Russiske Nadejda Sokolova ble utvist fra hele Schengen-området på en formalitet, men hadde styrke til å forsvare seg..

Schizofrent nok har det samme politiske etablissementet nærmest enstemmig tilsluttet Norge såvel EØS som Schengen-avtalen, og dermed gitt folk fra det meste av Europa fri tilgang til riket. Vi ser derfor at mange av de problemene som er blitt tilskrevet folk fra andre verdensdeler, så som svart arbeid, tyveriraid, tigging og prostitusjon, nå knyttes nærmere til østeuropeere enn til muslimer.

Dette forhindrer ikke at offisiell norsk politikk fortsatt går ut på å gjøre det mest mulig vanskelig for folk fra andre verdensdeler å komme hit til landet.

Vi kan derfor se at en godt kvalifisert indisk kokk ikke får lov å jobbe på en indisk restaurant i Trondheim og at afrikanske musikere må utebli fra musikkfestivaler fordi de ikke oppfyller UDIs strenge krav, eller fordi de ikke har tatt høyde for etatens endeløse saksbehandlingstid.

Andre saker er så urimelige og ofrene så ressurssterke at UDIs vedtak blir omstøtt. Et skremmende og klargjørende eksempel er utvisningen av den russiske forskeren Nadejda Sokolova

I dette tilfellet er det åpenbart for de fleste at taperen er det norske forskningsmiljøet, som mister en verdifull medarbeider. Sokolova var så heldig å få hjelp og hadde dessuten en posisjon som gjorde det mulig for henne å fortsette sin karriere i Canada. Men mange av dem som utsettes for slikt regelrytteri har hverken personlige eller sosiale ressurser til å føre en sak mot en norske staten, og heller ikke alternative jobber som venter i andre verdensdeler – enn si økonomiske muligheter til å reise dit.

Det er derfor slik at den strenge norske innvandringspolitikken rammer mange mennesker hardt, og at den går særlig hardt ut over dem som fra før har det mest vanskelig.

Politikere fra Senterpartiet og Høyre klager i disse dager over tilstrømningen av “grunnløse asylsøkere”. De krever at slike mennesker må kastes ut av landet så raskt som bare mulig, samt at de må nektes arbeid og hjelp til livsopphold mens de er i Norge. Slike politikere er enten uten grunnleggende kunnskap om den globale situasjonen, eller de er fullstendig kyniske i sin jakt på velgere. Sannsynligvis er det en kombinasjon av disse to faktorene.

For det er jo slik at mens vi i Norge svømmer i oljepenger lider store deler av verdens befolkning ikke bare under krig og terror (som kune gi opphold på humanitært grunnlag her i Norge) men under manglende økonomiske muligheter for å forsørge seg og sin familie.

Høyrepolitikere er ellers flinke til å snakke om det positive ved gründervirksomhet, personlig initiativ og fri konkurranse. men denne frie konkurransen skal åpenbart være forbeholdt de mette norskingene. Ved nærmere ettertanke er vel dette den andre sida av den frie konkurransen: de som stiller svakt i utgangspunktet skal holdes nede, for vinnerne har ikke ansvar for andre enn seg selv.

Jeg er glad for å tilhøre et parti som erkjenner at rike nordboere har et ansvar for mindre heldige beboere av denne planeten. Miljøpartiet De Grønne har i sitt pinsipprogram et godt utgangspunkt for en bedre innvandringspolitikk.

Norsk identitet i forvandling

Hvert eneste år svulmer iallfall de norske bryst i felles lidenskap den 17. mai. Men hvilke kulturelle elementer er det egentlig vi er felles om på slike dager? Og hvis norsk kultur er under press, slik mange mener, hvem er det da som presser?

Det er jo vel kjent at viktige elementer i norsk kulturell nostalgi – som bunader og hardingfele – har kommet rekende langveis fra. Og i våre dager når pizza er blitt en norsk nasjonalrett og ulike varianter av rock er blitt like akseptert som køntrimusikken til Sputnik, bør det mere enn noen gang være åpenbart at kultur er et dynamisk begrep.

