumaon og Garwhal, i tillegg til byen Hardwar på slettelandet nedenfor Rishikesh. (I Hardwar er det mange som ønsker seg tilbake til delstaten Uttar Pradesh.)

Garwhal var en selvstendig stat fram til det nittende århundre, da Ghurkharegimet i Nepal erobret området. Rajahen i Garwhal ba da om britisk hjelp, og måtte som takk gi fra seg halve riket sitt til britene. Derfor er Garwhal idag delt i to, Tehri Garwhal som rajahen beholdt og Pauri Garwhal som britene overtok.

I den grad India kan sies å ha en moderne aktivistorientert miljøbevegelse er det her den oppsto. Den dreidde seg om lokalbefolkningens rett til å utnytte skogen i Garwhal og Kumaon på tradisjonelt og allsidig vis. Innbyggerne her har en kultur som på mange måter skiller seg fra hindukulturen på slettelandet lenger sør. Et viktig element i den tøffe kampen for å overleve i den barske naturen er utnytting av skogens mange ressurser. Men britiske skogselskaper hadde allerede i begynnelsen av 1900-tallet planmessig hogd ned naturskogen og erstattet den med med kommersielt utnyttbare monokulturer for å få sviller til sin storstilte jernbaneutbygging. Ramachandra Guha har skildret de lange tradisjonene for lokal motstand mot slike planer i boka The Unquiet Woods.

På 1960- og 70-tallet var det indiske kapitalinteresser som sto for presset mot de himalayiske skogområdene. En kombinasjon av gandhianske og lokale motstandstradisjoner manifesterte seg i Chipko-bevegelsen med det berømte slagordet Hogg meg, ikke treeet. Slagordet er det en gruppe kvinner ropte til skogsarbeiderne som kom for å hogge trær rundt landsbyen deres, mens mannfolka var blitt lokket bort med løfter om penger.

Chipkobevegelsen utløste debatt både i India og andre steder om slike ting som forholdet mellom lokalbefolkningens rettigheter og storsamfunnets behov, om monokultur og biologisk mangfold. På norsk er bevegelsen skildret blant annet i Vandana Shivas bok Til livets opphold : kvinner, økologi og utvikling fra 1989.

Den neste store miljøkampen vokste fram omtrent samtidig i de samme områdene. På slutten av 1950-tallet kastet den indiske regjeringa sine øyne på mulighetene for kraftutbygging i de store elvene her og foreslo omfattende prosjekter. Liksom i Norge var befolkningen splittet mellom begjæret etter elektrisitet og ønsket om å bevare Garwhals unike natur. I tillegg kommer da det faktum at Ganga og Yamuna ikke bare er fysiske elver, men hellige manifestasjoner av gudinnene med samme navn.

Det er en nær sammenheng mellom den respekt for naturens egenverdi som finnes i indisk tradisjon og utviklinga av miljøbevegelsen i Norge. Arne Næss tok som kjent utgangspunkt i gandhiansk filosofi da han utformet sine dypøkologiske prinsipper. Og slagordet La Elva leve kan like gjerne brukes om Alta som om Yamuna eller Ganga.

Uttarakhand er fortsatt et brennpunkt for indisk miljøarbeide. I delstatshovedstaden Dehra Dun ligger Vandana Shivas Navdanya-institutt, og det samme gjør Senteret for skogteknologi der Ramachandra Guha tok sin doktograd.

ET annet viktig senter for økologisk utvikling, med sete i Dehra Dun, er HESCO (Himalayan Environmental Studies and Conservation Organisation). Ei liste over frivillige miljø-orienterte organisasjoner i Uttarakhand ligger her

Landsmøtet til Miljøpartiet de Grønne i Stamsund var en positiv opplevelse. Med over 50 delegater og et titalls observatører fra ut og innland var det et av de største i partiets historie, og et klart bevis på at partiet er på vei mot nye høyder. Stamsund i Lofoten var valgt ikke minst fordi motstanden mot oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen er tenkt å bli en av MDGs hovedsaker i årets valgkamp.

