Volden i Irak og hatet mot USA.

Siden jeg nettop er kommet hjem fra den kurdiske delen av Irak, kan det være passende å reflektere litt over vår hjemlige debatt om situasjonen i landet. Og som inngrodd radikaler er det venstresida jeg kjenner til og er opptatt av.

Med de beste hensikter hevder folk jeg kjenner at volden i Irak nå er verre enn under Saddam, at amerikanerne har drept flere irakere enn Baathregimet klarte, at regjeringa og den irakiske hæren er quislinger og mye annet som fullstendig mangler rot i virkeligheten

Når jeg skal forklare for min kurdiske venner hvorfor kommunister, sosialister og liberalere i Vesten ikke støtter dem, pleier jeg å si at det er viktigere for europeiske raddiser å være mot George Bush enn å være for irakerne. Både i mitt eget parti, MDG, og i opinionen forøvrig fokuserer man først og fremst på USAs overgrep. Volden fra irakernes egne grupperinger unnskyldes som en reaksjon på okkupasjonen.

For å begynne med volden under Saddam. Han kom til makta med vold og brukte systematisk så vel som tilfeldig vold som integrerte deler av sitt regime i mere enn tretti år. Tortur og massakrer inngikk i grunnlaget for Saddam Husseins regime. Det samlede antallet ofre for de mange bølgene med utrenskninger ligger i størrelsesorden hundretusener. Ironisk nok var det irakiske kommunistpartiet hans første mål, derfor er da også kommunistpartiet en del av den nåværende regjeringskoalisjonen i Baghdad.

Saddam startet i 1980 en langvarig og blodig krig mot Iran, da som nå en internasjonal paria, og fikk støtte fra bl.a. USA til dette, selv når han brukte gass mot iranske tropper og iranske sivile. Ofrene for denne krigen blir vanligivs beregnet til å ligge på over en million mennesker.

Saddam førte i mesteparten av sin regjeringstid også en brutal krig mot den kurdiske befolkningen i Irak. Bare i løpet av året 1988 forsvant mere enn 180 000 kurdere, mange av dem er seinere funnet i massegraver i ulike deler av landet.

I 1990 gikk Irak til okkupasjon av Kuwait. Ettter at en internasjonal koalisjon jagde de irakiske styrkene tilbake, brøt det ut et et opprør blant irakiske sjia-arabere. Dette ble slått ned av Saddams revolusjonsgarde med grenseløs brutalitet. Antall dødsofre anslås til å ligge rundt 300 000.

Et omstridt overslag fra The Lancet stipulerte ifjor antall døde som følge av volden i Irak etter den amerikanskledede invasjonen til i størrelsesorden 650 000 mennesker. Fordelt på tre og et halvt år skulle dette urealistisk høye anslaget gi oppimot 200 000 døde pr år, et uhyggelig tall, men et tall som ligger godt under Saddams blodigste perioder.

Og raddiser som stoler på Lancets tall pleier å overse den delen av rapporten som peker på at det er irakerne selv som står for de fleste mordene. Ganske særlig pleier de ha det for seg at sunniaraberne i de sentrale delene av landet er konfiktens hjelpeløse ofre. I virkeligheten har det i mesteparten av perioden fra invasjonen til idag vært sunniarabiske ekstremister som har vært de ivrigste pådriverne i voldsspiralen. Det er sunnittiske islamister, bla. Al Qaeda og Jaish Ansar al-Sunnah (etterfølgeren til Mullah Krekars Ansar al-Islam), som har gjennomført de grusomste angrepene på sivile.

Også sjiittiske grupper har etterhvert blitt mere hensynsløse og har tatt grovere vold i bruk, særlig gjelder dette Moqtada al-Sadrs Mahdi-hær, som derfor blir en skurk når Klassekampen skriver om sunniaraberne som konfliktens ofre. Ironisk nok får han heltestempel i den samme Klassekampen når han taler mot amerikanerne.

Ekstreme bush-hatere avviser helt at det finnes islamske terrorister og forsvarer all volden i Irak som «rettferdig forsvar mot okkupasjonen». Organisasjoner som Komiteen for et fritt Irak setter fram simplistiske paroler som «USA ut av Irak». Norske medier skriver ikke om hvordan rasende irakere med ulik etnisk og religiøs bakgrunn kaster råtne tomater på Walid al-Kubaisi og andre fra denne gruppen, og anklager dem for å være terrorismens støttespillere.

Irak er en stat som ble konstruert av Engalnd etter første verdenskrig. Saddams terror-regime holdt lokket på plass over mange interne konflikter i landet, som nå er kommet til uttrykk. Mangelen på sentral statsmakt gjør militser av ulike slag til lokale makthavere i små og store regioner.

Det er ikke så enkelt som at USA er årsaken til alle Iraks problemer, og at alt vil ordne seg bare amerikanerne drar hjem. Det er en illusjon å tro at uenigheten mellom de mange lokale og regionale fraksjonene først og fremst skyldes USAs okkupasjon.

Den engelske analytikeren Gareth Stansfield har kartlagt noen av de viktigste konfliktlinjene som skiller irakerne fra hverandre i en fersk rapport . Mange norske radikalere kunne ha godt av å lese den.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: