Hovedmotsetningene i ruspolitikken kommer klart fram av to ulike dokumenter som nylig er offentliggjort. En kommisjon av prominente latinamerikanere står bak en rapport som hevder at “krigen mot narkotika” er totalt mislykket og krever en ny kurs, mens den årlige rapporten fra INCB i Wien ikke ser andre feil ved forbudspolitikken enn at den ikke gjennomføres med tilstrekkelig styrke og konsekvens.

Det bør ikke overraske noen at FNs dinosaurbyrå holder krampaktig fast ved den politikk byrået har forvaltet i førti år. Når vi registrerer at byråkratene der også i år avviser ethvert alternativ til forbud, straff og maktbruk, og fortsetter å komme med skarpe angrep såvel på utdeling av sterile sprøyter som på avkriminalisering av cannabis, må vi lure på hvor lenge en feilslått politikk må forsvares før fornuften tar over, men vi kan til gjengjeld glede oss over de mange tegn på at en annen global narkotikapolitikk ikke bare er mulig og nødvendig, men at den er iferd med å tvinge seg fram.

Latinamerikanske land som Mexico, Colombia og Brasil har lenge måttet finne seg i å være åsted for de skarpeste aspektene av «krigen mot narkotika». Her har krigen vært utkjempet med kjemikalier, bomber og skarpe skudd. Landsby etter landsby er rasert mens tilgangen på kokain, heroin og andre forbudte stoffer bare har fortsatt å vokse i likhet med bandittenes skattefrie formuer .

Litt overraskende er det nok likevel for noen at en komité ledet av de tidligere statssjefene Ernesto Zedillo fra Mexico, Cesar Gaviria fra Colombia og Fernando Henrique Cardoso fra Brasil og med den peruvianske forfatteren Mario Vargas Llosa så vel som lederen for den interamerikanske menneskerettskommisjonen, Sonia Picado fra Costa Rica, blant sine 17 medlemmer slår fast at krigen mot narkotika er totalt mislykket.

“Forbudspolitikk basert på utryddelse av av produksjonen og forstyrrelse av narkotikastrømmene så vel som kriminalisering av forbruk har ikke ført til de forventede resultatene. Vi er lenger enn noen gang fra den erklærte målsettingen om å utslette narkotika “, heter det i rapporten.

De tre tidligere statslederne har alle en fortid som engasjerte hærførere i krigen mot narkotika, men de har lært av erfaring ikke bare at den gamle strategien ikke gir den tilsiktede effekten, men også at den gir en lang rekke uønskede bieffekter, slik som vekst i organisert kriminalitet, enorme svarte pengestrømmer, bølger av uhemmet vold og økende korrupsjon i politi og tollvesen.

Også i Norge har vi sett en mere åpen debatt om narkotikapolitikken i det siste, men det er langt igjen. Vi kan nok regne med en viss oppmyking, men hittil har ethvert forsøk i den retning, uansett hvor godt faglig begrunnet det måtte være, blitt møtt med blank avvisning fra politisk hold, uansett regjering. Det er derfor ingen grunn til å tro at norske politikere vil vise vei mot en mere fornuftig narkotikapolitikk.

Heller ikke internasjonalt er det tegn på oppmyking i de sentrale institusjonene. FNs narkotikatraktater skal revideres i år, etter en serie drøftinger i de såkalte UNGASS-forhandlingene, men ingenting tyder på at det vil skje omfattende endringer her, til tross for sterk innsats fra organisasjoner som ENCOD. I disse spørsmålene som på så mange andre områder er det USA som sitter med nøkkelen. Det er mulig vi vil se en viss oppmyking under president Obama, men heller ikke han vil våge å utfordre den tungt rotfestede narkokrigen før han ser klar støtte for dette blant velgerne.

Til sjuende og sist er det altså på grasrota endringene må skje. Støtte fra jurister, fagfolk på rusfeltet og statsledere er kjærkomment, men det er grasrota som må føre krigen. Politikerne vil til slutt måtte følge etter.

Overskriften Kokainflom etter høyesterettsdom pryder hele forsida på Dagsavisen lørdag 15. desember. I artikkelen kan vi lese at forbruket av kokain er økende i Norge. Artikelforfatteren Tore Lervik knytter denne økningen til en høyesterettsdom fra 1996 som slo fast at kokain er mildere enn heroin. At kokainforbruket også øker kraftig i resten av Europa, der norske høyesterettsdommer må antas å ha liten innflytelse, er ikke nevnt. For Tore Lervik er sammenhengen åpenbar.

