Livet i fjellene

På søttende mai overlot jeg feiringa til andre, og satte meg i en taksi til Dohuk. Sist jeg kjørte denne veien tok det fire timer og vi måtte nesten helt inn i den voldsherjede byen Mosul. I løpet av året er veien utbedret og lagt om. Denne gangen tok turen bare to timer, og vi så bare et glimt av Mosul i det fjerne.

Når Kurdistan har unngått det blodbadet som raser i Arabistan (som kurderne kaller de arabiske delene av Irak, hvis de ikke bruker ordet «Irak», og dermed konkretiserer ønsket om full uavhengighet) er det ikke minst på grunn av den høye sikkerheten. Vi kjørte gjennom en rekke kontrollposter og mine kurdiske medpassasjerer sine ID-kort ble grundig gransket ved flere anledninger, mens mitt norske pass bare ble åpnet én eneste gang.

Vel framme i Dohuk satte jeg meg på en restaurant, bestilte mat, og ringte til gamle og nye venner, og før jeg var ferdig med å spise dukket en venn av en venn opp og tok meg med hjem. I lopet av kort tid var Khalid og jeg, samt hans søte kone Berwani og den lille sønnen deres på vei til en landsby i fjellene.

Trafikken i Kurdistan går stort sett greitt, det er mange gode veier og mange fine nye biler også. Trafikkreglene praktiseres nok noe smidigere – for å si det slik – enn vi er vant til Norge, men det går veldig greitt. I løpet av kort tid var vi kommet opp av slettelandet og inn imellom bratte fjellsider der veien går i krappe svinger akkurat som i Norge. Området er gjennomskåret av flere parallelle fjellkjeder med dype daler imellom.

Ved en landsby hadde tyrkiske styrker satt seg fast. De kom hit i 1996 og har siden nektet å fjerne seg, men de holder seg i sin lille festning og gjør ingen forsøk på å gripe inn i kurdisk liv eller politikk.

Utpaa ettermiddagen kom vi opp til noen trange kløfter fulle av huler der kurdisk gerilja har pleidd å gjemme seg. Hverken arabiske eller tyrkiske fly kommer inn i disse kløftene. Khalid fortalte om hvordan hele befolkningen i området bodde i slike huler under Saddam Husseins kampanjer mot kurderne i 1980-aarene. De som ga opp og overga seg til araberne ble tatt til fange og alle mennene ble drept. Landsbyene ble totalt utslettet.

Så kom vi ned til Khaleds hjemsted, landsbyen Bazi. Den var blitt totalt jevnet med jorden av Baathstyrkene på 1980-tallet, og er nå preget av nye hus oppført med støtte fra vestlige hjelpeorganisasjoner. Murhus med innlagt vann og elektrisitet, og malt med pastellfarger. Inne hos Khaleds gamle onkel og tante traff vi de tre hjemmeboende sønnene og deres koner og barn. Vi fikk mat servert på en duk på gulvet, mens vi mannfolka satt på puter langs veggen. Kvinnene spiste for seg selv sammen med barna.

Elektrisiteten kommer fra en dieselgenerator som kjøres noen timer hver kveld. Tidligere hadde Bazi et eget vannkraftverk, men også det ble ødelagt av baathistene.

Landsbyen har omtrent like mange kristne som muslimer. De kristne snakker assyrisk hjemme men må gripe til kurdisk ute. Alle fortalte at forholdet mellom de to gruppene er godt, men ekteskap mellom to fra ulike grupper kommer ikke på tale. Ei kristen jente jeg snakket med hadde flyktet fra Bagdad til sine foreldre her i Bazi. Hun kunne både assyrisk, arabisk og engelsk men var ikke sterk i kurdisk, og klaget over at hun hadde problemer med å få seg jobb.

Etter en god natts søvn vandret Khaled og jeg rundt mellom trærne som bærer epler, aprikoser og mandler. Overalt satt det grupper av kurdere som drakk te og stekte kjøtt paa spidd. Mange kommer en fredag som dette opp fra heten i byene for å slappe av i den kjølige fjellufta her.

Så kjørte vi vestover til Zakho, grensebyen til Tyrkia. Underveis passerte vi enda et tyrkisk fort, med skulende soldater bak skarpladde våpen.

Så begynte alle varsellampene i bilen til Khaled å blinke. Det viste seg at viftereima var gått. Med hjertet i halsen karret vi oss til Zakho, og jeg ringte til noen norske venner som er fra Kurdistan. I løpet av kort tid kom en hel flokk unge kurdere og tok seg av bilen, mens vi ble pakket inn i ei stue og fikk te og munterhet.

Snart var vi på veien igjen og jeg rakk middagen jeg var invitert til med norske og svenske venner i Dohuk. Fisk, øl og vin og en kjempehyggelig kveld.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: