Dilemmaet Krekar

Høyesterett vil ventelig en av de neste ukene slå fast at den norske stat har skjellig grunn til å utvise den irakiske kurderen Najmuddin Faraj Ahmed, bedre kjent som Mulla Krekar, fordi han utgjør en fare for rikets sikkerhet. En slik avgjørelse følger nødvendigvis av fakta i saken: Mulla Krekar arbeider aktivt for den militante muslimske tendensen jihad salafi. Dette er den samme sunni-muslimske ideologien som Osama bin Laden og al Qaeda tilhører.

Krekars uforbeholdne støtte til salafistenes væpnede kamp for et nytt kalifat er ingen hemmelighet, det går med all ønskelig tydelighet fram av Krekars selvbiografi (som kom på norsk for et par år siden) og et stort antall intervjuer og erklæringer i norske og internasjonale media. De siste dagers avsløringer av at han redigerer flere nettsteder som hyller selvmordsbombere og angrep på sivile legger en ny brikke til puslespillet uten å endre bildet i noen grad.

Slik sett skulle alt være klart for å utlevere ham til de kurdiske selvstyremyndighetene i Nordirak, men norsk lov tillater ikke utlevering dersom det er risiko for tortur eller dødsstraff. Etter flere reiser i irakisk Kurdistan veit jeg utmerket godt at Krekar er ytterst upopulær på grunn av de overgrepene han og hans tilhengere har gjennomført der. Skulle han bli utlevert til de kurdiske myndighetene i Arbil ville han helt sikkert bli dømt til døden og hengt, sannsynligvis etter å ha blitt grundig banket opp i fengselet.

Det er selvfølgelig riktig av norske myndigheter å ikke utlevere ham til en slik skjebne, uansett om de organisasjonene han har vært med å bygge opp (Ansar al-Islam, Ansar al-Sunnah med flere) har mishandlet og henrettet folk på atskillig mere brutale måter enn det han selv kunne vente seg. Dersom vi – på samme måte som den amerikanske administrasjonen – skulle bryte mennskerettighetene i kampen mot grupper vi misliker, ville vi miste enhver moralsk autoritet. Vi må ta avstand fra jihadistenes overgrep, uten å begå liknende overgrep selv.

Og vi må heller ikke begå den feilen flere politikere fra Fremskrittspartiet gjør seg skyldig i – å hevde at alle muslimer, eller islam som religion, står bak slike overgrep som Krekar anbefaler- det er viktig å huske at de fleste ofrene for muslimsk terrorisme er muslimer. Nettopp sympatien for og medfølelsen med de muslimske ofrene for fantikernes voldsbruk er den viktigste grunnen til at vi må reagere mot en slik virksomhet som den Mulla Krekar driver med.

Dilemmaet oppstår fordi vi innser at vi må gripe inn, men ikke har egnede virkemidler.

Skal han i fengsel? Da må han dømmes først?

Skal han utleveres til Irak? Da vil han bli drept og antakelig mishandlet.

Skal han få fortsette som nå, med å støtte, finansiere og drive propaganda for grupper som driver ekstrem voldsbruk? Det er ikke et særlig fristende alternativ.

Den eneste løsningen later til å være å fortsette å kontrollere hans virksomhet, men la ham leve sammen med familien i Oslo. Og konsekvensen vil være at han fortsatt kommer til å finne metoder til å organisere sin menneskefiendtlige jihad.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: