Det er store dimensjoner over prosjektet i Grilstadfjæra

Men bystyrets flertall har satt fortettingspolitikken i revers gjennom to store planvedtak de siste ukene. De er vedtatt å la private utbyggere skape en helt ny bydel på Grilstad og en gigantisk soveby på Sæterbakken. Miljøpartiet De Grønne har forgjeves argumentert mot begge disse ukloke vedtakene.

På bystyrets møte i mai ble det med stort flertall vedtatt å åpne for en helt ny bydel med over 600 boenheter og mere enn 130 000 kvadratmeter næringsareal i Grilstadfjæra nær Ranheim. Vedtaket er klart i strid med de overordnede målsettingene for byutvikling, men utbygger brukte behovet for småbåthavn som brekkstang.

Planen er basert på omfattende utfylling i fjæra som vil skape ei kunstig øy der den nye bydelen skal ligge, rundt dette er det så plassert et antall båtplasser, men planen inneholder ingen serviceanlegg for båtfolket, hverken slipp eller opplagsplasser. Det er derfor åpenbart at småbåthavna ikke er hovedformål med utbygginga, bare et påskudd for å få en ellers uspiselig plan gjennom den politiske kverna. Og med det grepet har altså Jensen & Co lyktes svært godt.

Kommunen må ventelig bekoste nye veianlegg for å oppnå tilstrekkelig kapasitet for den økningen i biltrafikk som dette prosjektet vil medføre. Busstilbudet er alt for dårlig til å ta mer enn en liten del av de tusenvis av daglige reisene til denne bydelen. Og vips – hadde bystyret med ett eneste vedtak skrudd den positive fortettingspolitikken langt tilbake.

Men ikke nok med det. På bystyremøtet i juni ble det vedtatt enda en plan som bryter klart med fortettingspolitikken. Planen for SÆTERBAKKEN, TESLIÅSEN OG TJØNLIEN MED TILLIGGENDE OMRÅDER, gir rom for 240 nye boliger i et skogsområde uten noen som helst form for kollektivdekning. Her vil ventelig hver familie ha minst to biler, og de etablerte beboerne ser med gru fram til at et område som idag har et utpreget landlig preg skal utsettes for en langvarig anleggsperiode som fører fram til en en ny virkelighet der Sæterbakken preges av trafikkproblemer og forurensning i stedet for landlig idyll.

Et annet aspekt av denne planen er at Vikeraurtjønna, som er en viktig biotop med stort og unikt biologisk mangfold, skal prydes med et parkeringsanlegg for turfolket som skal omfatte hele 200 parkeringsplasser. Riktignok skal ikke selve tjønna raseres, men hele det våtmarksområdet som er grunnlaget for det biologiske mangfoldet vil bli lagt under asfalt. Til forsvar for denne naturfiendtlige planen hevdes det at naturen får økt verdi gjennom at folk får lettere adgang. Tanken er altså at naturen ikke har noen verdi i seg selv, men at verdien først oppstår når mennesket tar naturen i bruk.

Det bør ikke overraske noen at betongpartiene Ap og Høyre var pådrivere i begge disse reguleringsvedtakene og at de fikk følge av Frp, Krf og SP. Litt mere overraskende er det kanskje at utbygginga på Sæterbakken og den tilhørende raseringa av Vikeraurtjønna fikk tilslutning fra “miljøpartiet” Venstre. Sammen med De Grønne stemte i begge sakene mesteparten av SVs gruppe og representantene fra Rødt.

Et knippe institusjoner hadde 8. oktober gått sammen om å arrangere et seminar i Oslo kalt Kreative tilnærminger til klimaendringer. Et titall kunnskapsrike og presumptivt kreative personervar innkalt for å bidra. Stjerne i laget var James Lovelock, som nå har stillingen som “Arne Næss-professor” ved Senteret for Utvikling og Miljø, Universitetet i Oslo.

Lovelock vil være kjent for sin teori om at jordkloden, Gaia, er et selvregulerende system med stor evne til å tilpasse seg endrede forhold. I sitt innledningsforedrag på seminaret hevdet Lovelock at Jordkloden historisk (og da snakker vi om millioner eller tilmed milliarder år) har vekslet mellom to stabile klimatilstander. Vi er nå midt i overgangen fra den ene av disse to tilstandene til den andre, hevdet han.

Endringen er utløst gjennom menneskeskapte utslipp av klimagasser, og kan ikke lenger stanses gjennom noen som helst form for klimatiltak. FNs klimapanel, IPCC, som arbeider etter konsensusprinsippet, undervurderer omfanget av de endringene som nå er utløst. Utslippsreduksjoner kan nok utsette katastrofen, men ikke avverge den.

Bærekraftig utvikling er ikke lenger mulig, hevder Lovelock, som gir dystre framskrivinger av de endringene som foregår. Han mener mesteparten av det kontinentale Europa vil bli ubrukelig for jordbruk innen 2040. Skandinavia og Storbrittannia vil klare seg bedre, men kommer til gjengjeld til å måtte ta imot betydelige mengder migranter fra mindre heldige land. Vi må derfor forberede oss på å bygge store byer der folk må leve av industrielt framstilt mat, understreket han.

Jordkloden står ikke i fare. Gaia vil overleve, men menneskeheten vil få store problemer. Kanhende vil vår art bli redusert til noen spredte smågrupper rundt polene, ifølge professoren.

De andre innlederne kom unektelig noe i skyggen av Lovelock, men det var mange interessante og tankevekkende bidrag. De fleste mente det fortsatt er mulig å gjennomføre tiltak som demper de mest negative utslagene av klimaendringene. Lovelocks medprofessor i Arne Næss-stolen, Stephan Harding, understreket behovet for å bruke andre mentale evner enn rasjonalitet i vår tilnærming til jordkloden. Følelser, intuisjoner og konkret fysisk kontakt er viktige kanaler for kontakt med den fysiske virkeligheten undertstreket han, og spissformulerte det til Vi må elske vår mor Gaia. Dermed trakk han Lovelocks gaiateori lenger enn opphavsmannen selv er villig til. (Lovelock avviser bestemt at hans teori har en religiøs dimensjon).

Frederica Miller fra arkitektkontoret Gaia, oppkalt etter Lovelocks teori, var ikke villig til å oppgi arbeidet for et økologisk forsvarlig samfunn. Et liv i høyblokker med syntetisk mat tiltaler meg overhodet ikke, sa hun rettet til Lovelock. Miller hevdet (liksom Harding) at det er mulig og nødvendig å reetablere forbindelsen mellom mennesket og jordkloden som helhet. Vi må handle nå, og ikke vente på startsignal fra komiteer, kommisjoner eller regjeringer, framholdt hun til stor applaus fra de frammøtte.

Tirsdag og onsdag denne uka var et par hundre representanter fra norske kommuner samlet i Oslo for å drøfte Framtidens byer – klima- og miljøvennlig byutvikling. Politikere og byråkrater skrøt av sine storslagne planer, og hele tre departementer lovte drahjelp i form av både penger og praktisk veiledning. Det er tydelig at det økte engasjementet i klimaspørsmål nå er iferd med å få konkrete konsekvenser for kommunal politikk på mange områder, ikke minst transport.

Mens vi venter på at regjeringa skal komme med sin lenge varslede klimamelding er engasjementet i norske kommuner voksende. Under konferansen fikk vi høre både om tradisjonelle og enkle tiltak som tilrettelegging for gang og sykkeltrafikk og om mere avanserte og kostbare planer som bygging av bybaner og omlegging til alternative drivstoffer.

