Sammen for elva

Konkyliene lyder for Ma Ganga

If the Ganga lives, India Lives;
if the Ganga dies India dies.
(Vandana Shiva)

Hun kalles Ma Ganga, Mor Ganges, og hun er grunnlaget for en av verdens største sivilisasjoner. Rundt Ma Ganga bor en halv milliard mennesker. Hennes vann anses som rensende, det har en spirituell kraft. Samtidig er det slik at Ganges, bokstavelig talt, er full av dritt. Indiske religiøse ledere har derfor startet en aksjon for å rense Ma Ganga, og alle verdens øvrige elver.

I førindustriell tid brukte herskere i mange deler av India store summer på å hente vann fra Ganges, Ganga Jal, til sine husholdninger. Fortsatt er det stor omsetning av dunker og krukker langs bredden av elva. For hinduer i alle deler av verden er noen dråper Ganga Jal det lille ekstra som setter spissen på en religiøs seremoni.

Men denne mektige floden er ikke bare grunnlaget for en halv milliard menneskers liv, den er også mottaker for en halv milliard menneskers avfall. Advarslene mot forurensing av floden, og spådommer om dens snarlige økologiske sammenbrudd har vært og er mange. Den indiske regjeringa har satt inn endel tiltak, og utslippene fra industrien er derfor betydelig redusert, men det grunnleggende problemet er menneskelig avfall; kloakk. Og så lenge den indiske regjering ikke gjør alvorlige forsøk på å levere skikkelige kloakksystemer til mesteparten av bybefolkningen, langt mindre til de mange underutviklede landsbyene på og ved Ganges-sletta, er sjansen liten for å redusere mengden kloakk i den hellige elva.

Det er derfor viktig og gledelig å registrere at innsatsen fra regjeringa suppleres, forsterkes og utfordres av en rekke ulike initiativer. En gruppe ingeniørstudenter har, for eksempel, gjennomført dugnad på den sentrale badeplassen for å fjerne først og fremst plastikkavfall. Plastikkposer er i prinsippet forbudt på årets Kumbh Mela, og de fleste selgerne tilbyr fargede poser av jute, men mange ashramer serverer mat i plastikkbrett og engangs-kopper av plast til tross for oppfordringer om å bruke nedbrytbare engangs-artikler.

Den viktigste aktøren på aktivistfronten er kanskje Ganga Action Parivar, en organisasjon som samler religiøse ledere, akademikere og aktivister av ulike slag til felles innsats for Ma Ganga. Programmet arbeider på bred front med tiltak fra gjenvinning til solenergi.

Et sentralt element er opparbeiding av toaletter i byer og landsbyer langs Ganges og bielvene. Enkelte steder er det plassert ut avanserte bio-toaletter som omdanner kloakk til gjødsel og biogass. Dette har en lang rekke positive effekter: Utslippene til elva reduseres selvfølgelig, samtidig som hygiene og helse i befolkningen forbedres; mindre opplagt er kanskje at biogass til matlaging tilbyr en voldsom forbedring i forhold til den tradisjonelle bruken av kumøkk som brensel. Det utsetter nemlig matlagerne for sur, sviende og helsefarlig røyk.

Slike toalettter produseres biogass og gjødsel.

Det er interessant at  liknende biogass-anlegg ble bygd i India allerede for 80 år siden da Gandhis nære medarbeider J. C. Kumarappa lanserte en kampanje for bedre hygiene i landsbyene, inkludert produksjon av biogass fra menneskegjødsel og kumøkk, Og Kumarappa påpekte nettopp de to hovedfaktorene som også dagens aktivister trekker fram: redusert forurensing og bedre miljø og helse.

Hvor mye GAP virkelig har fått gjennomført veit jeg ikke. Mobile bio-klosetter er utplassert ved Sangam, den sentrale badeplassen, kildesortering så jeg bare på initiativtakernes egnes ashramer. Intiativet er i alle fall bra, og enhver forbedring bør appluderes.

Grønne hinduer

Solnedgangen feires med en lys-seremoni, men all røyken i lufta hindrer sikten.

Miljøvennlig er neppe det første inntrykket Kumbh Mela gir av hinduisme i praksis. Om kvelden er lufta stinn av røyk fra de mange bålene, og lufta like stinn av lyder. Utallige høyttalere sender taler og  sanger ut i lufta, og det later ikke til at noen av dem er er innstilt på klar og skarp lyd. Legg til pulserende signaler fra utallige lyskilder som konkurrerer om din oppmerksomhet og resultatet blir ikke sjelefred, men sensorisk og miljømessig overbelastning.

Tallerken av pressede palmeblader.

Likevel later det til at både kroppens urenheter og annet avfall blir bedre ivaretatt her enn i selve Allahabad, og bevisstheten om økologiske utfordringer er voksende. Den tradisjonelle bruken av palmeblader som tallerken og engangs-koppene av leire har  lenge vært under press fra moderne konkurrenter i hvit plastikk, men finner nå veien tilbake i moderne formstøpte utgaver. Dette og den omfattende utbygginga av pissoarer og toaletter er blant de mange tiltak festivalens administrasjon har satt i verk for å redusere belastningen på miljøet. Og plastikkposer er forbudt på årets mela.

Denne innsatsen oppmuntres og stimuleres av et internasjonalt nettverk av grønne pilegrimsbyer, i regien av det tverr-religiøse prosjektet ARC.  Også Trondheim tilhører dette nettverket, som arbeider for å utvikle en global, økologisk fundert pilegrims-praksis.  ARCs lokale partner i India,  the Bhumi Project, er engasjert i å forbedre miljøet på Kumbh Mela, og har bl. a. fått dekning i New York Times.

Økologiens dybder

Holistisk tenkning i slekt med dypøkologien kommer til uttrykk mange steder.

Dyp-økologien til Arne Næss har hatt enorm betydning for utviklinga av den internasjonale miljøbevegelsen, men har i seinere år fått mindre oppmerksomhet. Filosofen Espen Gamlund spør i en artikkel i Norsk Filosofisk tidsskrift hvorfor. Kort sammenfattet kan vi si at Gamlund mener dypøkologien er for personlig og krevende til å få politisk gjennomslagskraft, og derfor er uegnet som grunnlag for politisk virksomhet i vår tid.

Næss ville erstatte etiske krav med personlig erfaring; han mente at direkte opplevelse av enheten i naturen og erkjennelse av seg selv som dypt innvevd i livets nettverk naturlig vil føre til handlingsvalg som er gunstige for selvrealisering. Implikasjonen er at den som har realisert sitt selv også vil handle til beste for fellesskapet og den økologiske helheten.

Gamlund spør om moderne urbane mennesker virkelig kan identifisere seg med en natur som de sjelden eller aldri opplever direkte. Nå har nok Arne Næss ment at friluftsliv gir impulser til utvikling av dypøkologisk erkjennelse, ikke desto mindre er det fullt mulig å sitte i en byleilighet og oppleve sin egen eksistens som et aspekt av en større helhet av liv. Næss sin egen variant, Økosofi T, forutsetter jo nettopp at de grunnleggende premissene – så vel som handlingsalternativene på lavere nivåer – kan være forskjellige fra person til person. Det er derfor ingen grunn til å tro at Næss forutsetter at fjellklatring eller andre former for friluftsliv er forutsetninger for dypøkologisk erkjennelse.

Bilismens virkelige pris

Samfunnet må betale 1600 Euro årlig for hver eneste bil i EU

De fleste husholdninger i dagens Norge disponerer egen bil (skjønt noen av oss er fornøyd med å delta i bildeling); For de fleste er dette et praktisk spørsmål, mange gjøremål blir enklere med bil for hånden.

Dette fører igjen til at arrangementer og tilbud av alle slag er basert på at de som skal delta har adgang til bil.  Dermed blir bilen en forutsetning for å delta på mange av   samfunnets arenaer, og bilen en nødvendig utgiftspost. Og som på så mange områder ønsker enhver å redusere sine egne utgifter (selv om vi undervurderer hvor mye bilbruken koster oss). Økte utgifter til bilhold er derfor ikke populært, men det er likevel bare et mindretall av bilbrukerne som til enhver tid klager over  den prisen samfunnet setter på bilbruken. De som klager er til gjengjeld ofte høyrøstet, veiene i Norge er krøtterstier, vi blir levende flådd av bompenger og bensinpriser, parkeringsavgifter osv.  Dette hylekoret munner gjerne ut i klisjépregede formulering om at bilismen er «statens melkeku».

Fjernvarmens paradokser

Heimdal Varmesentral er byens største punktutslipp av CO2.

Trondheim har varmet opp bygninger med vann fra forbrenningsanlegget på Heimdal siden 1982. Mye har skjedd på de tretti åra som har gått siden da, og fordelene ved avfallsforbrenning og fjernvarmesystemer er ikke lenger så åpenbare som de dengang lot til å være.
I 1982 ble forbrenning lansert som en elegant måte å bli kvitt verdiløst avfall på, men idag er avfall en handelsvare som er etterspurt av bedrifter over hele verden. Både gjenvinning og avfalls-megling er næringer i vekst. Avfallsforbrenning er dessuten ekstremt kostbart og miljøregnskapene ikke overbevisende. Norske anlegg kommer spesielt dårlig ut; de er langt mindre effektive enn tilsvarende anlegg f. eks. i Sverige.

Utbygging av fjernvarme har vært vært bra for miljøet i den grad fjernvarmen har erstattet oppvarming med olje eller elektrisitet. Der anleggene er utbygd er det derfor tilknytningplikt til fjernvarme for nye bygg. Men i dag må fjernvarmen stilles opp mot mere avanserte oppvarmingsmetoder, og forbrenning må stilles opp mot andre former for gjenvinning av verdiene i søpla.

Signalbyggernes Trondheim

Borkeplassen- vellykket tilpassing?

Kjernen i Trondheims identitet er den historiske bykjernen innenfor elveslyngen, med sine brygger og trehus, med sine flotte jugendbygg og med Nidarosdomen og Vår Frue Kirke som markører.

Det er riktig at denne bykjernen er utsatt for voldsomme og ufølsomme inngrep i form av moteriktige nybygg. Verst av nyere bygg er kanskje det store trebygget i Nordre Gate, Borkeplassen, men her finnes nok av andre eksempler.

Arven etter Bookchin

Som det går fram av de foregående bloggene har Murray Bookchin vært en original og kontroversiell tenker.  Da den internasjonale miljøbevegelsen vokste fram på 1960- og 70-tallet skreiv han flere viktige essays  der han kombinerte frihetlig sosialisme med økologisk politikk.  Disse essayene blei utgitt i bokform under tittelen «Post Scarcity Anarchism» og et utvalg kom i 1973 på norsk, utgitt av Pax Forlag under tittelen «Økologi og Revolusjon». Da hadde Bookchin allerede snakket om miljøkrisa i 20 år.

Allerede i 1954 utga Bookchin under psevdonymet Lewis Herber ei bok om sprøytemidler og giftstoffer i maten; «Our Synthetic Environment», men det var først i 1964 han offentligjorde   essayet «Økologi og revolusjonær tenkning», et banebrytende verk  der han ikke bare viste hvordan desentralisering og lokalt folkestyre kan gå hånd i hånd med arbeidet for økologisk rettferdighet.  Han viste også hvordan radikalt sjølstyre blant mennesker gjør det mulig å yte rettferdighet til den naturen vi inngår i.

Bookchin tenker dypt

Bookchin var en karismatisk folketaler

Som jeg skreiv i forrige blogg, har Murray Bookchins viktige bidrag til moderne økologisk politikk kommet i skyggen av hans ufine angrep på Arne Næss og andre dypøkologer i 1987. Kjernen i hans kritikk er at menneskeheten ikke er ei udifferensiert smørje, men et samfunn med store indre ulikheter. Hadde han nøyd seg med å påpeke at ansvaret for miljø-ødeleggelser må plasseres hos de som har hatt mulighet til å ta de viktige avgjørelsene, ville få ha protestert. Men Bookchin valgte å samle all sin frustrasjon over utviklinga i amerikansk alternativkultur i en eneste utblåsing. Han slo i alle retninger og gjorde mange til fiender.

Bookchin får juling

Murray Bookchin

Murray Bookchin var kanskje den fremste fornyeren av anarkismen etter annen verdenskrig. Hans innsats for å forene økologi med anarkistisk tenkning fikk gjenklang langt utenom de anarkistiske smågruppene, og Bookchins essays om forening av alternativ teknologi med desentraliserte maktstrukturer ble en del av grunnlaget for aktivister og miljøvernere verden over.

Det var derfor naturlig at Bookchin ble invitert til å holde et innledningsforedrag på stiftelses-konferansen for et amerikansk grønt parti i 1987. Men det han leverte var noe helt annet enn den pep-talk arrangørene hadde forventet; Bookchin valgte å gå til frontalangrep på dyp økologi, den filosofisk-politiske retningen som var grunnlagt av Arne Næss. Og han nøyde seg ikke med en akademisk kritikk; Bookchins foredrag var proppet med personangrep og utskjelling. Sammenlikninger av dyp økologi med nazisme og fascisme ble gjentatt til det kjedsommelige.

Byutvikling og Trondheim

(Innlegg på Sosiologistudentenes debatt om byutvikling 28.november 2012)
Flertallet av menneskeheten bor nå i byer. Det er selvsagt mange årsaker til dette, men vi må forutsette at folk mener det er bedre å bo i by enn på landsbygda.

Bryggene er en viktig del av bybildet i Trondheim,

Urbaniseringa kan antas å tilfredsstille viktige behov, men den byr også på en mengde problemer. Blant de overordna er ressursbruk (muligheten til økt forbruk er blant de faktorene som tiltrekker folk) , forurensning og økte klimautslipp. Byene ligger ofte på gode jordbruksområder, og byvekst fører derfor til nedbygging av produktive områder med stort biologisk mangfold.
For Trondheim sitt vedkommende har vi en historisk bykjerne innenfor elveslyngen, med mange verneverdige bygninger og betydelige innslag av grønt. Men byen er i dag langt mer enn dette. Dagens byvekst foregår slike steder som Ranheim, Tempe og Tiller. Rett nok har vi en fortettingspolitikk, men vi har også en betydelig befolkningsvekst på rundt 3000 personer i året. Disse skal ha boliger og arbeidsplasser. Fortettingspolitikken kan derfor bare begrense den geografiske byveksten.