Partiledelsen har holdt et høyt tempo fram mot dette landsmøtet. I november ble en ny logo vedtatt på et ekstraordinært landsmøte og på agendaen i Stamsund sto både nye vedtekter, nytt prinsipprogram og handlingsprogram foran stortingsvalget.

En så omfattende saksliste krever streng møteledelse, og mange av landsmøtedeltakerne syntes åpenbart at såvel partidemokratiet som forsvarlig saksbehandling ble skadelidende under tidspresset. Prosessen fram til nye programmer skulle foregå på partiets nettforum, men mange hadde ikke kjent til dette eller hadde problemer med å logge seg inn, og fortsatt finnes det faktisk folk som ikke har – eller ikke vil ha – adgang til internett.

Det ble påtalt at prosessen ikke har vært god nok, og at de nye programmene har store huller feks. på kvinnepolitikk og utenrikspolitikk. Noen kvinnepolitiske punkter ble i all hast bakt inn i handlingsprogrammet på søndag (8. mars!) men kandidatene til landstyret nektet å svare på spørsmål fra salen om sitt syn på EU . EU-motstanden har vært en av bærebjelkene i MDG siden oppstarten for tjue år siden, men antallet tvilere og tilhengere har økt de siste åra, og minst ett av landsstyremedlemmene er kjent som tilhenger av norsk EU-medlemskap

Okke som er kom vi etterhvert gjennom behandlingen av prinsipprogrammet, som har grundige drøftinger av miljø- og klimaspørsmål som hovedelementer. På disse punktene var det liten dissens, men noen formuleringer ble strammet inn av landsmøtet, herunder motstanden mot genmodifiserte organismer.

Det nye programmet har sterkere fokus på dyrevernspørsmål enn det tidligere, med krav om avvikling av pelsdyroppdrett og stans i all norsk hvalfangst, men med en åpning for småskala selfangst langs kysten. Det var tilløp til debatt om ruspolitikken; programkomiteens forslag gikk inn for avkriminalisering av alle rusmidler, men tok spesifikt avstand fra legalisering, og nevnte overhodet ikke de alkoholrelaterte rusproblemene. Dette ble utfordret både av folk som ville ha punktet fjernet (av taktiske grunner) og av dem som vil ha full legalisering, men men ingen av disse kritikerne vant fram.

Forsøk på å utsette behandlingen av prinsipprogrammet for å få tid til grundig debatt om handlingsprogrammet ble effektivt avvist. Ikke overraskende tok programdebatten lenger tid enn de to timene som var avsatt, selv med drastiske innskrenkinger i forsamlingens mulighet for å ta ordet. Handlingsprogrammet måtte utsettes til siste møtedag, og ble gjennomført fullstendig uten at landsmøtet kunne diskuterer de ulike forslagene. Her var det bare avstemninger: pang, pang, pang.

Partiledelsen – som i sin helhet fikk fornyet tillit, uten motkandidater – kan altså ikke beskyldes for å være handlingslammet. Men selv om den energiske framgangsmåten gir resultater i form av en mere effektiv organisasjon og raskt økende medlemstall, må tendensene til maktmisbruk og overkjøring av medlemmene tøyles, dersom partiets indre liv skal unngå å bli skadelidende.

Filosofen Arne Næss som nå er død, etterlater seg et rikt livsverk. I den siste delen av sitt liv var han mest kjent for sin økologiske helhetstenking, økosofien, men i løpet av de nesten hundre år han levde spente hans innsats over et stort felt.

Det er vel kjent at Næss tok den filosofiske doktorgraden bare 24 år gammel og ble utnevnt til professor tre år seinere. Som filosof var han kjent som positivist, altså tilhenger av en konsekvent materialistisk empirisme, men han modifiserte sine synspunkter i seinere år.

I 1950 årene systematiserte Næss sammen med Johan Galtung Gandhis ikkevoldsfilosofi. De sammenliknet Gandhis holdning til konfliktløsning med den rådende militære tenkning som den gang manifesterte seg i terrorbalansens raske oppbygging av atomvåpenarsenaler og den groteske doktrinen om gjensidig garantert utslettelse. i 1969 reiste Næss sammen med Sigmund Kvaløy og Johan Galtung med bil til India, noe som blant annet ga ytterligere nærkontakt med Gandhis tenking.

Utover på 1960-tallet ble Næss engasjert i miljøvern og la ned et stort arbeide økologisk systemtenking. Hans artikkel om skillet mellom grunn og dyp økologi er et av de grunnleggende dokumentene for den reflekterte miljøbevegelsen, som har påvirket langt flere enn dem som selv har lest det. Ved å kombinere gandhiansk ikkevoldskamp med miljøvern ga Næss varige bidrag til å lede den globale kampen for et bedre miljø i konstruktive retninger. Han har en betydelig del av æren for at miljøbevegelsen i så stor grad bruker ikkevoldelige kampmetoder, både i og utenfor Norge.

Næss innførte begrepet Dypøkologi for å betegne den økologiske tenkning som forsøker å lodde de dypeste konsekvensene av menneskehetens tilhørighet i den globale sammenhengen av liv, og å peke på de endringer i politikk og livsstil som kreves for realisere en forsvarlig bruk av jordklodens mangfoldige gaver. Han betegnet sin egen politiske tenkning som Økofilosofi T, i erkjennelse av at økofilosofi kan gis mange ulike men like fullt gyldige utforminger.

Som gjesteprofessor i Berkeley, California, kom Næss på slutten av nittensekstitallet i nærkontakt med den blomstrende psykedeliske bevegelsen. Han har fortalt levende om noen av sine erfaringer med LSD, som ga varige impulser til hans filosofiske tenkning. Næss var også villig til å svinge en chillum ved passende anledninger.

Arne Næss var så mye mer enn en filosof. Han var ikke minst en ivrig fjellklatrer og en heftig bokser, Nina Witoszek betegner ham som en ekte homo ludens, et lekende menneske. Et av kjennetegnene ved Arne Næss var hans humor og hans lekende tilnærming til livet, egenskaper som komme klart til uttrykk i dette lille inseratet hans sendte til Miljøpartiet de Grønne sitt medlemsblad for noen få år siden:

Jordgudinnen vår, Gaia, sier noe i retning av dette:
Kjære mennesker, dere bebor en overveldende ressursrik planet. Dere kan fortsette med mange av deres dårlige vaner, men det er visse grenser. Jeg kan gi hver enkelt av dere en årlig ressurs gave som er forenlig med at dere ikke bare får tilfredsstillet vitale behov, men også kan få oppfylt noen av de mange frivole ønsker som regjerer i de rike landene.
Slik det nå er bruker mange av dere kvoten opp allerede i august eller september, blant annet fordi mobiliteten er blitt uhyrlig stor, og det samme gjelder antallet materielle goder dere samler og så kaster omkring i form av søppel. Enkelte bruker kvoten opp allerede i januar!
Husk også at kvoten dessverre må bli litt mindre hvis dere insisterer på å være flere og flere. Men vær fortsatt glad over å kunne leve i en overveldende vakker og ressursrik verden! La den beholde rikdommen og mangfoldet av levende vesener. Og ikke underlegg dere større områder enn nødvendig!

Vi minnes Arne Næss med respekt og kjærlighet og takker ham for hans store bidrag til arbeidet for en mere fornuftig menneskelig livsform.

Ramachandra Guha:
I enhver tenkende inder slåss Gandhi og Marx om overtaket

Som jeg skreiv den gangen er den voksende middelklassen i India opptatt av å øke sitt forbruk og bryr seg lite om de økologiske konsekvensen av de voldsomme forbruksøkningene. Vi som sitter i et land der avfallsbransjen sliter med hauger av kasserte flatskjermer og Ipoder skal selvsagt være forsiktige med å anklage andre for å etterstrebe det samme forbruksnivået som vi nyter godt (?) av. ikke dessto mindre er det et faktum at jordklodens ressurser er begrensede, og at vi av mange grunner må søke å redusere eller i det minste flate ut det globale ressursforbruket. Og i den sammenhengen er det alltid verdt å huske at hver eneste norsking forbruker mange ganger det som blir den gjennomsnittlige inder til del; liksom det er verdt å huske at den glade middelklasseinderen forbruker mange ganger det som blir Indias alt for mange fattige til del.

