Regjeringa sin innstramming av asylpolitkken er ikke mindre enn skammelig. Den kan ikke tolkes som annet enn et knefall for innvandringsmotstandere og muslimhatere. Gjennomføringa av denne politikken vil innebære en ytterligere ydmyking av asylsøkere og vil være spesielt uverdig overfor de mindreårige asylsøkerene som nå skal miste sin beskyttelse idet de fyller atten år.

Spesielt ille blir det at regjeringa svikter sitt ansvar for flyktningene samtidig som innvandringsmotstanden når nye høyder og får de mest skremmende utslag. Jeg sikter ikke bare til de fordommene som kommer til verbalt uttrykk hos naboer til foreslåtte asylmottak, men også til direkte væpnede angrep på innvandrere som det vi så i Asker for noen uker siden da en ung gutt ble drept i sin egen seng, og sannsynligvis også mordet på en drosjesjåfør med somalisk bakgrunn i mitt eget nabolag for få dager siden.

Hvor fullstendig avsporet den fremmedfiendtlige politikken til regjeringa her, illustreres godt i en kommentarartikkel i Dagens Næringsliv, skrevet av tidligere høyre-statsråd Victor D. Norman. Han peker blant annet på at norsk økonomi – og omsorgsyrkene spesielt – krever en betydelig strøm av innvandrere for å holde hjulene i gang.

Desuten peker han på at det faktisk ikke er så mange mennesker der ute som lengter etter å få komme og har muligheter for år reise til det kalde Norge. Jeg siterer:

Forskningen om internasjonal migrasjon viser at det å få folk til å flytte er noe av det vanskeligste som finnes. Grunnen er enkel: de fattige i verden har ikke råd til å flytte på seg, og de rike har ikke lyst til å gjøre det. Ser vi bort fra dem som blir nødt til å flykte av politiske eller religiøse årsaker er det stort sett bare én gruppe som flytter. Det er de som har tilstrekkelige økonomiske ressurser til å dekke kostnadene ved å bryte opp og reise, og som samtidig ikke har muligheter til å skaffe seg og familien et brukkbart utkomme hjemme. I praksis definerer dette et nokså smalt migrasjonsvindu. De fleste regioner og land har et inntektsnivå for folk flest som plasserer dem utenfor dette vinduet.

Norman mener derfor at vi burde oppmuntre innvandring til Norge, ikke bare av flyktninger men av arbeidssøkere som kan bidra til å holde det norske samfunnet igang. Han avslutter sin artikkel slik: “Slipper vi dem ikke inn, er det oss det er synd på”.

I denne sammenhengen kan det være verdt å peke på arbeidet til forskeren Jonathon W. Moses ved NTNU, som lenge har hevdet at de internasjonale hindringene mot fri flyt av mennesker er både inhumane og kontraproduktive. Hans bok International Migration er vel verd å lese.

Og mens vi studerer hans argumenter. får vi grunne over hvorfor vi har en rødgrønn regjering som støtter opp om de innvandringsfiendltige og rasistiske tendensene i stedet for å ta et oppgjør med dem.

Så har det vakt oppsikt at fotballspilleren Erik Mykland er tatt for bruk av kokain. Men til tross for påstandene om at han er blitt urettmessig forfulgt av politiet, er reaksjonene forbløffende lavmælte.

Da en idrettstrener på lavere nivå ble tatt med et par gram hasj på Storåsfestivalen tidligere i år mistet han jobben umiddelbart. Myggen får derimot beskjed om at “miljøet stiller opp for ham”, og store avisoverskrifter kritiserer politiets framgangsmåte i saka.

Nå mener jeg slettt ikke at Myggen har sluppet for lett unna, tvertimot. Jeg ser bare noen perspektiver som åpner seg.

Skjemaet oppe til høyre viser hvordan et britisk legeteam i en artikkel i tidsskriftet the Lancet, mener de ulike rusmidlene kan rangeres, etter fysiske skadevirkninger og potensialet for avhengighet. Et raskt blikk viser at dette overhodet ikke samsvarer hverken med juridisk status, eller med den vanlige oppfatningen at “narkotika” betegner en gruppe stoffer med viktige felles egenskaper som skiller dem klart fra alkohol.

Dte britiske teamet har med fargekoder rangert stoffene i tre grupper, og som vi ser er både cannabis, khat og anabole steroider rangert som mindre skadelige enn alkohol og tobakk.

I en radiodebatt om kjendiser og narkotika i et moralsk perspektiv fikk vi nylig høre at brukere av narkotika skyldte samfunnet en unnskyldning fordi “narkotika ødelegger så mange liv”. Dette gir grunnlag for videre refleksjon. Det aller mest utbredte rusmidlet i verden er jo alkohol, og som det framgår av illustrasjonen, er alkoholen objektivt sett langt mere skadelig enn f. eks. cannabis. Og siden det er så mange som bruker alkohol, må det antallet liv som ødelegges av dette rusmidlet regnes i hundretalls millioner mennesker. Likevel har jeg ikke hørt noen kreve at alkoholbrukere skal beklage seg for de skadene alkoholisme, fyllekjøring, slagsmål og andre virkninger av alkoholkonsum påfører samfunnet. Når det gjelder alkohol opererer altså samfunnet med en helt annen moralsk målestokk enn når det gjelder andre rusmidler.

Dette har selvsagt sammenheng nettoppp med alkoholens store utbredelse. I et annet radioprogram nylig uttalte professor Willy Pedersen at “ingen rusmidler har så begistrede tilhengere som cannabis“. Unnskyld meg, Willy, men har du også glemt alkoholen?

I de avisene jeg leser finner jeg daglige oversikter over hvilke vinsorter som passer til hvilken mat, hvilket øl som har den fyldigste smak, hvilke whiskysorter som har den mest fortreffelige aroma osv. (for ikke å glemme alle rådene om hvordan man demper alkoholens ubehagelige effekter dagen derpå.) Etter min ringe vuderingsevne tyder dette på at svært mange alkoholbrukere har et minst like sterkt forhold til sitt yndlingsdop som noen hasjrøyker. Det hadde vært på sin plass om professor Pedersen utviste litt større profesjonalitet i sine offentlige uttalelser, og det hadde vært på sin plass om offentligheten hadde oppdaget når han ikke gjør det.

Nå er det tegn som tyder på at vi omsider kan få en reell narkotikadebatt i Norge. Filmen “Den siste revejakta” har brakt noen underliggende tendenser opp i dagen. Behandlingen av rusmisbrukerne er blitt et så åpenbart problem at det ikke lengere lar seg feie under teppet. Almenheten er iferd med å innse at junkiene ikke forsvinner når Plata ryddes. De mange gatemagasinene som junkier pusher legalt på gatehjørnene har åpnet en realistisk (i motsetning til moralistisk) debatt om hvordan vi reduserer skadene ved bruk av rusmidler. Et viktig aspekt ved denne debatten er spørsmålet om hvordan vi som samfunn behandler de som står nederst på samfunnsstigen.

For det er jo slik at den relative statusen til ulike rusmidler henger sammen med hvem brukerne er. Og det samme gjelder sanksjonene. Den behandling Myggens sniffing har fått er bare brutal når den betraktes som mediavirkelighet. Sammenliknet med hvordan Kari og Ola Sprøytenarkoman opplever politiets oppmerksomhet har Myggen sluppet svært lett unna.

Les mer om disse problemstillingene i artikkelen: Totalforbud eller skadebegrensing