Abdul Rahman Ghassemlou

Abdul Rahman Ghassemlou: "Kak Doktor!

Abdul Rahman Ghassemlou: «Kak Doktor!

Blant de kurdiske lederne i det tjuende århundre rager Abdul Rahman Ghassemlou høyt, og hadde han ikke blitt brutalt myrdet av iranske agenter i juli 1989, kunne han idag ha vært en mer enn jevnbyrdig konkurrent til Massoud Barzani, Jalal Talabani og Abdullah Öcalan.

Ghassemlou ble født i 1930 og vokste opp Urmia i de østlige delen av Kurdistan, Rojhelat, eller – som det offisielt heter: i den nordvestlige delen av Iran. Blant hans tidlige opplevelser var iranske soldaters angrep på den kurdiske Mahabad-republikken i 1946. 

Ghassemlou vokste opp til å bli en mann med store perspektiver og et internasjonalt overblikk. Han kjente og brukte en lang rekke språk, både de ulike språkene som sorani, farsi, azeri etc som ble brukt i Kurdistan, og flere europeiske språk som han kunne lære seg fordi han i ung alder hadde anledning til å studere både i den franske hovedstaden Paris og i Praha, hovedstaden i det daværende Tsjekkoslovakia, der han traff sin kone Helene.

Som så mange av sin generasjon ble også Ghassemlou grepet av den forlokkende marxistiske ideologien, og han holdt fast ved de sosialistiske idealene om likeverd og demokrati til sin død. Imidlertid så han under studietida i Praha nok av den reellt eksisterende sovjetkommunismen til å forstå at kommunismens organisasjons-metoder ikke fører til menneskelig frigjøring, men i stedet til diktatur, undertrykkelse og moralsk forfall. 

Ghassemlou vendte tilbake til Kurdistan i 1953 og gjenopptok sin aktivitet i partiet som nå het KDPI og som var preget av store indre motsetninger. Man var uenig om hvor store forandringer man skulle ta sikte på i det tradisjons-pregede stammesamfunnet blant kurderne, og det var uenighet om hvorvidt væpnet kamp mot regimet var på sin plass. 

KDPI var forbudt og Ghassemlou måtte operere i skjul. Han flyttet rundt i grenseområdene mellom Iran og Irak. Hans kone holdt lenge til i Bagdad før hun omsider kom seg tilbake til Tsjekkoslovakia. Dit dro også Ghassemlou selv i 1958, og i Praha møtte han Mustafa Barzani, som var på vei hjem til Irak etter 11 år i eksil i Sovjetunionen. Få dager seinere ble Barzani mottatt som en helt av det nye revolusjonære regimet i Bagdad.

  I 1978 ble Iran kastet ut i et politisk kaos som også åpnet nye muligheter for kurderne. Sjahen måtte flykte og  Ayatolla Khomeini kunne etablere den moderne sjia-staten. Kurderne var ivrige deltakere i revolusjonen; ulike kurdiske grupper erobret hærens våpenlagre og tok makta i store områder. Dette var den sjansen Ghassemlou hadde ventet på. Han reiste til Kurdistan og begynte å gjenreise KDPI som en kjerne for kurdisk politisk kamp.

De neste åra ledet Ghassemlou oppbygging av KDPIs peshmerga-styrker som kjempet mot de nye islamistiske herskerne. flere ganger forhandlet han med Khomeini og andre ledere i Teheran, men de var ikke villige til å gi noen konsesjoner til kurdisk selvstyre. Til sist ble Ghassemlou dømt til døden av Khomeini i direkte TV-sending. Han skulle vært tilstede sammen med ayatollaen, men var blitt rådet av  jalal Talabani til å holde seg unna. 

Det var flere kurdiske partier som var aktive; KDP(I) dominerte nok områdene rundt Mahabad og Urmia, men lenger sør rundt Sanandaj  var det marxist-leninistene i Komala som rådde grunnen. Også ulike kurdiske stammehøvdinger posisjonerte seg for å få innflytelse gjennom skiftende allianser.

Da Irak gikk til angrep på Iran i september 1980 måtte regimet en stund rette sin oppmerksomhet andre steder enn i Kurdistan. både KDP og Komala kunne derfor begynne oppbygging av sivil administrasjon i de kurdiske områdene, ikke minst undervisning på kurdisk. Ikke før i 1982 hadde regimet samlet nok krefter til å sende sine styrker mot kurderne. Regimet hadde snart erobret alle byene, mens peshmergas kontrollerte fjellene. Imidlertid var kurderne som vanlig splittet, det brøt ut kamper mellom Komala og KDP. 

Ved utgangen av 1983 hadde regimet dermed et fast grep over det meste av Iransk Kurdistan. det var imidlertid fortsatt peshmergas i fjellene, og Ghassemlou flyttet sitt hovedkvarter til PUKs områder av Irak, der han ble varmt mottatt av Jalal Talaban, lederen for partiet PUK.

Den nådeløse krigen mellom Saddam Hussein og ayatolla Khomeini forflyttet seg også til Kurdistan. Begge parter sendte sine styrker gjennom området, og angrep hverandre med artilleri og bomber. Sivilbefolkningen ble naturligvis ikke skånet. Irakerne brukte giftgass mot den iranske styrker, og flere kurdiske landsbyer ble utsatt for sennepsgass og andre kjemiske stridsmidler. 

De neste årene var tunge for Ghassemlou og KDP(I). Det var sterk uenighet i partiet om veien videre, men Ghassemlou hevdet at det ikke kunne finnes noen militær seier over regimet, og at en forhandlingsløsning derfor var nødvendig. Han holdt derfor kontakten, via Talabani, med regimet i Teheran og forsøkte stadig å presentere de kurdiske krav på en måte regimet kunne akseptere. 

Etter Ayatolla  Khomeinis død var det håp om forandringer i Iran. I 1989  skulle Ghassemlou forhandle med representanter for  regimet  i den østerrikske hovedstaden Wien. Da den kurdiske delegasjonen møtte  sine forhandlingspartnere 13 juli, trakk disse fram våpen og skjøt Ghassemlou og  hans  assistenter  på kort hold.

De ansvarlige for mordene er aldri blitt tiltalt. men det har lenge vært kjent at regimets gallionsfigur, seinere President Mahmoud Ahmadinejad, var involvert i denne terroraksjonen.

Nå kan det  hevdes at Ghassemlou var for godtroende overfor sine forhandlingspartnere. I realpolitikkens beinharde verden er det, ikke minst i Midtøsten, farlig å være naiv.

Vi  kan hevde at oppriktighet var Ghassemlous viktigste egenskap. Han holdt fast ved sine prinsipper selv når det ikke ga kortsiktig gevinst. Samtidig var han villig til å lytte til andres synspunkter og til å justere  sine egne  standpunkter underveis. 

Selv om livet til Doktor Ghassemlou  fikk en brutal slutt for 25 år siden,  rakk han å gjøre en innsats som lever videre.  

Kurdisk språkstrid

Lærebøker for ezidi-barn på kurmanji, skrevet med henholdsvis latinsk og arabisk alfabet

Likhetene mellom det reellt eksisterende Kurdistan, KRG, og Norge er flere enn man kanskje skulle tro. Det mest iøynefallende er nok at begge har store oljeinntekter og sliter med å utvikle alternative næringer. Mindre kjent er kanskje at begge sliter med strid om det offisielle skriftspråket.

Som jeg har nevnt tidligere undervises det i Kurdistan ikke bare på kurdisk, men også på flere minoritetsspråk, heriblant turkmensk, assyrisk, arabisk og armensk.  Men heller ikke når det gjelder det offisielle hovedspråket, kurdisk, er alt helt greitt. Mer

Syrias plass i verden

I Sykes-Picot avtalen fra 1921 ville Frankrike og Storbritannia dele Midtøsten slik som dette. Resultatet ble noe annerledes, først og fremst fordi Tyrkia var sterkere enn forutsatt. Wikimedia

Opprørene i Midtøsten har endret regionens karakter for alltid, men vi er ennå i en tidlig fase,  og det er slett ikke åpenbart hvordan det nye Midtøsten blir. Borgerkrigen i Syria preges av de mange konfliktlinjene som løper gjennom regionen; her møtes ulike religioner og etniske grupper  med århundregamle tradisjoner for konflikt og samarbeide.

Her er også det internasjonale samfunnets oppmerksomhet fokusert. Konflikten mellom Israel og nabolandene og de store oljekildene er blant faktorene som gir Midtøsten stor strategisk interesse. Men vi skal passe oss for å tro at stormakts-interessene er den viktigste ingrediensen i den heksegryta Midtøsten idag er blitt. De siste års opprørsbevegelser kjennetegnes nettopp ved at folk i Midtøsten prøver å ta makta over sine egne liv og forme sine egne samfunn, med eller mot stormaktenes vilje.