En indisk forsker som har tatt for seg disse spørsmåla i ulike sammenhenger er Ramachandra Guha, som også har besøkt Norge en rekke ganger. Guha har utgitt mange bøker, hvorav den om det moderne Indias historie, India after Gandhi, er lett tilgjengelig og vel verdt å lese.

Guha har i lang tid vært en framtredende og kontroversiell stemme i den indiske miljøbevegelsen. Han har vært spesielt opptatt av skogbruket i India, og tok sin doktorgrad på en avhandling om de nordindiske landsbyboernes kamp mot industrialisert skogbruk gjennom Chipkobevegelsen.

Chipkobevegelsen ble grunnlagt i Gandhis ånd sist på 1970-tallet av Chandi Prasad Bhatt og Sunderlal Bahuguna. Den fikk internasjonal oppmerksomhet gjennom en spontan aksjon gjennomført av landsbykvinner som forsvarte verdifulle trær mot å bli hogd ned ved å stille seg rundt dem slik at tømmerhoggerne ikke kom til. Bakgrunnen for chipkobevegelsen var motsetningen mellom det industrialiserte skogbruket som bare ser trærne som økonomiske ressurser, og landsbyboernes tradisjonelle utnyttelse av et stort antall ressurser i skogens økosystemer. En grundigere gjennomgang av denne konflikten, med et heftig forsvar for tradisjonell ressursbruk på den indiske landsbygda finnes i Vandana Shivas bok Til livets opphold, som i sin tid ble utgitt på norsk av Oktober forlag.

Guha har som sagt lang fartstid og har deltatt aktivt i begge de to nevnte miljøkampene, men han har også levert skarp kritikk av sine allierte i miljøbevegelsen. For eksempel har han kritisert Vandana Shivas framstilling av chipkobevegelsens historie. Dessuten har Guha med en artikkel i den store avisa the Hindu utløst en hissig debatt om forfatteren Arundhati Roys engasjement i kampanjen mot narmadademningene. Guha hevdet blant annet at Roy er selvopptatt, dårlig informert, unøyaktig i sin omgang med fakta og uansvarlig i sine personangrep. Roy svarte med å karakterisere Guha som avlegs.

I boka How much should a person consume sammenlikner Guha miljøbevegelsene i India og Usa. Han presenterer tre ulike scenarier for framtidig utvikling : agrarianisme, primitivisme og vitenskapelig industrialisme.

Primitivismen er etter Guhas syn karakteristisk for amerikansk og vestlig miljøbevegelse som ser jeger og sankersamfunnet som sitt økologiske ideal, mens indisk miljøbevegelse, som i stor grad bygger på gandhiansk tradisjon, ser sitt mål i en idealisert visjon av landsbysamfunnet. Disse to ulike forestillingene springer ut av ulike teknologiske forhold, men ingen av dem har kraft eller realisme til å overvinne det rådende paradigmet som Guha betegner som vitenskapelig industrialisme. Han kritiserer økologisk og gandhiansk tenking for ikke å møte industrialismen med kunnskap og realisme.

Det er ingen vei tilbake til tidligere samfunnsformer, være seg landsbyfellesskap eller primitive nomadestammer. Den typen økologisk argumentasjon som idealiserer det lave forbruket hos verdens fattige, finner ikke mye gjenklang hos dem som lever i fattigdom. De lengter alle etter den luksusen de ser på tv og kino. Miljøvernarbeidet i et land som India må derfor ha som fokus å bedre den materielle situasjonen for de fattige, et arbeide blant annet Gandhis medarbeider J. C. Kumarappa har lagt grunnlaget for.

Hvis vi skal predike grenser for forbruksvekst overfor dem som arbeider seg ut av fattigdommen må vi demonstrere vilje til å endre vår egne overflodssamfunn i økologisk forsvarlig retning. Det er vårt forbruk som er for høyt, ikke den indiske landsbyboeren sitt.

Men i arbeidet for en økologisk forsvarlig framtid nytter det ikke å avskrive vitenskap og teknologi. Bare ved å møte vitenskapen med saklig kunnskap og styre dens utvikling med informerte og moralske argumenter kan vi vende dens kraft til det gode, hevder Guha.