Blant de viktige elementene i kulturell identitet er språk og religion. For å være norsk må du kunne norsk, heter det jo, ofte fra folk med et sterkt hat mot en av våre to offisielle målformer, nemlig nynorsk skriftspråk. Kravet om at innvandrere skal beherske norsk språk er i utgangspunktet et rimelig krav, og innvandrere som har til hensikt å bli i Norge gjør da også vanligvis sitt beste for å tilegne seg språket.

Men det blir merkelig å bruke manglende norsk-kunnskap hos innvandrere som et bevis på at norsk kultur er truet. Hvis det norske språket skulle bli et nytt offer for den globale reduksjon i det språklige mangfoldet vil det ganske sikkert ikke bli erstattet av pasjtun, arabisk eller swahili. Trusselen mot norsk språk (og norsk kultur generelt) kommer fra en helt annen kant.

Norsk kulturell identitet er nemlig framfor alt under sterkt press fra angloamerikansk massekultur.

Hører jeg på norsk radio er det ikke arabisk popmusikk som strømmer ut av høyttalerne, det er stort sett engelskspråklig pop. Selv de fleste av de norske artistene synger på en slags engelsk/amerikansk. Zapper jeg meg gjennom de 33 TV-kanalene jeg er blitt påprakket av Canal Digital, er de amerikanske og engelske filmene i overlegent flertall. Norske produksjoner (utenom nyhetene) er i klart mindretall, og filmer fra Asia, Afrika aller Latin-Amerika er totalt fraværende. Og hvis jeg setter på norske undertitler på de amerikanske filmene må jeg bare rive meg i håret over språkkunnskapene til oversetteren.

Setter jeg meg foran datamaskina blir det enda verre. Den har et amerikansk operativsystem og en lang rekke programmer som bruker engelsk språk. Er menyer og bruksanvisninger oversatt til norsk er det mest til å gråte av; jeg mener: hvorfor skal jeg måtte editere i stedet for å redigere ? Er det greiere å initiere enn å starte eller påbegynne? Og når ble det norsk å assessere eller kompilere? for ikke å si å maile?

Nå kan man fort bli beskyldt for å være reaksjonær dersom man protesterer for heftig mot den anglo-amerikanske kulturpåvirkningen, jeg skynder meg derfor å legge til at jeg gjerne hører på nordamerikansk musikk, men også på norsk, indisk, arabisk eller kurdisk musikk – for bare å nevne noen eksempler.

Men det hører med til debatten om presset mot norsk identitet å si noen ord om islam. Religion er en sentral kulturell identitetsfaktor, og jeg synes det er naturlig at religioner som islam, hinduisme og buddhisme får sin plass i norsk kultur. En slik prosess er allerede igang, og vil medføre at disse religionene tilpasser sine uttrykk til det norske, liksom det norske vil bli forandret av dem. Blant de tøffeste utfordringene, spesielt for mange muslimer, blir å tåle den typen kritikk kristendommen de siste århundrene har måttet tåle i Europa. Denne prosessen har vist seg smertefull men den er igang, og det er like viktig å støtte de tolerante kreftene i de muslimske miljøene som å fordømme de reaksjonære og brutale representantene som media liker å trekke fram.

Man gjør hverken islam eller norskhet noen tjeneste ved å unnlate å konfrontere de voldelige ekstremistene som påberoper seg islam, men man gjør klokt i å huske at disse utgjør et lite mindretall av verdens muslimer. Det er jo derfor de kalles ekstremister.

Og før vi slår oss for brystet over vår vestlige sekularisme, kan vi jo huske på at det bare er femti år siden Ole Hallesby lovte helvetes pine (med detaljer) til alle uomvendte, og at det bare er få dager siden Hanne Nabintu Herland hevdet at” Kristne, norske verdier er på kanten av stupet“.

Den norske kultur har rikholdige innslag av undertrykkelse, dobbeltmoral og fanatisme, ikke minst innenfor kristendommen. Men den er da også fra Midtøsten, når det kommer til stykket.

Det er dessverre ikke mulig å overse Fremskrittspartiets hensynsløse kampanje mot norske muslimer. Den er en alvorlig trussel mot det norske samfunnet, men må møtes med rolig og saklig argumentasjon.

For den som har et minimum av innsikt i disse problemene er det åpenbart at Siv Jensen og de andre FRP-erne bevisst pisker opp hat og uro i den norske befolkning. Dette gjør de med en usaklig og kunnskapsløs argumentasjon hvis eneste hensikt er å skremme folk til å stemme på hetserne.

Teknikken de bruker er å trekke fram eksempler på ekstrem islamisme og overføre dem til alle muslimer og alle varianter av islam. På denne måten blir et hodetørkle, en hijab, til et angrep på 17 mai og Ja vi elsker. Denne argumentasjonen skjelner bevisst ikke mellom ulike varianter av islam og heller ikke mellom terrorisme og fromhet.

Idag slår Dagbladet stort opp at fr Jensen anser kampen mot radikal islam for å være den viktigste utfordring i vår tid. Et stykke på vei kan jeg være enig: akkurat som marxistleninismen forførte store deler av mine jevnaldrende for noen årtier siden, blir idag mange intelligente og opprørske mennesker fanget opp av totalitære og hensynsløse varianter av wahhabi og salafi-islam. Som jeg tidligere har drøftet grundig er det nødvending for radikale bevegelser å distansere seg fra slike muslimske fanatikere, akkurat som det i sin tid var nødvendig å ta avstand fra Stalin og Pol Pot.

Men liksom det var en total avsporing å koble stalinismen og dens avleggere til enhver form for sosialisme eller sosialdemokrati, er det helt på jordet å sidestille normal muslimsk praksis med terrorisme.

Og det er akkurat dette FRP gjør, nå som da. På partiets nettside finnes ei liste med eksempler på det de anser som snikislamisering av Norge. Hvis ikke bakgrunnen – koblingen til grov islamhets – var så alvorlig, kunne lista vært komisk – den omfatter f.eks. arbeidet for å opprette en islamsk bank, ønske om halalmat i fengsler og andre institusjoner, fri på muslimske helligdager, bønnerom på arbeidsplasser og separat svømmeundervisning for gutter og jenter.

Det er selvsagt mulig å diskutere hensiktsmessigheten av hvert enkelt ønske av denne typen, men å anse (f. eks.) en bank basert på islamske prinsipper som en trussel mot norsk kultur burde falle på sin egen urimelighet. Vi har da hatt Bøndernes Bank og Arbeidernes Landsbank uten at det norske samfunnet brøt sammen av den grunn. Selv bruker jeg den antroposofisk baserte Cultura Sparebank uten problemer – og uten å være antroposof.

Det gjenstår for oss som har litt fornuft i behold å insistere på at den muslimske minoriteten i Norge har rett på en vis respekt. Muslimer i Norge må ha muligheten til å leve etter sine religiøse forskrifter (selv om ikke alle muslimer bryr seg om dette) så lenge dette ikke tvinger oss andre til å endre livsstil.

Den skremmende muligheten er selvfølgelig at en bastant motstand mot selv den minste tilpasning til det faktum at Norge er blitt et flerkulturelt samfunn, vil føre til nettopp det resultatet Siv Jensen påstår hun ønsker å unngå: sterkere motsetninger mellom muslimer og andre nordmenn.

En slik utvikling ville antakelig vær bra for Siv Jensens parti, men den ville være ytterst dårlig for Norge

9.Mars: Tidligere UDI-direktør Trygve Norbye tar bladet fra munnen

18.mars: regjeringa snur og gir mufferne en ny sjanse

Sjelden kommer norsk dobbeltmoral klarer til syne enn i behandlinga av mufferne, en gruppe kurdiske asylsøkere fra Nordirak som i ti år har vært kasteballer i systemet. Den ene dagen blir de gitt arbeidstillatelse, den neste blir den trukket tilbake; den ene dagen blir de lovet opphold i Norge, den neste trues de med utkastelse.

Mufferne har fått en uverdig behandling av statsråder fra Høyre, Venstre, Senterpartiet og Arbeiderpartiet. Miljøpartiet de Grønne er blant de mange som nå ber regjeringa om å skjære igjennom og innvilge de siste 197 mufferne opphold på humanitært grunnlag. Mange andre har også engasjert seg til støtte for mufferne, og det er ennå håp om en fornuftig avslutning på denne uverdige saka.

Historien er som følger: I 1999 og 2000 flyktet mange kurdere fra Irak, og noen kom også til Norge. Regjeringa var som vanlig opptatt av å vise handlekraft overfor denne “trusselen”, i den tro at opinionen misliker innvandrere. Søknadene om asyl i Norge ble derfor raskt avslått av Kjell Magne Bondeviks regjering, men situasjonen i Irak gjorde det umulig å returnere dem. Derfor innførte kommunalminister Odd Roger Enoksen en spesiell ordning som omfattet over 2000 mennesker: Midlertidig Opphold uten Familiegjenforening, forkortet MUF.

Tanken var at disse stakkarene skulle kunne sendes ut av landet så fort regjeringa fant en mulighet til det,

Kommunalminister Sylvia Brustad i Stoltenbergs første regjering avviklet i 2001 ordningen som Enoksen hadde innført. Hun ga i stedet mufferne rett til å søke om oppholds- og arbeidstillatelse i Norge.

Situasjonen i Irak gikk fra vondt til verre og i 2003 gikk amerikanerne som kjent til invasjon. I 2004 ble Muffernes situasjon tatt opp til ny behandling, men det var fortsatt ikke mulig å returnere dem til Irak. Endelig avgjørelse ble av Erna Solberg utsatt i påvente av en ny forskrift om hvordan denne spesielle situasjonen skulle behandles.

Våren 2005 kom forskriften som åpnet for at muffere som hadde vært i arbeid i minst et år før 1. mai 2005 skulle få bli i Norge. Forskriften krevde dessuten at det ikke skulle tas hensyn til søkernes botid i Norge, noe som er i strid med norsk lov. Ikke dessto mindre ga den nye forskriften rom for at de fleste mufferne fikk sine søknader om opphold innvilget, men for 197 personer ble det fortsatt avslag.

Disse 197 fikk likevel innvilget oppholds- og arbeidstillatelse i Norge av UDI, som la lovens bestemmelse om tungtveiende menneskelige hensyn til grunn. Da dette ble kjent, ble det sterke politiske reaksjoner som blant annet førte til at Manuela Ramin-Osmundsen, måtte trekke seg som leder for UDI, til tross for at hun ikke hadde hatt denne jobben da avgjørelsen ble tatt.

Et utvalg ledet av professor Hans Petter Graver, Graver-utvalget, gransket saka og kom til at UDI-direktør Trygve G. Nordby, til tross for at han fulgte norsk lov, hadde handlet i strid med de spesielle politiske føringene i denne saka. Det kritikkverdige var formelt sett bare manglende informasjon til regjeringa om de lovlige beslutningene UDI hadde fattet.

At UDI handlet i samsvar med norsk lov kunne likevel ikke forhindre at regjeringa trakk oppholdstillatelsene for 197 mennesker tilbake. Dermed mistet disse også sine abeidstillatelser og sin inntekt. Situasjonen er fortvilt, og minst én muffer har tatt sitt eget liv. Protester fra arbeidsgivere, norske kommunestyrer og andre engasjerte har foreløpig ikke ført noen steder hen.

På en konferanse i Oslo i februar 2009 presenterte advokat Randi Hagen Spydevold et gruppesøksmål 80 mufere nå reiser mot den norske regjering, en sak som kan vinnes. Det beste hadde likevel vært om regjeringa viste litt anstendighet uten å bli tvunget av rettsvesenet.

Følg saka på muffernes nettsted og skriv under på støtteoppropet. Fortsatte overgrep mot mufferne kan ikke aksepteres.

Regjeringa sin innstramming av asylpolitkken er ikke mindre enn skammelig. Den kan ikke tolkes som annet enn et knefall for innvandringsmotstandere og muslimhatere. Gjennomføringa av denne politikken vil innebære en ytterligere ydmyking av asylsøkere og vil være spesielt uverdig overfor de mindreårige asylsøkerene som nå skal miste sin beskyttelse idet de fyller atten år.

Spesielt ille blir det at regjeringa svikter sitt ansvar for flyktningene samtidig som innvandringsmotstanden når nye høyder og får de mest skremmende utslag. Jeg sikter ikke bare til de fordommene som kommer til verbalt uttrykk hos naboer til foreslåtte asylmottak, men også til direkte væpnede angrep på innvandrere som det vi så i Asker for noen uker siden da en ung gutt ble drept i sin egen seng, og sannsynligvis også mordet på en drosjesjåfør med somalisk bakgrunn i mitt eget nabolag for få dager siden.

Hvor fullstendig avsporet den fremmedfiendtlige politikken til regjeringa her, illustreres godt i en kommentarartikkel i Dagens Næringsliv, skrevet av tidligere høyre-statsråd Victor D. Norman. Han peker blant annet på at norsk økonomi – og omsorgsyrkene spesielt – krever en betydelig strøm av innvandrere for å holde hjulene i gang.

Desuten peker han på at det faktisk ikke er så mange mennesker der ute som lengter etter å få komme og har muligheter for år reise til det kalde Norge. Jeg siterer:

Forskningen om internasjonal migrasjon viser at det å få folk til å flytte er noe av det vanskeligste som finnes. Grunnen er enkel: de fattige i verden har ikke råd til å flytte på seg, og de rike har ikke lyst til å gjøre det. Ser vi bort fra dem som blir nødt til å flykte av politiske eller religiøse årsaker er det stort sett bare én gruppe som flytter. Det er de som har tilstrekkelige økonomiske ressurser til å dekke kostnadene ved å bryte opp og reise, og som samtidig ikke har muligheter til å skaffe seg og familien et brukkbart utkomme hjemme. I praksis definerer dette et nokså smalt migrasjonsvindu. De fleste regioner og land har et inntektsnivå for folk flest som plasserer dem utenfor dette vinduet.

Norman mener derfor at vi burde oppmuntre innvandring til Norge, ikke bare av flyktninger men av arbeidssøkere som kan bidra til å holde det norske samfunnet igang. Han avslutter sin artikkel slik: “Slipper vi dem ikke inn, er det oss det er synd på”.

I denne sammenhengen kan det være verdt å peke på arbeidet til forskeren Jonathon W. Moses ved NTNU, som lenge har hevdet at de internasjonale hindringene mot fri flyt av mennesker er både inhumane og kontraproduktive. Hans bok International Migration er vel verd å lese.

Og mens vi studerer hans argumenter. får vi grunne over hvorfor vi har en rødgrønn regjering som støtter opp om de innvandringsfiendltige og rasistiske tendensene i stedet for å ta et oppgjør med dem.

Aftenpostens ukemagasin trykker 13. juni 2008 en reportasje om Mulla Krekar; et fullstendig ukritisk intervju der journalist Inger Anne Olsen avslører sin totale mangel på kunnskap såvel om Krekars ideologiske grunnlag og forhistorie som om situasjonen i Kurdistan. Journalistisk research er åpenbart ingen forutsetning for å jobbe i A-magasinet. I introduksjonen fra redaktør Kjersti Løken Stavrum mangler også enhver referanse til hva Krekar står for ; det blir framhevet at USA har anklaget ham, men det står ikke ett eneste ord om hva anklagene går ut på.

Bildet viser et møtelokale i byen Arbil etter at en krekarsympatisør har sprengt seg og 50 andre i lufta.

Til Krekars framstilling av situasjonen i de kurdiske områdene i Irak finnes ingen kritikk, ingen forsøk på korreksjon. Det nødvendige grunnarbeidet er åpenbart ikke gjort. Det går riktignok fram at journalisten har bladd i Krekars selvbiografi, men andre kilder glimrer ved sitt fravær.

A-magasinets artikkel gir inntrykk av at Krekar er en representant for irakiske kurdere. I virkeligheten er han forhatt i sitt hjemland og få, om noen, av de irakiske kurderne i Norge vil ha noe med ham å gjøre. Derimot har vi i Norge flere familier som måtte flykte fra det islamistiske diktaturet han og hans disipler opprettet ved den iranske grensen i 2001, og vi har mange som kjenner til de terroraksjonene Ansar al-Islam har gjennomført så vel under Krekars ledelse, som seinere. Mange irakiske kurdere er overbevist om at han fortsatt har nær kontakt med terrorgrupper både i Irak og andre steder.

I det lange intervjuet i A-magasinet gjengis bare ett eneste kritisk spørsmål fra journalist Olsen. Hun spør om han “støtter håndhugging som straffemetode”, noe han ikke gir et klart svar på. Journalisten spør ikke om hvorfor religiøse minoriteter, både muslimer med en annen holdning enn Krekars ekstreme salafisme, og ikke-muslimer som kakkaiene, ble forfulgt av Krekars folk. Hun spør ikke hvorfor hans soldater massakrerte fanger, eller hvorfor han sendte selvmordsbombere inn i kurdiske byer. Hun spør ikke engang hvorfor det var forbudt å synge eller danse i hans lille diktatur.

I denne bloggen orker jeg ikke kommentere alle detaljfeilene i A-magasinets møl av en artikkel, men for den som måtte være interessert kan jeg anbefale noen mere utførlige artikler som også inneholder videre referanser.

* Ansar al-islam og kurdisk islamisme

* Krekars politiske praksis

Det er interessant og bra at Mulla Krekar presenterer sine synspunkter her i Aftenposten. Det gjør det også mulig å imøtegå noen av hans utsagn.

Krekar uttrykker sterk kritikk mot KDP og PUK, de regjerende partiene i Nordirak, (også kjent som Sørkurdistan). De siste åra har jeg reist mye i Sørkurdistan, og har truffet mange mennesker med ulike politiske og religiøse ståsteder. De fleste av dem har vært svært kritiske til ledelsen i KDP og PUK , det gjelder også høytstående partimedlemmer.

Krekar har derfor rett i at det er misnøye i den kurdiske befolkningen i Irak, men han unnlater å nevne at kurderne i Irak har en frihet som deres stammefrender i nabolandene ikke er i nærheten av. Sørkurdistan symboliserer et håp for kurdere i Tyrkia, Syria og Iran (og en trussel for herskerne i disse landene). Dette er noe av bakgrunnen for at KDP og PUK , til tross for misnøyen, begge oppnår rundt 40% av stemmene i Sørkurdistan ved relativt frie valg. Det største islamistiske partiet, IMK, et parti Krekar anser som altfor moderat, får til sammenligning under 10%.

Krekar skriver at han vil forsvare menneskerettighetene. Det er ikke det inntrykket man får ved å snakke med folk som levde under Ansar al-Islams herredøme i landsbyen Biyara. De forteller om et brutalt og autoritært regime. Ikke minst forteller de om religiøs intoleranse. Levningene av to sufi-mystikere ble av Ansar al-Islam kastet ut av landsbyens moské. Tilhengere av den lille Kakkai-religionen fikk beskjed om å omvende seg til islam eller dø. Til sammenligning har PUK og KDP anstrengt seg for å verne det religiøse mangfoldet som tradisjonelt har særpreget denne regionen. Kristne, mandeere, yezidier og andre religiøse minoriteter søker derfor dag tilflukt i Sørkurdistan for å unnslippe forfølgelsen fra Krekars meningsfeller i andre deler av Irak.

Ingen av dem jeg har truffet i Sørkurdistan har ønsket seg Saddam Husseins regime tilbake, og ingen har gitt uttrykk for den minste forståelse for den terror mulla Krekars tilhengere har stått for. Dert er nok sannsynlig at Krekar ville bli hardhendt behandlet om han skulle bli utlevert til myndighetene i Arbil, og det er så godt som sikkert at han ville bli dømt til døden. Hvorvidt dødsdommen ville bli gjennomført avhenger av flere forhold, blant annet maktbalansen mellom de to partiene PUK og KDP.

Krekar ville i Sørkurdistan bli dømt til døden for virksomheten til hans organisasjon, Ansar al-Islam, i tida fram til den amerikanske invasjonen. Blant anklagepunktene her ville vi finne organisering av massakrer på sivile så vel som henrettelser av militære fanger. Men ledelsen for PUK og KDP vil nok også sørge for å trekke fram de to selvmordsbomberne som slo til mot dem i parallelle aksjoner den 1. februar 2004. Bombene tok livet av 104 mennesker som var samlet i de to partienes hovedkvarterer for å feire avslutningen på fastemåneden ramadan. Blant ofrene var flere regjeringsmedlemmer og andre framtredende politiske ledere.

Den tidligere ukjente organisasjonen Ansar al-Sunnah tok på seg ansvaret for disse ugjerningene, og forkynte at den var utført “til støtte for våre brødre i Ansar al-Islam”.

Mulla Krekar bringer i sin selvbiografi, som Aschehoug Forlag utga for et par år siden, et ukommentert bilde som viser resultatet av en av disse bombene. Ved første øyekast kan det virke som en illustrasjon på de overgrep Krekar og hans tilhengere kjemper mot. Når man kjenner til at bildet viser en aksjon til støtte for Mulla Krekar får det andre overtoner. Det kan beint fram synes å være en trussel mot hans motstandere.

Mulla Krekars omsorg for mulige norske terrorofre klinger hult i ørene på dem som kjenner til hans virksomhet i hjemlandet.

(en forkortet utgave av dette innnlegget sto på trykk i Aftenposten, 19. desember 2007)

Mitt hjertesukk om Brynjar Melings bakvaskelser av Kurdistan ble slått opp i Adresseavisa mens jeg kjørte intetanende i taksi fra Suleimania til Arbil. Turen gikk ikke forbi Kirkuk denne gangen, men opp til Dukandammen og over fantastiske fjellpass. For en natur!

Ifølge Meling veit jeg ingenting om Kurdistan, likevel er jeg villig til å ta med Meling til noen av ofrene for virksomheten til hans klienter, når det måtte passe. Men stjerneadvokaten har jo tidligere avslått invitasjon fra kurdiske myndigheter til å komme hit, så han sier vel ikke ja til meg heller. Han veit åpenbart nok, uten å ha vært her.

Mitt anliggende er ikke å angripe Farhad Osman – det er neppe noen katastrofe for Norge om han får være i landet – det har nok Marita Strøms familie sterkere synspunkter enn meg på. Heller ikke vil jeg benekte at en forsvarsadvokat har plikt til å framstille sine klienter i et gunstig lys. Men Meling minner meg om slike forsvarere i voldtektssaker som systematisk sverter ofrene for forbrytelsen.

Det er sant at rettsvesenet her i Kurdistan ikke er som i Norge, og forholdene i fengslene er ofte kummerlige. Men i motsetning til en del av Melings klienter går ikke kurdisk politi til angrep på uskyldige mennesker på åpen gate. Jeg tror derfor ikke på at Farhad Osman blir uskyldig forfulgt her i Kurdistan, og jeg veit med sikkerhet at Melings framstilling av forbrytelsene til Mullah Krekar er usanne.

Når Meling nå prøverå få det til at jeg ikke veit hva jeg snakker om er han et godt eksempel på en mann som juger så han trur det sjæl. Det er derfor på tide han får møte virkeligheten.

Tar du utfordringen Meling? Vil du møte noen av Krekars ofre ?

Ser i dagens nettutgave av Adresseavisen at Fahrad Osman, broren til drapsmannen Osman Osman, har kommet seg tilbake til Norge og nå får hjelp av Brynjar Meling til å kreve oppholdstillatelse fordi kurdiske myndigheter visstnok forfølger ham. Skulle Meling nok en gang få gjennomslag for sine løgner om Kurdistan, vil resultatet være at forbrytere har større sjanser for å få oppholdstillatelse i Norge enn lovlydige kurdere.

Melings forsvar for terrorlederen Mullah Krekar har stort sett gått ut på at han har blitt forfulgt av kurdiske myndigheter bare på politisk grunnlag. Seinere forsvarte han Osman Osman ved fortsatte bakvaskelser av det kurdiske rettsvesenet. Resultatet er at mange i Norge ikke tror på Krekars ansvar for Ansar al-Islams mange forbrytelser, som massakrer av fanger, bombeangrep på sivile osv; forbrytelser som gjør at folk her i Kurdistan hater ham som pesten.

Takket være Melings groteske virksomhet går Krekar fritt omkring i Oslos gater. Nå vil han skaffe enda en kurdisk forbryter oppholdstillatelse, mens myndighetene fortsetter å sende lovlydige kurdere med jobb og familie i Norge ut av landet.

Fy skam, Brynjar Meling.