Krise i Kurdistan

En million flyktninger  har forvandlet livet i Kurdistan

En million flyktninger har forvandlet livet i Kurdistan

For få uker siden trodde Massoud Barzani og andre kurdiske ledere at de hadde alt de trengte for å ta avskjed med Irak og opprette en selvstendig stat. ISILs invasjon og den irakiske hærens flukt overlot alle de omstridte områdene til kurdiske peshmergas, og den nye oljeledningen til Ceyhan i Tyrkia åpnet for økonomisk uavhengighet av Bagdad.

2. august ble illusjonen knust. ISIL erobret Shingal nesten uten motstand. Peshmergas var ikke mere kampdyktige enn den irakiske hæren, og yezidiene som hadde stolt på peshmergas ble overlatt til seg selv. Tusener på tusener overlever fortsatt på tørre gresstrå i fjellene som jo alltid har vært kurdernes eneste venn.

Som om ikke det var nok, rykket ISIL i de påfølgende dagene inn på Ninevaslettene og erobret byer og landsbyer befolket av kristne og shabaker.  Titusener flyktet til de kurdiske områdene, men heller ikke Kurdistan var trygt. ISIL erobret raskt byer som har vært under kurdisk kontroll siden 1991 og nærmet seg Erbil. Den kurdiske hovedstaden, som inntil nylig var en velorganisert by i rask vekst, ble omskapt til en flyktningeleir.

Tilliten til at peshmergas kunne holde Kurdistan fritt for ekstremister var knust. Barzani tigget om amerikansk hjelp – og fikk den. Det er mulig at kombinasjonen av flystøtte og nye våpen kan sette peshmergas istand til å motstå ISILs stormløp, men det uavhengige Kurdistan  som tidligere i sommer strakte seg fra Shingal til Khanaquin er knust, sammen med myten om de uovervinnelige peshmergaene.

Kamptrente geriljastyrker fra Syria og Tyrkia  viste seg mere effektive enn peshmergas.

Kamptrente geriljastyrker fra Syria og Tyrkia viste seg mere effektive enn peshmergas.

Katastrofen har fått store konsekvenser for kurderne. Motsetningene mellom Massoud Barzanis KDP og Abdullah Öcalans PKK har lenge vært en sentral faktor i inter-kurdisk politikk. Nå måtte Barzani se at PKKs allierte, YPG-geriljaen fra syrisk Kurdistan, rykket inn der hans egne peshmergas hadde flyktet og organiserte en redningsaksjon for yezidiene på Shingal som hans styrker hadde forlatt. Grupper av peshmergas som hadde blitt igjen i Shingal tok hjertelig imot hjelpen, og fordømte KDP og Barzani med følelsesladet stemme

Men det var lyspunkter i mørket. Kurdere fra alle deler av verden strømmet til for å forsvare Kurdistan. I løpet av kort tid var geriljastyrker fra samtlige kurdiske partiet engasjert i kampene mot ISIL. Tilmed peshmergas fra iranske KDPI deltok i forsvaret av Kirkuk. For første gang kjemper alle kurdiske partier sammen; ikke bare det: Ironisk nok  kjemper geriljastyrker fra PKK ,som USA fortsatt stempler som terrorister, sammen med USA mot ISIL.

En krig i 2014 utkjempes også i sosiale medier, og kurdere verden over vil ha flest mulig detaljer om utviklinga i kampene. Imidlertid er også ISIL lommekjent på internett, og for noen dager siden måtte Barzani be om at folk ikke avslørte posisjonene til peshmergas i sine meldinger. Det ble gjort forsøk på å stenge twitter og facebook i Kurdistan.

De sosiale mediene avdekker også andre sider ved kurdisk politikk. På facebook og twitter foregår det en propaganda-krig mellom PKK og KDP, som begge prøver å redusere den andre parts kriginnsats og framheve sine egne styrkers meritter. Det kan tyde på at forbrødringen i kampens hete ikke vil holde i fredeligere dager.

De øvrige partiene i Sør-Kurdistan, spesielt PUK og Gorran har lenge kritisert Barzanis  avvisende holdning til samarbeide med PKK, og spesielt KDPs blokkering av de syriske kurderne.  PUK og PKK har lenge hatt et godt forhold og de kjemper idag effektivt sammen i sektoren fra Kirkuk og sørover.  Barzani har på sin side blitt så provosert av å se PKKS og PYDs faner på stillinger erobret fra ISIL, at han har gitt ordre om at bare Kurdistans offisielle flagg skal brukes under kampene.

