Avfallsforbrenninga på Heimdal er det største punktutslippet av CO2-gass i Trondheim

SSB bruker nemlig en statistisk modell som legger utslipp fra industri og annen produksjon til de kommunene der produksjonen finner sted. Derfor slår det kraftig ut for Trondheim Kommune at Ila-Lilleby Smelteverk ble nedlagt for få år siden.

Men forbruket av varer og tjenester i Trondheim er ikke forandret av at Ila-Lilleby måtte stenge. Tvertimot har forbruket fortsatt å vokse i Trondheim, men dette inngår ikke i beregningene til SSB dersom produksjonen har foregått andre steder – f. eks i Taiwan eller Korea.

Et mere realistisk bilde av den enkelte kommunes utslippsbelastninger på det globale miljøet finner vi ved å beregne klimafotavtrykket. Dette er en størrelse som regner utslippene fra produksjon inn i den kommunen der produktet brukes og ikke der det blir produsert. Klimafotavtrykket legger altså utslippne hos forbrukeren og ikke hos produsenten. Etter en slik modell har Trondheim kommunes utslipp av klimagasser fortsatt å øke i takt med det voksende forbruket.

Og når vi veit at utslippene av klimagasser pr. hode er større i Norge enn i naboland som Sverige og Finland, til tross for en langt større andel av utslippsfri vannkraft her til lands, blir det klart at slike modeller ikke bare er interessante illustrasjoner. Hvordan du beregner utslippene får nødvendigvis store konsekvenser når målsettingene for framtidige kutt skal fastsettes.

Om (for eksempel) Trondheim Kommune skal innfri sin målsetting om å kutte 20% i klimautslippene innne 2020 er det betydelig forskjell på om det skal kuttes 20% i de utslippene som inngår i SSBs modell, eller om det er kommunens klimafotavtrykk som skal reduseres med 20%.

Og nok en gang er det slik at de meste krevende modellene vil møte størst motstand. En reduksjon i det norske klimafotavtrykket vil kreve at folk i Norge reduserer forbruket av en lang rekke varer og tjenester. Dersom finanskrisa fører til at folks kjøpekraft blir mindre, kan det være en gylden anledning til å demonstrere at livet ikke blir dårligere om klesskapet svulmer litt langsommere og den gamle TVen uten flatskjerm gjør nytte enda en stund.

Grip dagen!

Søppelsug innføres nå i flere norske byer.

Systemer for sortering og gjenvinning av søppel er nå på plass i alle norske kommuner, men det er stor variasjon i disse systemene. Debatten om nytten av ulike typer sortering og gjenvinning er dessuten fortsatt levende.

Slike spørsmål stilles av dem som mener avfallssortering er noe tull og helst vil bli kvitt mest mulig skrot og søl så lettvint som mulig. Men debatten om hvordan vi best skal håndtere de voksende avfallsmengdene er også et viktig spørsmål for den miljøengasjerte offentligheten, for kommunal avfallshåndtering og for publikum som jo til sjuende og sist skal betale det hele gjennom avfallsgebyrene.

Det er på denne bakgrunnen avfallsbransjens samarbeidsselskap Avfall Norge har fått Østfoldforskning til å gjennomgå hvilken klimaeffekt ulike former for behandling har for et antall ulike avfallstyper. Resultatene som foreligger i en ny rapport er avgjort nyttige for den som vil ha et faglig solid grunnlag for å velge avfallsbehandling.

Det er seks ulike avfallsfraksjoner som inngår i studien; glassemballasje, metallemballasje, papir, papp, plastemballasje og våtorganisk avfall. For alle disse viser rapporten at kildesortering og materialgjenvinning gir reduserte utslipp av klimagasser.

Minst utbytte av materialgjenvinning oppnås for glassemballasje, mens effekten er størst for metallemballasje. For plastemballasje er det også betydelig klimagevinst ved materialgjenvinning, mens forbrenning av plasten derimot gir så store utslipp at det er mere klimavennlig legge plasten på deponi enn å sende den til forbrenning.

For papp og papir er det større reduksjon i klimautslippene ved forbrenning enn ved materialgjenvinning, men dette oppveies etter Østfoldforskning sin vurdering av andre miljømessige fordeler ved gjenvinning av de verdifulle fibrene i disse råstoffene.

Når det gjelder det våtorganiske avfallet (matrestene) viser rapporten betydelige reduksjoner i utslippene av klimagasser ved enhver form for gjenvinning. Dette skyldes at matrestene produserer den kraftige klimagassen metan. Ved ulike former for gjenvinning kan metangassen, som da gjerne kalles biogass, utnyttes til energiproduksjon som erstatning for fossile gasser eller andre karonholdige former for brensel. Etter en raffineringsprosess kan metangassen dessuten brukes som drivstoff, og denne utnyttelsen er det som gir den største klimagevinsten etter Østfoldsforskning sine beregninger. Det er derfor gledelig at flere norske byer nå ser ut til å få biogassanlegg, slik svenske byer lenge har hatt.

Det er en omfattende og grundig rapport som når foreligger, og for mange kan det være nok å lese sammendraget eller andre referat av innholdet. Forfatterne av rapporten understreker dessuten at resultatene varierer fra kommune til kommune etter lokale forhold, og at reduserte utslipp av klimagasser bare er en av flere dimensjoner som må vurderes for å få et helhetlig bilde av miljøeffektene.

Og til sjuende og sist er det jo fortsatt avfallsreduksjon som er det mest effektive for å redusere skader på klima og miljø …