Forbindelsen mellom høyesterettsdommen og den økte etterspørselen synes også å være opplagt for Fremskrittspartiets justispolitiske talsmann Jan Arild Ellingsen. Han benytter anledningen til å kreve strengere straffer for omsetning og bruk av kokain, og hevder dette vil redusere bruken ved å virke avskrekkende. For Ellingsen er det ingen grunn til å skjelne mellom ulovlige rusmidler. Narkotiske stoffer må bekjempes, og dett er dett. Heller ikke er det hos FrPeren noen grunn til å sette spørsmålstegn ved fengselsstraffen som sosialpolitisk virkemiddel

Tilløp til en mere dyptpløyende argumentasjon finner vi hos Lervik. Han skriver:

“Høyesterett la ikke vekt på argumenter om at kokain kunne være lettere sosialt akseptert blant ungdom, enklere å ta inn gjennom sniffing, større sosial spredningsfare som motedop og fange langt flere unge enn heroin. Nå viser beslagenes klare tal hvilken utvikling som fulgte.”

Rent bortsett fra det uholdbare argumentet om at høyesterettsdommen skulle være direkte hovedårsak til økningen i norsk kokainbruk, later Lervik her til å vise en klokkertro på fengselsstraffen, og dessuten til å mene at straffen skal være strengere jo mere utbredt og lett tilgjengelig et rusmiddel er. Det kunne være fristende å spørre hvilke konsekvenser dette synspunktet burde få for alkoholpolitikken her til lands, men der legger nok både Lervik og Ellingsen helt andre vurderinger til grunn.

Felles for Lervik og Ellingsen er demoniseringen av andre rusmidler enn alkohol og en populistisk tro på at lover og straffeforfølgelse er det egnede, ja , tilmed eneste egnede, middel til å bekjempe rusmisbruk. En tilsvarende overtro på straffetrusselens preventive virkning finner vi hos AP-politikeren Jan Bøhler, som tidligere i høst ikke bare gikk inn for å skjerpe forfølgelsen av Khat i Norge, men også ville arbeide for å innføre et internasjonalt forbud. Nå kjenner neppe Bøhler til hvordan det internasjonale forbudet mot cannabisprodukter som hasjisj og marihuana fra midten av sekstitallet banet vei for økt alkoholmisbruk i land som India, Burma, Tunis og Marokko, men han burde kjenne til at tygging av khat er et tradisjonelt kulturfenomen i land som Yemen og Somalia. Det er der ikke knyttet til slike negative sosiale konsekvenser som man har sett f. eks. blant somaliere i Oslo. Det kunne derfor være mulig å leite etter andre årsaker til problemene enn tilgangen på khat – for eksempel knyttet til tilværelsen som flyktning i en fremmed og ofte fiendtlig kultur.

Kokain og khat kan, liksom alkohol og cannabis, gi betydelige sosiale og medisinske problemer. Men det er på ingen måte gitt at politi og fengsel er de beste virkemidlene for å redusere disse skadevirkningene. Tvertimot vil folk med misbruksproblemer få det enda vanskeligere når de også får problemer med rettsvesenet.

For alkoholens vedkommende har vi forlengst innsett at opplysning og ulike sosiale hjelpetiltak er å foretrekke. Det later til å være langt igjen før opinionen i Norge forlater troen på at trusler om straff er det som skal til. At Fremskrittspartiet står på en slik linje får så være. At Dagsavisen og Jan Bøhler mener det samme er bare trist.

For få dager siden ble det offentliggjort en video som beslaglagt av den colombianske regjeringshæren fra FARC-geriljaen . Den viser at Ingrid Betancourt og flere andre som i mange år har vært fanger hos FARC fortsatt er i live. Betancourt, den mest kjente av dem, var kandidat for miljøpartiet Oxygena ved presidentvalget i Colombia da hun for snart 6 år siden ble tatt til fange. På videoen er hun mager og herjet og ser ned.

Idag er det dessuten offentliggjort deler av et brev fra Betancourt som ble funnet sammen med videoen, der hun forteller om sin fortvilede situasjon