Grønn storbypolitikk

Grønne politikere fra tyske storbyer.

Sist helg hadde jeg gleden av å delta på et møte i Berlin mellom folkevalgte fra europeiske storbyer.

Trondheim er, med sine mindre enn 200 000 innbyggere avgjort en spurv i denne sammenhengen, men problemstillingene er likevel i stor grad de samme som i metropolene Sarajevo, Budapest, Paris og Wien. Byvekst, høye boligpriser, nedbygging av grøntarealer og miljøfiendtlig trafikk er blant de gjennomgående temaene som sto på dagsorden. Byene har store utfordringer, men de er derfor også laboratorier der nye modeller for sosial og fysisk organisering kan prøves ut.

I de fleste byene som var representert sitter De Grønne ved makta som del av et rød-grønt samarbeide, mens Berlin styres av Die Linke og SDP. Et gjennomgående problem er avhengigheten av sosialdemokratene, som bremser reformer overalt, men mange steder er jo idag De Grønne jevnstore med sossene, og kan i større grad kreve gjennomslag for sine prosjekter enn i Trondheim.

Det er likevel mye det går an å gjennomføre. I den belgiske byen Gent er det startet et prosjekt som kalles levelige gater. Det innebærer at utendørsområdene tas tilbake fra bilene og fylles med leikeplasser, grill, trær, benker osv. Slike tiltak må naturligvis alltid kombineres med bedre kollektiv-transport, ordentlig sykkelparkering m.m.

Et problem mange steder er trafikken rundt skolene, når foreldrene leverer barna med bil. I Paris vurderer man å forby biltrafikk rundt skolene en halv time før skolestart. Et mere positivt tiltak som ble lansert er gå-buss, som jo praktiseres flere steder i Norge allerede.

I Trondheim har vi problemer med å handtere en befolkningsvekst på 3 000 personer i året, det er derfor lett å forstå at det blir kronglete når byer som München vokser med 30 000 mennesker hvert år, mens Wien vokser med 25 000. Berlin venter å få 250 00 nye innbyggere før 2030, og regner med at det er behov for 7000 leiligheter pr. år – pluss nødvendig infrastruktur.

Grønne folkevalgte fra Budapest, Helsinki, Gent, Wien og Barcelona

Folkeøkningen skyldes i stor grad at folk flytter fra distriktene rundt, men forsterkes av innvandring fra andre land. De økende boligprisene er et stort problem. Behovet for nye boliger økes dessuten av at det blir stadig flere husholdninger med bare en person og av økt arealbruk. Subsidierte boliger er en nødvendighet. Stigmatisering av folk med problemer gjør denne oppgaven vanskeligere.

Det var enighet om at den sosiale boligbygginga må stimuleres og at det er nødvendig med kommunale utleieboliger og tiltak for å redusere prisene. Ordfører Fritz Kuhn fra Stuttgart mente administrasjonen må sikre at minst 20 % av nybygde leiligheter har en sosial profil. Det må være en kjerneoppgave å sørge for at alle har tilgang til anstendig bolig. Leieboeres rettigheter må sikres. Miljøaspekter ved nye boliger må også sikres. Og ikke minst må de estetiske kvalitetene gjeninnføres der modernismens døde fasader idag har fått dominere.

Flere var inne på dilemmaer grønne politikere kan møte når de sitter ved makta. Politikere som har sin bakgrunn i aksjonsgrupper og borgerinitiativer av ulike slag kan plutselig stå med ansvaret for å kommunisere upopulære beslutninger til sine egne velgere, en situasjon som ikek alltid er like lett å håndtere

Delegater fra Paris, Sarajevo og Baden

Vi hadde interessante diskusjoner om direkte demokrati. Den sveitsiske representanten Yahya Hassan Bajwa fortalte hvordan sveitserne gjør dette, og Outi Silfverberg fra Helsinki fortalte om prøveprosjekter med såvel deltakende budsjettering som deltakende byplanlegging. Og i den svenske byen Falun har det grønne byrådsmedlemmet Bruno Kaufmann, som også er sveitsisk statsborger, fått igang et prosjekt med direkte demokrati.

Direkte demokrati byr på store utfordringer av prinsipiell og praktisk karakter, men byr også på forlokkende muligheter i naturlig forlengelse av grønn politikk. De Grønnes æra i europeisk politikk har knapt begynt. Vi går inn i spennende tider.

Brysomme trær

Den flotte eika med underskriftslister for bevaring festet rundt stammen.

Jo mer forurenset og tettbygd byene blir, jo viktigere blir de grønne lungene, og ikke minst bytrærne. De største kjempene ble jo plantet før bilismen oppsto, og hadde dermed helt andre livsbetingelser enn de trærne som plantes i dag. Men presset for å fjerne store gamle trær er stort. Folk klager over at de skygger for sola, at det blir visne blader i gata, at fugler skiter på biler parkert under trærne osv. Det er derfor nødvendig med en planmessig innsats for å ta vare på eksisterende bytrær og ikke minst å sørge for at det blir plantet nye.

Utfordringen med å ta vare på bytrærne er felles for alle store byer. I Oslo ropes det nå varsku, og organisasjonen Treets venner er blant dem som engasjerer seg. I Trondheim Bystyre fikk De Grønne for mange år siden igjennom et vedtak om vern av bytrær, et vedtak som har ført til at alle større trær skal kartlegges og gjøres rede for ved planer om utbygging.

Vi lever og vi dør. Uansett hvor langt vi strekker oss vil også livet til et tre ta slutt før eller seinere. Trondheim Bydrift oppdaget tidligere i år sprekker i ei stor, gammel eik i bydelen Ila. Etaten frykter at store greiner på mange hundre kilo kan brekke og falle ned. Siden treet står ved Ila Skole vil dette i verste fall kunne ramme skolebarn, mindre katastrofalt men fortsatt uakseptabelt vil bygninger, biler og liknede kunne ødelegges.

Det flotte treet ble plantet rundt 1870, og er altså 140 år gammelt. Dette er ingen høy alder for et tre som kan leve i mer enn tusen år under de rette betingelser. Og da det ble kjent at Bydrift planla å fjerne treet reiste det seg mange protester blant naboene. De Grønne ba om at rådmannen måtte gå gjennom saka på nytt for å se om det var mulig å forlenge livet til den vakre og populære eika.

Noe slikt tenker kommunen å bruke trestammen til.

Rådmannen tok opp hansken og fikk flere eksperter til å undersøke treets tilstand, og vurdere ulike tiltak for å forhindre fallende greiner. Alle konkluderte med at slik tiltak ikke ville gi realistisk sikkerhet mot framtidige ulykker. Det ble hentet inn en arborist, altså en ekspert på trær, fra Oslo, som konkluderte slik: ” … treets mekaniske tilstand er meget dårlig og sannsynligheten for brekkasje er vurdert som meget stor, på grensen til akutt.”

Tross betydelig innsats for å finne en måte å verne treet og dets omgivelser på, ble altså rådmannens konklusjon at treet må ned. Dette er selvfølgelig en tragisk avgjørelse, men Trondheim Kommune kan ikke ta ansvaret for å la treet stå, så lenge det er påvist at store greiner når som helst kan falle ned.

Et lite plaster på såret er det at kommunen vil plante tre nye eiketrær, og forsøke å ta både greiner og stamme i bruk til nye formål.

Kampen om kinomarkedet

Det er neppe de amerikanske superstjernene til venstre  vi går glipp av om det kommunale kinotilbudet forsvinner.

Norge har de siste hundre år hatt et system med kommunale kinoer. Disse kinoene har vært et viktig kulturtilbud til innbyggerne, og har ikke hatt som hensikt å oppnå økonomisk gevinst, men  systemet er nå i ferd med å bryte sammen. Både i Bergen og Oslo er kinoene overtatt av internasjonale medie-konsern. Den eneste byen i Norge av noen størrelse der det fortsatt er et bredt kommunalt kinotilbud er dermed Trondheim, men også Trondheim Kino merker presset fra de kommersielle markedskreftene.

Fremskrittspartiet og Høyre har i mange år presset på for et salg av kinoen. Et slikt forslag ble også fremmet 23. mai 2013, men ble nedstemt av et bredt flertall i Bystyret. Miljøpartiet De Grønne mener det er av største betydning å holde Trondheim Kino på kommunale hender og dermed sikre et bredt tilbud av norske og utenlandske filmer. De private konkurrentene vil utvilsomt konsentrere seg om de mest lønnsomme filmene, hovedsakelig giga-produksjoner fra USA. Det er ingen hemmelighet at disse internasjonale kino-konsernene også er interessert i å etablere seg i Trondheim.

Styret i Trondheim Kino, som er tverrpolitisk sammensatt, og der  også de ansatte er representert, frykter en situasjon der pengesterke konkurrenter melker de mest lønnsomme delene av markedet, mens det kommunale tilbudet må sørge for bredden. Styret mener disse vanskelighetene blir enda større dersom de skal måtte drive på grunnlag av dagens tariffavtale.  Kinoen har mange midlertidig ansatte, ofte studenter, som tar ut høye lønninger for noen timers arbeide med å ta imot billetter. Skifte av arbeidsgiver-tilknytning vil i praksis si at framtidige ansatte vil bli lønnet etter en annen tariff (dagens ansatte vil fortsette med samme lønnsvilkår som i dag).

Trondheim Kino er den eneste kinoen i Norge som er med i KS, og konkurrentene er det absolutt ikke, men forslaget om å la kinostyret selv bestemme selskapets arbeidsgiver-tilknytning falt i dårlig jord hos sosialistene, og splittelse i sentrum-venstre koalisjonen. Ryktet om at kinostyrets forslag kunne få flertall førte til at LO i Trondheim sendte et skarpt notat til bystyret. MDG er i utgangspunktet innstilt på å lytte til fagbevegelsen, men bystyregruppa har i denne saka funnet at det er viktigere å sikre det langsiktige kulturtilbudet. Vi valgte derfor, sammen med to av våre alliansepartnere, Krf og SP,  å støtte  forslaget fra det tverrpolitiske kinostyret, for å sikre et kommunalt kinotilbud i Trondheim i framtida.

De tradisjonelle venstrefløy-partiene vurderte dette annerledes. De var rasende over å tape saka og rettet i stor grad sine angrep mot MDG. Det var særlig SV, men også Rødt, som hisset seg opp. Dette må forstås på prinsipielle og ideologiske grunner, og selvfølgelig også som ledd i valgkampen. Arbeiderpartiet var langt mindre aggressive, noe som har sammenheng med at Arbeiderpartiets leder i Trondheim er medlem av det enstemmige kinostyret. Antakelig var de fleste av APs representanter enig i det vedtaket de stemte mot.

For bystyregruppa til De Grønne i Trondheim var det interessant å havne på vippen, og det var slett ikke gitt hvilket standpunkt vi ville havne på, men når vi valgte slik vi gjorde var det for å gi Trondheim Kino det handlingsrommet styret ba om. At vi samtidig fikk markert vår blokk-uavhengighet var bare en bonus.

Biogassen kommer

Det prosjekterte biogass-anlegget på Skogn

I regi av Green Highway, og i samarbeid med en lang rekke andre aktører, ble det 15. mai avholdt et seminar i Trondheim om biogass i transportsektoren. Her var få politikere, men mange representanter for næringslivet og den tredje sektor.

Det har  lenge vært en forutsetning at bussene i Trondheim skal over på  biogass. Forberedelsene er allerede gjort ved at 209 busser er gassdrevne, foreløpig med fossilgass fra Nordsjøen. Kjemisk er biogass og fossilgass nøyaktig det samme, nemlig metan. Forskjellen er at biogass går inn i et kort karbon-kretsløp, der utslippene tas opp av tilsvarende nye planter og trær, mens den fossile gassen inngår i et kretsløp på millioner av år. Biogassen regnes derfor som i prinsippet karbon-nøytral mens fossilgassen anses å gi varige økninger av CO2-innholdet i atmosfæren.

Kritikkløst i Adressa

“Never check a good story” skal det visstnok hete i tabloid-journalistenes verden. Redaksjonen i Adresseavisa tar dette munnhellet enda et steg videre. De fyller forsida med en overskrift som deres egen reportasje ikke underbygger. Ansvarlige journalister prøver gjerne å sjekke påstander før de setter dem på trykk, også dersom påstandene stammer fra politiet. Når det gjelder narko-politiet er det åpenbart annerledes, iallfall i Adressa. Flere dager på rad har denne etaten fått kolportere grove beskyldninger mot afrikanske asylsøkere, uten noen som helst form for bevis.

Adresseavisa velger å følge opp saka ved å bli med spanere som forfølger en 22 år gammel nigerianer som politiet beskylder for aggressivt dopsalg. De venter på ham utenfor asylmottaket der han bor, og følger etter ham når han tar bussen til byen. Han går av i Munkegata og stikker innom Bunnpris før han tar en annen buss videre. Dette gjør tusenvis av andre hver eneste dag, men når denne mannen gjør det er det plutselig blitt påfallende og mistenkelig, Nå ser vi hvor smarte disse folka er, sier politiet. Journalisten sier ingenting.

Mannen går av bussen på Byåsen og går inn i en leilighet, som plutselig er blitt en “dekkleilighet“. Den er dessuten en depotleilighet der langere “henter stoff før de går ut og selger“, sier politiet til Adressa. Når mannen og en venn kommer ut blir de kroppsvisitert, men har ingenting ulovlig på seg. Ved hjelp av hund finner politiet en liten mengde hasj inne i leiligheta. Dette er åpenbart nok til at Adressa kjøper påstanden om at disse mennene er pågående dopselgere, og jublende kan fortelle at asylsøkeren allerede er sendt ut av landet, åpenbart fordi han kjente en mann som hadde skjult noen gram hasj i leiligheten sin.

Det spesielle med denne saka er ikke de store ressursene politiet bruker for å avdekke en bagatellmessig forseelse (vi har årlig 44 000 pågripelser for besittelse av narkotika); det påfallende er det totale fraværet av kildekritikk på alle nivåer i den redaksjonelle behandlingen av saka. Politiets beskyldninger tas ikke bare for god fisk, de lanseres over hele forsida og utbroderes ytterligere i ingressen. Uten fnugg av bevis.

I dette tilfellet blir de redaksjonelle overtrampene ekstra alvorlige, fordi de udokumenterte beskyldningene brukes som argument mot afrikanske asylsøkere generelt. Hverken Adresseavisa eller politiet holder seg for gode til å bruke påstandene som argument for at asylmottaket på Persaunet ligger for nære byen og må flyttes.

Men de opprørte leserne av adressa kan iallfall glede seg over at avisa bringer en fyldig guide til utsalgssteder for billig brennevin.

Når blokkpolitikken får dominere

Miljøpartiet de Grønne seiler nå opp som et realistisk alternativ ved årets stortingsvalg , og vi opplever derfor  å bli angrepet fra ulike hold. En nylig artikkel på nrk.no antydet at en stemme til MDG kunne bringe så vel SV som Venstre under sperregrensa for utjevningsmandater. De to partienes representanter uttrykker naturligvis bekymring over dette tenkte scenariet.

Ingvild Reymert mener MDG ikke tilhører “venstresida”.

Det minner meg om da vi for første gang kom inn i Trondheim bystyre i 1991. Det var uklart helt til siste stemmekrets om vi i det hele tatt fikk noe mandat, men allerede tidlig på kvelden kunne hele tre partier  (SV, RV og Venstre) hevde at vi hadde “stjålet  mandater fra dem”. Det kan være betimelig  å minne om at ingen partier eier velgere. Så lenge vi har hemmelige valg står det enhver fritt å avgjøre hvilken stemmeseddel som skal legges i urnen.

Det er selvfølgelig  både legitimt  og nødvendig å vise velgerne forskjellen på sin egen og andre partiers politikk. Men det er åpenbart at vi nå har passert  den fasen der MDG blir fortiet, og kommet over i den fasen  der vi blir utskjelt.  Neste fase, gjennombruddet, kan komme allerede i september.

Det er først og fremst SV som er kommet i angrepsmodus.  Deres bystyrerepresentant i Oslo, Ingvild Reymert, skriver f. eks.at MDG “ikke kan tas på alvor”, og   SV miljøpolitiske talsmann, Lars Egeland,  kan slå fast at  MDG er “uten politisk kraft”.  Deretter  angriper de det ubetydelige partiet som de hevder å ikke  ta på alvor.

Matavfall som drivstoff.

Aldri har maten vært billigere enn nå, og aldri har vi kastet så mye. Hver fjerde pose går rett i søpla, skriver Byavisa. 13 400 tonn mat ble kastet av Trondheims befolkning bare det siste året.

Nå er det lett å moralisere over dette misbruket av ressurser, men “Spis opp maten din” er et irriterende råd. Jeg kjenner folk som lever av mat som er kastet fra de store matkjedenes butikker. Slik “dumpsterdiving” er selvsagt ingen løsning for flertallet av oss, men likevel en tydelig påminnelse om hvilken historisk enestående overflods-situasjon vi lever i.

Selv om noen av oss blir flinkere til å unngå å kaste mat, vil nok store mengder matrester og annet organisk avfall gå til forbrenningsanlegget på Heimdal også i framtida. Dette til tross for at Trondheim Bystyre gjentatte ganger har vedtatt at vi ønsker separat innsamling av våtorganisk avfall, altså matrester, fra husholdningene. Hensikten er å bruke dette avfallet til å produsere biogass, et av de mest miljøvennlige drivstoffene som finnes.

Kampen om arealene

Trondheim er blitt Norges dårligste jordvern-kommune etter bystyrets behandling av ny arealplan. Sandnes på Jæren har vært verre, men nå passer vi dem med god margin, og den ivrigste pådriveren har vært SV.

Rådmann, fylkesmann og riksantikvar frarår utbygging på disse tomtene. Men AP  og SV fikk støtte fra FrP, H og V til å omregulere dem. (Foto: Rotvoll Eiendom)

Kommuneplanen og den tilhørende arealplanen er blant de viktigste sakene bystyret håndterer. I arealplanen fastsettes hvor det skal bygges boliger, hvor det skal være næringsarealer, kollektivårer og offentlige bygg. Det er vanlig at det blir strid mellom jordvernere og naturverninteresser på den ene sida og ønsker om mest mulig utbygging på den andre.

Kommuneplanen behandles bare en gang hver fjerde år, og denne gangen var det forventet sterk uenighet om de bynære landbruksområdene på Øvre Rotvoll. Bruket står foran et generasjonskifte, og arvingene ønsker ikke å drive videre. De ansatte derfor tidligere gruppeleder for Arbeiderpartiet i Trondheim, Aase Sætran, som leder for en bedrift hvis hensikt er å sikre omregulering av Rotvoll Øvre til utbyggingsområde, med påfølgende milliongevinster.
Det styrende flertallet i Trondheim (AP, SV, MDG, SP og KrF) forsøkte å komme fram til en felles holdning til arealplanen, men dette lyktes ikke, spesielt fordi SV – som for et år siden tok avstand fra utbygging på Rotvoll – nå sto sammen med Arbeiderpartiet om å bygge ut langt større arealer enn det rådmannen anbefalte.

Bilismens virkelige pris

Samfunnet må betale 1600 Euro årlig for hver eneste bil i EU

De fleste husholdninger i dagens Norge disponerer egen bil (skjønt noen av oss er fornøyd med å delta i bildeling); For de fleste er dette et praktisk spørsmål, mange gjøremål blir enklere med bil for hånden.

Dette fører igjen til at arrangementer og tilbud av alle slag er basert på at de som skal delta har adgang til bil.  Dermed blir bilen en forutsetning for å delta på mange av   samfunnets arenaer, og bilen en nødvendig utgiftspost. Og som på så mange områder ønsker enhver å redusere sine egne utgifter (selv om vi undervurderer hvor mye bilbruken koster oss). Økte utgifter til bilhold er derfor ikke populært, men det er likevel bare et mindretall av bilbrukerne som til enhver tid klager over  den prisen samfunnet setter på bilbruken. De som klager er til gjengjeld ofte høyrøstet, veiene i Norge er krøtterstier, vi blir levende flådd av bompenger og bensinpriser, parkeringsavgifter osv.  Dette hylekoret munner gjerne ut i klisjépregede formulering om at bilismen er «statens melkeku».

Fjernvarmens paradokser

Heimdal Varmesentral er byens største punktutslipp av CO2.

Trondheim har varmet opp bygninger med vann fra forbrenningsanlegget på Heimdal siden 1982. Mye har skjedd på de tretti åra som har gått siden da, og fordelene ved avfallsforbrenning og fjernvarmesystemer er ikke lenger så åpenbare som de dengang lot til å være.
I 1982 ble forbrenning lansert som en elegant måte å bli kvitt verdiløst avfall på, men idag er avfall en handelsvare som er etterspurt av bedrifter over hele verden. Både gjenvinning og avfalls-megling er næringer i vekst. Avfallsforbrenning er dessuten ekstremt kostbart og miljøregnskapene ikke overbevisende. Norske anlegg kommer spesielt dårlig ut; de er langt mindre effektive enn tilsvarende anlegg f. eks. i Sverige.

Utbygging av fjernvarme har vært vært bra for miljøet i den grad fjernvarmen har erstattet oppvarming med olje eller elektrisitet. Der anleggene er utbygd er det derfor tilknytningplikt til fjernvarme for nye bygg. Men i dag må fjernvarmen stilles opp mot mere avanserte oppvarmingsmetoder, og forbrenning må stilles opp mot andre former for gjenvinning av verdiene i søpla.