På søttende mai overlot jeg feiringa til andre, og satte meg i en taksi til Dohuk. Sist jeg kjørte denne veien tok det fire timer og vi måtte nesten helt inn i den voldsherjede byen Mosul. I løpet av året er veien utbedret og lagt om. Denne gangen tok turen bare to timer, og vi så bare et glimt av Mosul i det fjerne.
Når Kurdistan har unngått det blodbadet som raser i Arabistan (som kurderne kaller de arabiske delene av Irak, hvis de ikke bruker ordet «Irak», og dermed konkretiserer ønsket om full uavhengighet) er det ikke minst på grunn av den høye sikkerheten. Vi kjørte gjennom en rekke kontrollposter og mine kurdiske medpassasjerer sine ID-kort ble grundig gransket ved flere anledninger, mens mitt norske pass bare ble åpnet én eneste gang.
Vel framme i Dohuk satte jeg meg på en restaurant, bestilte mat, og ringte til gamle og nye venner, og før jeg var ferdig med å spise dukket en venn av en venn opp og tok meg med hjem. I lopet av kort tid var Khalid og jeg, samt hans søte kone Berwani og den lille sønnen deres på vei til en landsby i fjellene. Mer
Siste kommentarer