Biogassen kommer

Det prosjekterte biogass-anlegget på Skogn

I regi av Green Highway, og i samarbeid med en lang rekke andre aktører, ble det 15. mai avholdt et seminar i Trondheim om biogass i transportsektoren. Her var få politikere, men mange representanter for næringslivet og den tredje sektor.

Det har  lenge vært en forutsetning at bussene i Trondheim skal over på  biogass. Forberedelsene er allerede gjort ved at 209 busser er gassdrevne, foreløpig med fossilgass fra Nordsjøen. Kjemisk er biogass og fossilgass nøyaktig det samme, nemlig metan. Forskjellen er at biogass går inn i et kort karbon-kretsløp, der utslippene tas opp av tilsvarende nye planter og trær, mens den fossile gassen inngår i et kretsløp på millioner av år. Biogassen regnes derfor som i prinsippet karbon-nøytral mens fossilgassen anses å gi varige økninger av CO2-innholdet i atmosfæren.

De Grønne seiler opp

Årets vitale landsmøte i Miljøpartiet De Grønne samlet godt over hundre kunnskapsrike og engasjerte delegater, foruten venner fra utenlandske søsterpartier, miljøbevegelsen og andre organisasjoner. Takket være en gjesteopptreden fra Eva Joly fikk vi også dekning i TV og andre media.

Landsmøtet vedtok et nytt partiprogram som viser vei ut av blokkpolitikkens dødvann. Media har fått øynene opp for De Grønne og meningsmålingene ligger på et høyere nivå enn noen gang tidligere. Etter valget i september er det god grunn til å håpe på at Vi Grønne er å finne også i den norske nasjonalforsamlinga.

Men veien har vært lang. MDG stilte til sitt første stortingsvalg i 1989, støttet av tungvektere som Arne Næss, Sigmund Sætereng og Arne Haugestad, men resultatet ble magre 0,5% av stemmene. Og om ikke det var ille nok, så har det gått nedover siden. Ved stortingsvalget i 2009 oppnådde partiet bare 0,3% av stemmene.

Men de siste åra har det gått oppover. Medlemstallet har vokst i akselererende tempo. Nye medlemmer har gitt en vitalitet som igjen har tiltrukket enda flere medlemmer. Ved lokalvalgene i 2011 ble antallet folkevalgte fra MDG tredoblet, fra 6 til 18, og partiets stemmetall passerte for første gang den magiske grensa på 1 %. Siden har meningsmålingene vist enda høyere tall, og enkelte målinger har vist reelle mandatsjanser.

Årets landsmøte var preget av optimisme, men også av at MDG nå er stort nok til å romme politiske uenigheter. Hovedpunktene i det nye programmet er klima- og miljøspørsmål, med særlig vekt på å trappe ned oljevirksomheten og sats på havvind og andre alternative energikilder som nye hovednæringer.

Samtidig markerer det nye programmet en pragmatisk holdning i utenrikspolitikken, der både NATO og EØS anses som institusjoner vi må akseptere eksistensen av, men være sterkt kritiske til. Forsamlinga vedtok å regulere våpeneksporten fra Norge strengt, men ikke å avskaffe den helt. Både i programmet og i en resolusjon tar De Grønne avstand fra kjøp av F-35-flyene.

Mange tror at Miljøpartiet De Grønne bare er interessert i miljø-spørsmål, men partiprogrammet dekker alle samfunnsområder. Det ble vedtatt et radikalt program for digitale rettigheter, og forsøk med samfunnslønn. MDG har landets mest radikale dyrevernpolitikk og går dessuten inn for en human kriminalpolitikk der bruk og besittelse av illegale stoffer er avkriminalisert. Partiet går ikke nå inn for legalisering av nye stoffer, men vil ha en utredning av muligheten for å legalisere cannabis. Et forslag om å oppheve sex-kjøpsloven og gi prostituerte ordnede arbeidsforhold, ble derimot forkastet.

Alt dette er likevel bisaker. Om partiet har et bredt program er det ingen tvil om at det er miljøspørsmåla som står i fokus, og at nedtrapping av oljevirksomheten blir flaggsaka i valgkampen. Og de Grønne kandidatene vil understreke at de to blokkene som framstilles om hovedmotstandere i norsk politikk, i realiteten står for samme hyklerske klimapolitikk. Bare ved å bryte med blokkpolitikken kan de grønne kreftene i norsk politikk vinne fram.

AP i oljebobla

Finansmarkedene har bokført urealistiske olje-inntekter. Når vil bobla sprekke ?

Denne helga har Arbeiderpartiet hatt  landsmøte i Oslo, og partiledelsen har nok en gang klart å utmanøvrere motstanden i egne rekker mot utvidet oljevirksomhet langs Norskekysten. Foreløpig er det bare en  konsekvensutredning, men en slik utredning er det ingen som har bruk for dersom det ikke er meningen å slippe til oljeselskapene i framtida.

Samtidig gir forskerne ved tenketanken Carbon Tracker ut  en rapport som nok en gang viser at vi ikke kan nå våre klimamål uten at det meste av de allerede oppdagede fossile ressursene forblir i bakken. Rapporten støttes av flere internasjonale finans- og forsikringsgiganter så vel som den anerkjente miljø-økonomen Nicholas Stern og det internasjonale energibyrået IEA..

Det er selvfølgelig imponerende politisk akrobatikk Jens Stoltenberg demonstrerer, når han internasjonalt kjemper for bindende avtaler om reduserte CO2-utslipp og her hjemme bruker all sin politiske tyngde for å legge til rette for økt utvinning av ressurser som uunngåelig vil gi økte utslipp.  Akrobatikken blir dessto mere imponerende siden han nå legger til rette for framtidig oljevirksomhet  i gyteområdet til verdens viktigste torskestamme.

Ny transportplan: mere av det samme

Nasjonal Transportplan er et av de viktigste politiske dokumentene her til lands. Der spesifiserer regjeringa hvilke tiltak som skal prioriteres på transportsektoren i en tiårsperiode. Den nye planen som nå er lagt fram gjelder derfor for perioden fram til 2023. Det er både gode og dårlige signaler i meldinga.

Det langstrakte Norge, med fjorder og fjell overalt, gjør samferdsel til et viktigere politisk stridstema enn i land der utbygging er enklere. Vi har nylig hatt en debatt om effekten av de mange fastlandsforbindelsene som knytter tynt befolkede øyer til riksveinettet uten ferje. Onde tunger har lenge hevdet at slike forbindelser først og fremst gjør det lettere for folk å flytte vekk fra distriktene, de stedene der bedre kommunikasjon har stanset  avfolkinga later iallfall til å være få. Ikke dessto mindre vil  regjeringa nå satse på «fergefri E.39», et milliardsluk som neppe kan ha annen  effekt enn å stimulere til mere bilkjøring og styrke Senterpartiets velgergrunnlag.

Matavfall som drivstoff.

Aldri har maten vært billigere enn nå, og aldri har vi kastet så mye. Hver fjerde pose går rett i søpla, skriver Byavisa. 13 400 tonn mat ble kastet av Trondheims befolkning bare det siste året.

Nå er det lett å moralisere over dette misbruket av ressurser, men “Spis opp maten din” er et irriterende råd. Jeg kjenner folk som lever av mat som er kastet fra de store matkjedenes butikker. Slik “dumpsterdiving” er selvsagt ingen løsning for flertallet av oss, men likevel en tydelig påminnelse om hvilken historisk enestående overflods-situasjon vi lever i.

Selv om noen av oss blir flinkere til å unngå å kaste mat, vil nok store mengder matrester og annet organisk avfall gå til forbrenningsanlegget på Heimdal også i framtida. Dette til tross for at Trondheim Bystyre gjentatte ganger har vedtatt at vi ønsker separat innsamling av våtorganisk avfall, altså matrester, fra husholdningene. Hensikten er å bruke dette avfallet til å produsere biogass, et av de mest miljøvennlige drivstoffene som finnes.

Bilismens virkelige pris

Samfunnet må betale 1600 Euro årlig for hver eneste bil i EU

De fleste husholdninger i dagens Norge disponerer egen bil (skjønt noen av oss er fornøyd med å delta i bildeling); For de fleste er dette et praktisk spørsmål, mange gjøremål blir enklere med bil for hånden.

Dette fører igjen til at arrangementer og tilbud av alle slag er basert på at de som skal delta har adgang til bil.  Dermed blir bilen en forutsetning for å delta på mange av   samfunnets arenaer, og bilen en nødvendig utgiftspost. Og som på så mange områder ønsker enhver å redusere sine egne utgifter (selv om vi undervurderer hvor mye bilbruken koster oss). Økte utgifter til bilhold er derfor ikke populært, men det er likevel bare et mindretall av bilbrukerne som til enhver tid klager over  den prisen samfunnet setter på bilbruken. De som klager er til gjengjeld ofte høyrøstet, veiene i Norge er krøtterstier, vi blir levende flådd av bompenger og bensinpriser, parkeringsavgifter osv.  Dette hylekoret munner gjerne ut i klisjépregede formulering om at bilismen er «statens melkeku».

Fjernvarmens paradokser

Heimdal Varmesentral er byens største punktutslipp av CO2.