Land som USA og Israel, som i årtier har skjelt ut Bashar Assad og hans Baath-regime, er idag i en vanskelig situasjon. I flere årtier har jo Assad-dynastiet, liksom Hosni Mubaraks regime i Egypt, vært en garantist for freden i området. Både i Syria og Egypt er det nå sannsynlig at krefter kommer til makta med langt større vilje til  konfrontasjon med den sionistiske statsdannelsen enn de gamle diktatorene. USA og Israel kan naturligvis ikke ta avstand fra de syriske opprørerne, men prøver i stedet å påvirke og styre dem med politiske og økonomiske virkemidler. Den som tolker opprøret i Syria som et utslag av vestlig imperialisme har likevel misforstått situasjonen grundig. Mer

Deling av Syria?

Slik var Syria inndelt etter 1921. (Wikimedia)

Det er nå åpenbart at det syriske Baath-regimet under ledelse av Bashar Assad, står for fall. Det gjenstår å se hvor langvarig dødskampen blir, og ikke minst hvordan det framtidige Syria vil se ut. Kommentatoren Michael Weiss er blant dem som nå ser for seg en oppdeling av Syria i småstater forsøksvis kaltAlawistan, Kurdistan og Sunnistan.

I grenseområder der den syriske hæren har trukket seg ut, har kurdiske militser begynt å ta kontroll, mens Alawittene, den trosretningen presidenten og størstedelen av hans maktapparat tilhører, beskyldes for å drive etnisk rensing i kystområdene rundt Latakia.

Det kan være verdt å huske at statsgrensene i Midtøsten ble trukket opp av England og Frankrike etter første verdenskrig, først og fremst utfra deres egne interesser og ikke ut fra realitetene i området. Mer

Arven fra folkemordet

Moderne kurdisk historie begynner 16. mars 1988, med gassangrepet på Halabja; den eneste gangen i verdenshistorien en hel by full av sivile er blitt angrepet på denne måten.

Flertallet av de 5 000 umiddelbare ofrene i Halabja var kvinner og barn – mannfolka var i fjellene. Ettervirkningene av de kjemiske stridmidlene er fortsatt tydelige både på mennesker og på planter og dyr. Mange overlevende har alvorlige psykiske skader i tillegg til de fysiske.

For kurdere over hele verden er denne dagen brent inn i kalenderen. Halabja står øverst på den lange lista over grusomme overgrep mot menneskeheten under krigen mellom Iran og Irak 1980 – 1988. Gass-massakren fant sted under den omfattende anfal-kampanjen som la hele den kurdiske landsbygda i Nord-Irak øde. Kurdere forstår ikke hvorfor etnisk rensing mot dem ikke får samme oppmerksomhet som kampanjer rettet mot armenere, bosniaker eller tutsier.

Den kurdiske regjeringa i det nå autonome Nord-Irak har en egen minister for martyrer og anfal-saker. Blant hans gjøremål er å prøve å å oppnå internasjonal anerkjennelse av at Saddam Husseins Baath-regime organiserte en folkemord-kampanje i skyggen av krigen mot Iran. Mer

Induskulturen og den ariske invasjon

Ariske krigere (Krishna og Arjuna) klar til kamp.

Det sørasiatiske kulturelle mangfoldet har utviklet seg over tusenvis av år. Europeiske orientalister har i de siste par hundre år flittig systematisert disse kulturuttrykkene. Et resultat av dette var innføring av fellesbetegnelsen «hinduisme» på et stort antall høyst ulike religiøse former.

Et annet viktig resultat var kategorien indoeuropeiske språk, som oppsto etter at det ble avdekket store likheter mellom sanskrit, gresk og latin. På grunnlag av disse likhetene lanserte man en teori om at de gamle sanskrit-tekstene, vedaene, var forfattet av en gruppe krigerske nomader som hadde kommet vestfra til det indiske subkontinentet. Disse inntrengerne, arierne, ble forutsatt å være vakre og lyshudede og å ha fortrengt kortvokste, mørkhudede dravidiske folk som inntil da bebodde det indiske subkontinentet.

På et temmelig vilkårlig grunnlag tippet religionshistorikeren Max Müller at de eldste vedaene, som er samlet i Rig-Veda, var formulert rundt år 1200 fvt. Til tross for at Müller selv betegnet denne tidsangivelsen som tilfeldig har den blitt stående, og har blitt premiss for en lang rekke viktige konklusjoner om utviklinga av sør-asiatisk kultur. Mer

Asyl, agurker og raser

Rasisme er et skjellsord, og ingen ønsker å gjøre seg fortjent til en slik betegnelse. Derfor blir idag argumentasjonen mot (enkelte) grupper innvandrere formulert uten eksplisitte argumenter knyttet til innvandrernes genetiske utrustning. I stedet for å klage over at f.eks. somaliere eller arabere ser annerledes ut rent fysisk, retter innvandringsmotstanderne sine argumenter mot slike ting som religion og klesdrakt eller kultur generelt.

en skisse av menneskehetens familietre

Nå hadde det vært mulig å få en debatt om forskjellene mellom ulike menneskegrupper, slik et av programmene i Hjernevask-serien også forsøkte. Det er jo en åpenbar parallell mellom troen på at menn og kvinner er like fra fødselen av og troen på at alle jordklodens menneskegrupper i utgangspunktet er helt like. Det er trist at noen av ideologiske grunner prøver å benekte disse forskjellene. Det burde ikke være et problem å akseptere den mangfoldige virkeligheten rundt oss; problematisk blir det først når ulikheter mellom folkegrupper brukes til etablere diskriminering av ulike slag.

De som forsker på menneskets biologi har slått fast at mennesket stammer fra Afrika, og at det genetiske mangfoldet der er langt større enn på andre kontinenter. Dermed bortfaller den vanligste rase-inndelinga; den mellom «svarte» og hvite». Et øyeblikks refleksjon vil jo også vise at variasjonen i menneskelig pigmentering er langt mere mangfoldig enn dette. Vi hvite er vel egentlig stort sett lyserøde, men det er gjerne forskjell på en greker og en svenske, liksom det er forskjell på somaliere og eritreere, eller på folk fra Calcutta og folk fra Jaffna. Dette bidrar til å gjøre verden til et fascinerende sted å leve.

Men altså: retorikken til innvandringsmotstanderne. Vi finner f.eks at Frps innvandringspolitiske talsmann, Per Willy Amundsen, er dypt engasjert i kvinners rettigheter, ikke minst kjemper han for kvinners rett til ikke å påtvinges burka eller niqab.

Klespoliti a la Teheran vil vi ikke ha i Norge, men det skurrer unektelig litt når hr. Amundsens frihetstrang gis form av et forbud. Han vil forby de plaggene han ikke liker, og stiller vel da egentlig i samme moralske klasse som hijab-vokterne i Iran. Mer

Sanksjoner ?

Iranere protesterer mot regimet

Iranere protesterer mot regimet

Israel har som kjent innført sanksjoner mot befolkningen på Gaza. Sanksjonene håndheves så brutalt at flere og flere mennesker nå ber om sanksjoner mot Israel. Blant dem er Irans president Ahmadinejad og hans revolusjonsgardister. På den annen side kreves det, blant annet fra EU og fra FNs sikkerhetsråd, at det innføres sanksjoner mot Iran.

Nå har det seg også slik at de som er ivrigst tilhengere av sanksjoner mot Israel, med argumenter av typen; det virket jo mot Sørafrika, samtidig er motstandere av sanksjoner mot det totalitære regimet i Iran; Vi veit jo at sanksjoner ikke virker heter det da. Og omvendt: de ivrigste tilhengerne av sanksjoner mot Iran tar sterkt avstand fra sanksjoner mot Israel med argumenter av typen Vi må jo holde kanalene åpne for dialog.

Personlig har jeg lite til overs for være seg Israels statsminister Netanyahu eller Irans president Ahmadinejad, og blir derfor lettere overrasket når jeg møter folk som foretrekker den ene framfor den andre. Ikke minst gjelder dette folk som mener man ikke må støtte det amerikanske kjøret mot iranerne. Jeg kjenner en del iranere, men ingen av dem jubler for Ahmadinejad. På den annen side er det heller ingen av dem som støtter sanksjoner mot hjemlandet sitt. Mer

Nei takk til Ahmadinejad !

i05_19370133Idag skal Mahmoud Ahmadinejad gjeninnsettes som president i Iran etter en tvilsom og brutal valgprosess som har avdekket det iranske regimets undertrykkende natur for hele verden.

Det iranske vokterrrådet avfeier alle innvendinger mot sommerens presidentvalg i Iran. Det er for så vidt ingen overraskelse. Men i andre land, som Norge, der retten til opposisjon og ytringsfrihet fortsatt er en realitet, bør vi bruke anledningen til å kritisere det iranske regimet, ikke til en tom aksept av et omstridt og tvilsomt valgresultat.

Omstendighetene rundt presidentvalget i sommer viser at den omfattende misnøyen i Iran går helt til topps i det islamske makthierarkiet. Uten å påstå at den alternative presidentkandidaten Mirhossein Moussavi ville ført en radikalt annerledes politikk, må det gå an å slå fast at den oppslutningen han fikk. og de omfattende demonstrasjonene til støtte for ham etter at det offisielle valgresultatet forelå, viser at svært mange iranere ønsker et regimeskifte. Mer

Følg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 63 andre følgere