Assyrerne

I går var det søndag og jeg bestemte meg for å gå i kirke. Nå er jeg oppvokst i en kristen kultur, og er derfor «kristen» i statistisk forstand, men noen flittig kirkegjenger er jeg ikke. Derimot har jeg en dyp interesse for mangfoldet av religiøse former pådenne planeten, og få steder er mangfoldet større enn nettopp i Kurdistan

I tidligere innlegg her på bloggen har jeg skrevet om mine møter med de esoteriske gruppene Yezidi og Kakkai. Sunni-islam i moderate utgaver er også stadig nærværende her blant kurderne – minaretene preger horisonten og bønneropene markerer døgnets gang – men det er dessuten et betydelig antall kristne av ulike varianter i Sørkurdistan.

Tradisjonell kristendom blant kurderne finnes i tre varianter. Den assyriske kirke er en av de eldste utgavene av den største verdensreligionen. Assyrernes åndelige overhode, Mar Dinkha, bor i USA. Kaldeisk kristendom er mye lik den assyriske, men kaldeerne har akseptert Paven i Roma som sitt overhode. En tredje variant av tradisjonell kristendom er den syriske kirke, som jeg foreløpig ikke veit så mye om.

De siste åra har dessuten protestantisk kristendom gjort sitt inntog i Kurdistan i form av amerikansk evangelisme. Fyrrige predikanter med innsamlingsbøssene klare har etablert et nytt kirkesamfunn basert på omvendte kurdiske muslimer, under navnet Kurdzman.

Men på denne søndagen dirigerte jeg taksien til den gamle assyriske landsbyen Enkawa, som idag er en moderne bydel i Arbil. Her er det oppført en ny katedral viet til sankt Josef, mannen som ifølge Bibelen ikke var far til Jesus, men likevel tok seg av ham som sin egen sønn.

Kirken er oppført i en stil basert på tradisjonell kurdisk arkitektur med flate tårn i flere trinn mot himmelen. Inne i kirken er det flere nisjer med helgenbilder der de troende bøyer kne og ber. På veggen henger mange bilder av Jesus og ulike helgener, og foran i kirken er det et stort bilde av Maria med Jesus. Bak alteret henger det en stor livaktig statue av Josef med Marias sønn på armen.

Messen fant sted på søndag ettermiddag, og da jeg kom inn i kirkerommet satt et hundretalls personer der – mest eldre kvinner i mørke klær, noen med svart kappe og tildekket hode. Mange kvinner hadde hodetørkle, men ofte var det tynt og gjennomsiktig og lå løst. Yngre kvinner er gjerne barhodet.

Uvant med skikkene satte jeg meg langt bak, men det viste seg å være helt feil. Bakerst skulle kvinnene sitte, jeg måtte flytte meg lenger fram til mannfolka. De hadde gjerne bukse og skjorte, enkelte hadde kurdisk drakt og mange av de yngre hadde dongeri og t-skjorte.

Under hele messen strømmet det folk inn og ut, det må ha vært et tusentalls mennesker tilstede på det meste. Menigheten messet lange sammenhengede tekster på arameisk (?), ofte i dialog mellom menn og kvinner. Det ble ringt med klokker og innimellom var det korsang og tekstlesning av menighetens medlemmer.

Først etter en time tok presten ordet. Han talte lenge og vel, og ikke bare jeg ble trøtt. Da han var ferdig, etter en god halv time, sneik jeg meg ut sammen med mange andre.

Rundt kirken sto væpnede kurdiske soldater på vakt. I Kurdistan har det ikke forekommet noen angrep på de kristne, slik som det har vært i de sunniarabiske områdene av Irak, men sikkerheten er høy. Og bra er det.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: