Er du lissom hindu, nå da ?

Konkyliene kan være et godt alternativ til norsk masseunderholdnng.

Siden jeg har brukt en måned av min tid på å besøke en hinduisk festival og med liv og lyst deltatt i seremonier og andre aktiviteter der, blir jeg fra tid til annen spurt om jeg har «konvertert til hinduismen» eller om jeg «lissom er blitt hindu ?». Svaret er – dessverre eller heldigvis – nei; jeg er hverken hindu eller lissom-hindu.

I tidligere blogger har jeg fortalt om mine møter med religiøs tradisjon og praksis i ulike deler av verden; for eksempel hos yezidiene i Irak eller de koptisk kristne i Eritrea. Min emosjonelle deltakelse i slike seremonier betyr ikke at jeg er hverken yezidi eller koptisk-ortodoks.

For hinduismen (som for yezidismen) gjelder dessuten at de utgjør samfunn man må bli født inn i. Det finnes riktignok hinduiske «misjonsbevegelser» som ISKCON, men i utgangspunktet er en hindu født til å innta en spesiell rolle i samfunnet, definert i forhold til gudene, slekta og sine medmennesker for øvrig. Når jeg oppsøker slike fremmede miljøer prøver jeg å oppføre meg med respekt og å ta del i fellesskapet så langt det er mulig. Det å delta i rituelle bad på Kumbh Mela er ikke et tegn på konvertering, det er heller et utslag av eventyrlyst.

Levende gudinner

Fokus på Kumbh Mela er ei gudinne som kalles Ma Ganga – Mor Ganges. Hun har som de fleste av oss både en åndelig og en fysisk natur, men det er ingen tvil om hennes femininitet. I hinduisk mytologi er naturen gjerne feminin og det åndelige gjerne  maskulint. Av dette kunne man lett slutte både at naturen er underordnet det spirituelle og at det feminine er underordnet det maskuline. Begge deler ville være forhastet.

Ikke bare floder som Ganges og Yamuna oppfattes som feminine, det samme gjelder hele det indiske kontinentet  som representeres av gudinna Bharat Ma, og hele jordkloden, som er den fysiske skikkelsen til gudinna Mahisvarupa. (Fra slike forestillinger kan man, som tidligere påvist,  utvikle dypøkologisk tenkning.)

Shahi Snan: Den store badedagen

Det tetnet merkbart til med folk i gatene her før den store dagen; høydepunktet i årets Kumbh Mela: Mauni Amavasya Shahi Snan, som i år falt på den 10. februar. Da skulle  sadhuene grytidlig om morgenen gå i spissen for et storslått opptog ned til badeplassen på Sangam.  Og 20 – 30 millioner mennesker ville gå i elva på Sangam og områdene rundt.

Jeg hadde avtalt å tilbringe natta hos min venner i Juna Akhara, og la i vei på ettermiddagen. Det viste seg at brua inn til Sangam var stengt for inngående trafikk, og jeg måtte gå en omvei på 4-5 kilometer via ei annen bru. Det begynte derfor å mørkne før jeg var framme. På vei over bruene så jeg overalt folk som feiret solnedgangen med  aarti:  de svingte mangearmede oljelamper for Ma Ganga. Sammen med lyset fra de mange bålene skapte dette et overjordisk lysbilde i tråd med det forestående øyeblikket da vannene fra de tre elver, Ganga, Jamuna og Saraswati, et kort øyeblikk omskapes til amrita-nektar.

Cannabis indica

Der millioner av mennesker samles kunne man tenke seg mye fyll, bråk og elendighet. På Kumbh Mela ser vi lite til slikt, og en av årsakene er fraværet av alkoholservering. Det hersker totalt forbud mot alkohol på mela-området, og det er få tegn til at noen velger å bryte dette.

En chillum-selger

Til gjengjeld er det omfattende bruk av cannabis i form av charas (hasjisj) og ganja (marihuana). Ikke minst blant sadhuene, de hellige asketene, sirkulerer de spesielle chillum-pipene konstant, men også blant lekfolket på festivalen er det mange som røyker cannabis.

Cannabis har en lang historie i India, og de mest virksomme artene har da også det botaniske navnet cannabis indica. Planten har vært kjent for sine medisinske og spirituelle virkninger i flere tusen år. Mytisk knyttes cannabis til den store gud Shiva, og det er vanlig å påkalle ham, gjerne under navnet Shankar, før man tar et trekk av chillumen. I populær praksis nytes cannabis av svært mange hinduer i form av bhang; en cannabisholdig te som selges overalt under store høytider som  holi og divali.

Arven etter Vivekananda

Vivekananda som moderne nasjonalhelt

I disse dager feires 150-års dagen for Vivekanandas fødsel. Han var viktig for hinduismens utvikling både hjemme og ute, men jubileet preges av sterk uenighet om hans rolle.

Vivekananda, som egentlig het Narendra Nath, var en disippel av Sri Ramakrishna, en uortodoks og omstridt asket. Etter Ramakrishnas død i 1888 reiste Vivekananda rundt i India som asket og ble dypt engasjert av fattigdommen og elendigheten han møtte mange steder. I 1892 mediterte han i tre dager på Kanyakumari, ei klippe på sørkysten av det indiske kontinentet, og fikk det for seg at han skulle reise til Vesten, for å se om han kunne finne midler til å avhjelpe sitt folks fattigdom.

I september 1893 var han tilstede ved verdensreligionenes parlament i Chicago. Han taler der var kanskje den første lansering av hinduismen som religiøst alternativ for et vestlig publikum. Med stor intellektuell kapasitet kritiserte han sentrale forestillinger i kristendommen. Han sammenliknet forestillingen om arvesynd med sin egen advaita-filosofi som jo forutsetter at enhver sjel er guddommelig av natur. Vivekananda la på denne måten grunnlaget for alle de seinere hinduiske misjonsbevegelsene, og for den intellektuelle respektabilitet vedanta og andre varianter av indisk religionsfilosofi har fått i Vesten.

Juna Akhara

Oh Gud; til sist er målet for alle handlinger og alle påbud enhet med deg. Den som begjærer andre mål enn dette vil alltid forblindes.
Abhinavagupta

Inngangen til  en av Juna Akharas seksjoner på Kumbh mela.

Asketer, sadhuer, har en viktig rolle i hinduismen, De fleste er tilknyttet en orden, en akhara. Størst av disse er Juna Akhara som hevdes å ha hundretusener av medlemmer.
Asketismen går langt tilbake i indisk historie, og spilte en viktig rolle i utvikling av indisk religiøs tenkning allerede for 3 000 år siden. Den tradisjonelle vediske religionen, med sin rituelle formalisme, ble utfordret av forsakerne, shramanistene, som levde i skogene og ofte kalles skog-filosofene. En av disse omvandrende asketene var Siddharta Gautama som ble kjent som Buddha, grunnlegger av buddhismen. En annen var Mahavira, som reformerte Jainismen

Mange av disse shramanistene var berømt for sin visdom, og kunne bli invitert til diskusjoner ved kongers hoff, der de ofte kunne stille de vediske lærde til veggs og vinne store premier. Historier om dette er det mange av i Upanishadene, en gruppe skrifter fra rundt år 1000 før vår tid. Gjennom upanishadene bringer rishiene, de skriftlærde, nye begreper som monisme og reinkarnasjon inn i indisk religiøs filosofi. Med Upanishadene regnes den vediske tidsalder for avsluttet, og seinere tekster – som det er mange av – har mindre autoritet

Grønne hinduer

Solnedgangen feires med en lys-seremoni, men all røyken i lufta hindrer sikten.

Miljøvennlig er neppe det første inntrykket Kumbh Mela gir av hinduisme i praksis. Om kvelden er lufta stinn av røyk fra de mange bålene, og lufta like stinn av lyder. Utallige høyttalere sender taler og  sanger ut i lufta, og det later ikke til at noen av dem er er innstilt på klar og skarp lyd. Legg til pulserende signaler fra utallige lyskilder som konkurrerer om din oppmerksomhet og resultatet blir ikke sjelefred, men sensorisk og miljømessig overbelastning.

Tallerken av pressede palmeblader.

Likevel later det til at både kroppens urenheter og annet avfall blir bedre ivaretatt her enn i selve Allahabad, og bevisstheten om økologiske utfordringer er voksende. Den tradisjonelle bruken av palmeblader som tallerken og engangs-koppene av leire har  lenge vært under press fra moderne konkurrenter i hvit plastikk, men finner nå veien tilbake i moderne formstøpte utgaver. Dette og den omfattende utbygginga av pissoarer og toaletter er blant de mange tiltak festivalens administrasjon har satt i verk for å redusere belastningen på miljøet. Og plastikkposer er forbudt på årets mela.

Denne innsatsen oppmuntres og stimuleres av et internasjonalt nettverk av grønne pilegrimsbyer, i regien av det tverr-religiøse prosjektet ARC.  Også Trondheim tilhører dette nettverket, som arbeider for å utvikle en global, økologisk fundert pilegrims-praksis.  ARCs lokale partner i India,  the Bhumi Project, er engasjert i å forbedre miljøet på Kumbh Mela, og har bl. a. fått dekning i New York Times.

Kumbh Mela

Kumbh Mela, krukkefesten, er den største og viktigste av de mange festivalene hinduer og andre indere feirer med jevne mellomrom. Den påstås også å være verdens største religiøse sammenkomst; i løpet av de tre månedene melaen varer, ventes det at titalls millioner mennesker vil komme innom.

På vei til Sangam

Krukkefesten feires hver tredje år på fire ulike steder, slik at den finner sted i samme by hvert tolvte år. Nå, i 2013, er det dessuten et ekstra jubileum; et sammentreff som bare finner sted hvert 144 år, det vi feirer  nå er derfor en Maha Kumbh Mela, og det er av den grunn ventet ekstra mange pilegrimer hit til Allahabad.

Det er flere ulike myter knyttet til Kumbh Mela; en vanlig versjon innebærer at gudene, da verden blei skapt, krangla om ei krukke med psykedelisk nektar. I vanvare ble det sølt fire dråper som havnet der byene Ujjain, Haridwar, Allahabad og Nasik ligger.

Økologiens dybder

Holistisk tenkning i slekt med dypøkologien kommer til uttrykk mange steder.

Dyp-økologien til Arne Næss har hatt enorm betydning for utviklinga av den internasjonale miljøbevegelsen, men har i seinere år fått mindre oppmerksomhet. Filosofen Espen Gamlund spør i en artikkel i Norsk Filosofisk tidsskrift hvorfor. Kort sammenfattet kan vi si at Gamlund mener dypøkologien er for personlig og krevende til å få politisk gjennomslagskraft, og derfor er uegnet som grunnlag for politisk virksomhet i vår tid.

Næss ville erstatte etiske krav med personlig erfaring; han mente at direkte opplevelse av enheten i naturen og erkjennelse av seg selv som dypt innvevd i livets nettverk naturlig vil føre til handlingsvalg som er gunstige for selvrealisering. Implikasjonen er at den som har realisert sitt selv også vil handle til beste for fellesskapet og den økologiske helheten.

Gamlund spør om moderne urbane mennesker virkelig kan identifisere seg med en natur som de sjelden eller aldri opplever direkte. Nå har nok Arne Næss ment at friluftsliv gir impulser til utvikling av dypøkologisk erkjennelse, ikke desto mindre er det fullt mulig å sitte i en byleilighet og oppleve sin egen eksistens som et aspekt av en større helhet av liv. Næss sin egen variant, Økosofi T, forutsetter jo nettopp at de grunnleggende premissene – så vel som handlingsalternativene på lavere nivåer – kan være forskjellige fra person til person. Det er derfor ingen grunn til å tro at Næss forutsetter at fjellklatring eller andre former for friluftsliv er forutsetninger for dypøkologisk erkjennelse.

Bookchin tenker dypt

Bookchin var en karismatisk folketaler

Som jeg skreiv i forrige blogg, har Murray Bookchins viktige bidrag til moderne økologisk politikk kommet i skyggen av hans ufine angrep på Arne Næss og andre dypøkologer i 1987. Kjernen i hans kritikk er at menneskeheten ikke er ei udifferensiert smørje, men et samfunn med store indre ulikheter. Hadde han nøyd seg med å påpeke at ansvaret for miljø-ødeleggelser må plasseres hos de som har hatt mulighet til å ta de viktige avgjørelsene, ville få ha protestert. Men Bookchin valgte å samle all sin frustrasjon over utviklinga i amerikansk alternativkultur i en eneste utblåsing. Han slo i alle retninger og gjorde mange til fiender.