Abdul Rahman Ghassemlou

Abdul Rahman Ghassemlou: "Kak Doktor!

Abdul Rahman Ghassemlou: «Kak Doktor!

Blant de kurdiske lederne i det tjuende århundre rager Abdul Rahman Ghassemlou høyt, og hadde han ikke blitt brutalt myrdet av iranske agenter i juli 1989, kunne han idag ha vært en mer enn jevnbyrdig konkurrent til Massoud Barzani, Jalal Talabani og Abdullah Öcalan.

Ghassemlou ble født i 1930 og vokste opp Urmia i de østlige delen av Kurdistan, Rojhelat, eller – som det offisielt heter: i den nordvestlige delen av Iran. Blant hans tidlige opplevelser var iranske soldaters angrep på den kurdiske Mahabad-republikken i 1946. 

Ghassemlou vokste opp til å bli en mann med store perspektiver og et internasjonalt overblikk. Han kjente og brukte en lang rekke språk, både de ulike språkene som sorani, farsi, azeri etc som ble brukt i Kurdistan, og flere europeiske språk som han kunne lære seg fordi han i ung alder hadde anledning til å studere både i den franske hovedstaden Paris og i Praha, hovedstaden i det daværende Tsjekkoslovakia, der han traff sin kone Helene. Mer

Kurdisk språkstrid

Lærebøker for ezidi-barn på kurmanji, skrevet med henholdsvis latinsk og arabisk alfabet

Likhetene mellom det reellt eksisterende Kurdistan, KRG, og Norge er flere enn man kanskje skulle tro. Det mest iøynefallende er nok at begge har store oljeinntekter og sliter med å utvikle alternative næringer. Mindre kjent er kanskje at begge sliter med strid om det offisielle skriftspråket.

Som jeg har nevnt tidligere undervises det i Kurdistan ikke bare på kurdisk, men også på flere minoritetsspråk, heriblant turkmensk, assyrisk, arabisk og armensk.  Men heller ikke når det gjelder det offisielle hovedspråket, kurdisk, er alt helt greitt. Mer

Syrias plass i verden

I Sykes-Picot avtalen fra 1921 ville Frankrike og Storbritannia dele Midtøsten slik som dette. Resultatet ble noe annerledes, først og fremst fordi Tyrkia var sterkere enn forutsatt. Wikimedia

Opprørene i Midtøsten har endret regionens karakter for alltid, men vi er ennå i en tidlig fase,  og det er slett ikke åpenbart hvordan det nye Midtøsten blir. Borgerkrigen i Syria preges av de mange konfliktlinjene som løper gjennom regionen; her møtes ulike religioner og etniske grupper  med århundregamle tradisjoner for konflikt og samarbeide.

Her er også det internasjonale samfunnets oppmerksomhet fokusert. Konflikten mellom Israel og nabolandene og de store oljekildene er blant faktorene som gir Midtøsten stor strategisk interesse. Men vi skal passe oss for å tro at stormakts-interessene er den viktigste ingrediensen i den heksegryta Midtøsten idag er blitt. De siste års opprørsbevegelser kjennetegnes nettopp ved at folk i Midtøsten prøver å ta makta over sine egne liv og forme sine egne samfunn, med eller mot stormaktenes vilje.

Land som USA og Israel, som i årtier har skjelt ut Bashar Assad og hans Baath-regime, er idag i en vanskelig situasjon. I flere årtier har jo Assad-dynastiet, liksom Hosni Mubaraks regime i Egypt, vært en garantist for freden i området. Både i Syria og Egypt er det nå sannsynlig at krefter kommer til makta med langt større vilje til  konfrontasjon med den sionistiske statsdannelsen enn de gamle diktatorene. USA og Israel kan naturligvis ikke ta avstand fra de syriske opprørerne, men prøver i stedet å påvirke og styre dem med politiske og økonomiske virkemidler. Den som tolker opprøret i Syria som et utslag av vestlig imperialisme har likevel misforstått situasjonen grundig. Mer

Deling av Syria?

Slik var Syria inndelt etter 1921. (Wikimedia)

Det er nå åpenbart at det syriske Baath-regimet under ledelse av Bashar Assad, står for fall. Det gjenstår å se hvor langvarig dødskampen blir, og ikke minst hvordan det framtidige Syria vil se ut. Kommentatoren Michael Weiss er blant dem som nå ser for seg en oppdeling av Syria i småstater forsøksvis kaltAlawistan, Kurdistan og Sunnistan.

I grenseområder der den syriske hæren har trukket seg ut, har kurdiske militser begynt å ta kontroll, mens Alawittene, den trosretningen presidenten og størstedelen av hans maktapparat tilhører, beskyldes for å drive etnisk rensing i kystområdene rundt Latakia.

Det kan være verdt å huske at statsgrensene i Midtøsten ble trukket opp av England og Frankrike etter første verdenskrig, først og fremst utfra deres egne interesser og ikke ut fra realitetene i området. Mer

Arven fra folkemordet

Moderne kurdisk historie begynner 16. mars 1988, med gassangrepet på Halabja; den eneste gangen i verdenshistorien en hel by full av sivile er blitt angrepet på denne måten.

Flertallet av de 5 000 umiddelbare ofrene i Halabja var kvinner og barn – mannfolka var i fjellene. Ettervirkningene av de kjemiske stridmidlene er fortsatt tydelige både på mennesker og på planter og dyr. Mange overlevende har alvorlige psykiske skader i tillegg til de fysiske.

For kurdere over hele verden er denne dagen brent inn i kalenderen. Halabja står øverst på den lange lista over grusomme overgrep mot menneskeheten under krigen mellom Iran og Irak 1980 – 1988. Gass-massakren fant sted under den omfattende anfal-kampanjen som la hele den kurdiske landsbygda i Nord-Irak øde. Kurdere forstår ikke hvorfor etnisk rensing mot dem ikke får samme oppmerksomhet som kampanjer rettet mot armenere, bosniaker eller tutsier.

Den kurdiske regjeringa i det nå autonome Nord-Irak har en egen minister for martyrer og anfal-saker. Blant hans gjøremål er å prøve å å oppnå internasjonal anerkjennelse av at Saddam Husseins Baath-regime organiserte en folkemord-kampanje i skyggen av krigen mot Iran. Mer

Induskulturen og den ariske invasjon

Ariske krigere (Krishna og Arjuna) klar til kamp.

Det sørasiatiske kulturelle mangfoldet har utviklet seg over tusenvis av år. Europeiske orientalister har i de siste par hundre år flittig systematisert disse kulturuttrykkene. Et resultat av dette var innføring av fellesbetegnelsen «hinduisme» på et stort antall høyst ulike religiøse former.

Et annet viktig resultat var kategorien indoeuropeiske språk, som oppsto etter at det ble avdekket store likheter mellom sanskrit, gresk og latin. På grunnlag av disse likhetene lanserte man en teori om at de gamle sanskrit-tekstene, vedaene, var forfattet av en gruppe krigerske nomader som hadde kommet vestfra til det indiske subkontinentet. Disse inntrengerne, arierne, ble forutsatt å være vakre og lyshudede og å ha fortrengt kortvokste, mørkhudede dravidiske folk som inntil da bebodde det indiske subkontinentet.

På et temmelig vilkårlig grunnlag tippet religionshistorikeren Max Müller at de eldste vedaene, som er samlet i Rig-Veda, var formulert rundt år 1200 fvt. Til tross for at Müller selv betegnet denne tidsangivelsen som tilfeldig har den blitt stående, og har blitt premiss for en lang rekke viktige konklusjoner om utviklinga av sør-asiatisk kultur. Mer

Asyl, agurker og raser

Rasisme er et skjellsord, og ingen ønsker å gjøre seg fortjent til en slik betegnelse. Derfor blir idag argumentasjonen mot (enkelte) grupper innvandrere formulert uten eksplisitte argumenter knyttet til innvandrernes genetiske utrustning. I stedet for å klage over at f.eks. somaliere eller arabere ser annerledes ut rent fysisk, retter innvandringsmotstanderne sine argumenter mot slike ting som religion og klesdrakt eller kultur generelt.

en skisse av menneskehetens familietre

Nå hadde det vært mulig å få en debatt om forskjellene mellom ulike menneskegrupper, slik et av programmene i Hjernevask-serien også forsøkte. Det er jo en åpenbar parallell mellom troen på at menn og kvinner er like fra fødselen av og troen på at alle jordklodens menneskegrupper i utgangspunktet er helt like. Det er trist at noen av ideologiske grunner prøver å benekte disse forskjellene. Det burde ikke være et problem å akseptere den mangfoldige virkeligheten rundt oss; problematisk blir det først når ulikheter mellom folkegrupper brukes til etablere diskriminering av ulike slag.

De som forsker på menneskets biologi har slått fast at mennesket stammer fra Afrika, og at det genetiske mangfoldet der er langt større enn på andre kontinenter. Dermed bortfaller den vanligste rase-inndelinga; den mellom «svarte» og hvite». Et øyeblikks refleksjon vil jo også vise at variasjonen i menneskelig pigmentering er langt mere mangfoldig enn dette. Vi hvite er vel egentlig stort sett lyserøde, men det er gjerne forskjell på en greker og en svenske, liksom det er forskjell på somaliere og eritreere, eller på folk fra Calcutta og folk fra Jaffna. Dette bidrar til å gjøre verden til et fascinerende sted å leve.

Men altså: retorikken til innvandringsmotstanderne. Vi finner f.eks at Frps innvandringspolitiske talsmann, Per Willy Amundsen, er dypt engasjert i kvinners rettigheter, ikke minst kjemper han for kvinners rett til ikke å påtvinges burka eller niqab.

Klespoliti a la Teheran vil vi ikke ha i Norge, men det skurrer unektelig litt når hr. Amundsens frihetstrang gis form av et forbud. Han vil forby de plaggene han ikke liker, og stiller vel da egentlig i samme moralske klasse som hijab-vokterne i Iran. Mer

Sanksjoner ?

Iranere protesterer mot regimet

Iranere protesterer mot regimet

Israel har som kjent innført sanksjoner mot befolkningen på Gaza. Sanksjonene håndheves så brutalt at flere og flere mennesker nå ber om sanksjoner mot Israel. Blant dem er Irans president Ahmadinejad og hans revolusjonsgardister. På den annen side kreves det, blant annet fra EU og fra FNs sikkerhetsråd, at det innføres sanksjoner mot Iran.

Nå har det seg også slik at de som er ivrigst tilhengere av sanksjoner mot Israel, med argumenter av typen; det virket jo mot Sørafrika, samtidig er motstandere av sanksjoner mot det totalitære regimet i Iran; Vi veit jo at sanksjoner ikke virker heter det da. Og omvendt: de ivrigste tilhengerne av sanksjoner mot Iran tar sterkt avstand fra sanksjoner mot Israel med argumenter av typen Vi må jo holde kanalene åpne for dialog.

Personlig har jeg lite til overs for være seg Israels statsminister Netanyahu eller Irans president Ahmadinejad, og blir derfor lettere overrasket når jeg møter folk som foretrekker den ene framfor den andre. Ikke minst gjelder dette folk som mener man ikke må støtte det amerikanske kjøret mot iranerne. Jeg kjenner en del iranere, men ingen av dem jubler for Ahmadinejad. På den annen side er det heller ingen av dem som støtter sanksjoner mot hjemlandet sitt. Mer

Nei takk til Ahmadinejad !

i05_19370133Idag skal Mahmoud Ahmadinejad gjeninnsettes som president i Iran etter en tvilsom og brutal valgprosess som har avdekket det iranske regimets undertrykkende natur for hele verden.

Det iranske vokterrrådet avfeier alle innvendinger mot sommerens presidentvalg i Iran. Det er for så vidt ingen overraskelse. Men i andre land, som Norge, der retten til opposisjon og ytringsfrihet fortsatt er en realitet, bør vi bruke anledningen til å kritisere det iranske regimet, ikke til en tom aksept av et omstridt og tvilsomt valgresultat.

Omstendighetene rundt presidentvalget i sommer viser at den omfattende misnøyen i Iran går helt til topps i det islamske makthierarkiet. Uten å påstå at den alternative presidentkandidaten Mirhossein Moussavi ville ført en radikalt annerledes politikk, må det gå an å slå fast at den oppslutningen han fikk. og de omfattende demonstrasjonene til støtte for ham etter at det offisielle valgresultatet forelå, viser at svært mange iranere ønsker et regimeskifte. Mer

Følg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 65 andre følgere