Både Oslo, Bergen og Stavanger satser på storstilte bybaneprosjekter innbakt i veibyggingsprosjekter for å sikre egenfinansiering ved hjelp av veiprising/bompenger. Men på litt lengre sikt er det nødvendig med lovendring for å kunne finansiere drift og utbygging av kollektivtransporten gjennom veiprising uten at brorparten av inntektene skal måtte gå til å øke kapasiteten i veinettet. Det er jo slik at flere og bedre veier undergraver enhver forbedring av kollektivtranporten, ved å gjøre bilkjøring enklere og mere attraktivt.

Et annet satsingsområde for flere av storbyene er biogass som drivstoff. Mens Fredrikstad kommune allerede i mange år har drevet et lite antall busser på biogass, og flere byer har tatt i bruk naturgass som drivstoff i bussparken, er nå omsider biogass på full fart inn i norsk transportpolitikk. Bergen har vedtatt å samle inn våtorganisk avfall for utråtning sammen med kloakk for å framstille biogass, mens Oslo er på vei til å vedta en tilsvarende satsing. Det er likevel langt igjen før vi henter igjen svenskene, som allerede i mange år har utnyttet biogass som drivstoff i en lang rekke byer.

Bymiljøkonferansen hørte også om mange gode måter å forme byene våre på for å bedre trivselen hos byens innbyggere og legge tilrette for mere miljøvennlige valg. Biologisk mangfold, mere attraktive offentlige rom, redusert energibruk og innkjøpspolitikk i klimaperspektiv var blant temaene som ble belyst med eksempler fra Norge og andre land.

Det går ennå ikke veldig fort, men det er tydelig at tempoet i norske kommuners miljøarbeid er raskt økende. Her er nok å ta tak i for de Grønnes nyvalgte lokalpolitikere fra høsten av.

Etter gårsdagens heftige møte med Lalish, har jeg idag tatt farvel med Dohuk-regionen og funnet veien ned på det solstekte slettelandet rundt Arbil.

Dohuk er en by i eksplosiv vekst det bygges og bygges, både boliger, forretningshus og veier. Etter Saddams rasering av den kurdiske landsbygda måtte mange flytte inn til slike kurdiske byer, dessuten kommer det nå om dagen mye folk opp fra Arabistan til sikkerheten og den blomstrende økonomien her nord.

Min venn Khaled bor i et nybygd hus som er romslig også etter norsk standard. Det ligger i et boligfelt som ville fått norske arkitekter til å stønne og rive seg i håret. De nyrike kurderne bygger nok i det materialet arkitektstanden foretrekker verden over – nemlig betong – men her vil folk ha hus med tårn og spir, karnapper og brystvern, det hele malt i pastellfarger som ville fått Disney til å skamme seg.

Nåja, hver sin lyst heter det jo. I formiddag hadde jeg et møte med den lokale lederen for KDP, det partiet som har dominert kurdernes frigjøringskamp og nasjonsbygging i det nordlige Irak de siste 60 aårene. På hans kontor hang det bilder av partiets ledere: grunnleggeren Mustafa Barzani, hans sønn – den nåværende presidenten i Kurdistan Massoud Barzani, og Massouds fetter – den nåværende statsministeren i Kurdistan Nechirvan Barzani.

Barzaniklanen har ikke bare politisk men også betydelig økonomisk makt. De eier mobiltelefonselskapet Korek som alle i Arbil og Dohuk må bruke, supermarkeder, hoteller, eiendomsselskaper og mye annet. Her i Arbil har Barzaniene oppført et gigantisk butikksenter, bak det skal det bygges tre trettietasjers høyblokker.

Da jeg kom til Arbil i ettermiddag var det steikende varmt. Det var derfor deilig å komme fra gata og inn i den skyggefulle og labyrintiske basaren.  Jeg elsker å vandre på måfå i slike basarer; lukte, høre og se. Men basaren er ikke moderne nok (og sikkert ikke lønnsom nok) for Barzaniene. Den skal derfor rives og erstattes av enda et nytt butikksenter. Jeg sier ikke mer.