Trondheim har varmet opp bygninger med vann fra forbrenningsanlegget på Heimdal siden 1982. Mye har skjedd på de tretti åra som har gått siden da, og fordelene ved avfallsforbrenning og fjernvarmesystemer er ikke lenger så åpenbare som de dengang lot til å være.
I 1982 ble forbrenning lansert som en elegant måte å bli kvitt verdiløst avfall på, men idag er avfall en handelsvare som er etterspurt av bedrifter over hele verden. Både gjenvinning og avfalls-megling er næringer i vekst. Avfallsforbrenning er dessuten ekstremt kostbart og miljøregnskapene ikke overbevisende. Norske anlegg kommer spesielt dårlig ut; de er langt mindre effektive enn tilsvarende anlegg f. eks. i Sverige.

Utbygging av fjernvarme har vært vært bra for miljøet i den grad fjernvarmen har erstattet oppvarming med olje eller elektrisitet. Der anleggene er utbygd er det derfor tilknytningplikt til fjernvarme for nye bygg. Men i dag må fjernvarmen stilles opp mot mere avanserte oppvarmingsmetoder, og forbrenning må stilles opp mot andre former for gjenvinning av verdiene i søpla.

Elendighetens arkitektur

Forsida til “En sort bok om arkitektur” har et bilde av Operaen i forfall; et bilde som aktualiseres av det store vedlikeholdsbehovet dette bygget allerede har avdekket.

En sosiolog og en kunstmaler har i fellesskap skrevet “En sort  bok om arkitektur” med den provoserende undertittelen  “Hvorfor moderne arkitektur har blitt så stygg”. Christopher Rådlund og Alexander Ibsen tar for seg i tekst og bilder den estetiske utarming og brutalisering av bymiljøene som følger av de arkitektoniske motene som har vært framherskende etter annen verdenskrig. En debatt som er blitt aktualisert av debatten om plassering og utforming av nytt Munch-museum i Oslo.

Et av hovedpoengene til Rådlund og Ibsen  er, som det går fram av tittelen, at modernistiske  bygninger av de fleste ikke oppfattes som vakre.  Blant arkitekter avvises dette gjerne med det underlige aksiomet at “pent og stygt er uinteressant”.  Eller i ytterste konsekvens at utsmykning er kriminelt, (!)

Derfor vakte det også bestyrtelse da Arbeiderpartiets gruppeleder i Oslo, Libe Rieber-Mohn, uttalte at hun ikke synes Lambda er særlig pent. Journalister, arkitekter og byplanleggere himlet med øynene og anklaget henne for å være “smaksdommer”. Lekfolk (herunder politikere) skal nemlig ikke vurdere estetikken i modernistiske bygninger, det er det bare autoriserte fagfolk som kan. Og et hovedprinsipp i moderne arkitektonisk formgiving er kontrast; bygningen skal først og fremst være annerledes; den skal skille seg  ut fra omgivelsene.

Kjøtthuer i media

Er det en menneskerett å fortære døde dyr hver eneste dag?

Som ledd i en verdensomspennende kampanje har Framtiden i Våre Hender og Grønn Hverdag sendt en oppfordring til norske kommuner om å  la være å servere kjøtt i sine kantiner på mandager.

Bakgrunnen er blant annet de helsemessige konsekvensene av overdrevent kjøttforbruk (hver nordmann spiser nå i gjennomsnitt 50% mere kjøtt enn i 1990), de negative konsekvensene for miljø og ressurser av industrialisert kjøttproduksjon, og de store klimautslippene fra beitende storfe.

Miljøpartiet de Grønne har tatt opp dette forslaget i flere kommuner, blant annet i Oslo og Trondheim. I Trondheim kommune har saka vært behandlet i Komiteen for Helse og Omsorg, som sender den videre til bystyret med innstilling om at de kommunale enhetene selv skal avgjøre om de vil delta i kampanjen kjøttfri mandag, men at de i alle fall skal ha kjøttfrie alternativer på menyen for dem som ønsker det.

Passivhus – og hva så?

Passivhus-konferansen har valgt et tradisjonelt hus til sin logo

I bevissthet om at bygningene sluker 40% av all energi som brukes her tillands er det etter hvert blitt stort trykk på hus med lavt energibruk, og begrepet «passivhus» er for mange blitt synonymt med slike bygninger. For kort tid siden ble det derfor i Trondheim arrangert den 6. nordiske konferansen om passivhus.

Hovedinnleder var Fiona Hall som representerer de britiske liberal-demokratene i EU-parlamentet. EUs målsetting – nedfelt i formelen 20-20-20 – innebærer en reduksjon av klimagassutslipp på 20% innen 2020, og Fiona Hall har vært sentral i arbeidet med to relevante EU-direktiver; Ett om energibruk bygninger og ett om energieffektivitet generelt . Det en kan merke seg er at begrepet «passivhus» ikke brukes i noen av dem; det finnes  nemlig ingen  europeisk passivhus-standard. I Tyskland defineres passivhus annerledes enn i Frankrike. Og de britiske måler det helt annerledes: den måler karbonutslipp og ikke energibruk.