Kolonistaten Israel

Her om dagen viste Dagsrevyen to israelske bestemødre som hver dag oppsøker israelske veisperringer for å hindre at palestinere blir trakassert. Ære være dem for det. På giverlandskonferansen i Paris lover Norge og andre land penger til de palestinske myndighetene (variant Fatah). Og internasjonale humanitære organisasjoner arbeider for at jordbruket på Gaza skal få eksportere sine varer, gjennom den israelske blokaden.

Alt dette er vel og bra. Men bestemødrene reiser hver kveld tilbake til sine leiligheter bygd på ruinene av palestinske landsbyer, og giverlandene tar ikke opp palestinernes rett til å vende tilbake til sine opprinnelige landsbyer.

Den israelske historikeren Ilan Pappe har i boka The Ethnic Cleansing of Palestine levert en detaljert dokumentasjon av hvordan de zionistiske immigrantene planla og gjennomførte utdrivelsen av palestinerne i perioden 1947-1949. Han navngir over 200 landsbyer og viser hvor de lå. Han forteller hvilke israelske avdelinger som angrep landsbyene og hvilken dag det skjedde. I mange tilfeller forteller han også hvor det er blitt av de tidligere innbyggerne.

Pappe viser også at det ikke forelå noen militær trussel mot det jødiske samfunnet i Palestina da staten  Israel ble opprettet. De zionistiske militsene var både godt organisert og godt utstyrt. De palestinske landsbyene hadde i høyden noen antikverte rifler, og den militære innsatsen fra de arabiske lands side var ikke bare halvhjertet, den var dessuten både dårlig organisert og dårlig utstyrt. Den eneste effektive militære motstanden mot israelerne kom fra Jordan, men den begrenset seg  til å forsvare de områdene Kong Abdullah på forhånd hadde avtalt med zionistene at Jordan skulle overta herredømmet over. At Israel likevel forsøkte å erobre disse områdene (Vestbredden og gamlebyen i Jerusalem) sier litt om hvor overlegne zionistene følte seg militært.

Pappe gjør det også klart at dagens israelske politikk bygger videre på den politikken som ble gjennomført da staten Israel ble skapt. Han hevder dagens Israel er gjennomsyret av rasistiske holdninger og knytter dette sammen med den systematisk fornektelsen som skjer av den etniske rensing staten er grunnlagt på. Han viser til diskriminerende lovverket, muren gjennom Vestbredden og truslene om forvisning av enda flere palestinere som bevis på dette:

The problem with Israel was never its Jewishness—Judaism has many faces and many of them provide a solid basis for peace and cohabitation; it is its ethnic Zionist character. Zionism does not have the same margins of pluralism that Judaism offers, especially not for the Palestinians.

What makes matters seem hopeless is the way in which the world ignores Israeli crimes in the occupied territories. From the humiliation visited upon Palestinians at the dozens of checkpoints throughout the occupied areas, to the violence visited on the people of Gaza, there is no accounting, and thus nothing to prevent this oppression from continuing into the future.

Pappes bok bør føre til en ny debatt om situasjonen i Midtøsten. Den viser hvor uholdbart det er å ta utganspunkt i foredelingen av vestbredden, et område som allerede i utgangspunktet er mindre enn de områdene som FN i 1947 satte av til palestinere. Og denne delingen var i seg selv et overgrep, som fratok hundretusener av mennesker råderetten over sitt eget hjemland.

FNs resolujon fra 1948 som krever at de fordrevne paletsinerne skal få vende tilbake til sine hjem står fortsatt ved lag, men kan neppe gjennomføres. Det som gjennomføres, dersom det skal være den minste sjanse til å oppnå noe som likner fred, er likevel at Israel i det  minste erkjenner sine  overgrep og innleder forhandlinger om erstatning til ofrene for overgrepene fra 1947 til idag. Sjansene for at dette skal skje er minimale. Det er derfor vanskelig å øyne noen slutt på konflikten rundt settlerstaten Israel.

I et historisk perspektiv er det vanskelig å se for seg annen utgang enn at dette fremmedlegemet, Staten Israel, kommer til å forsvinne. Og når jeg sier det kommer noen til å karakterisere meg som fiende av Israel eller tilmed som antisemitt. Men jeg kjenner meg ikke igjen i disse karakteristikkene. Jeg drømmer om at tilstrekekkelig  mange israelere vil våge å møte sine palestinske og arabiske naboer som venner og arbeide for forsoning. Men håpet om at så skal skje blir stadig mindre.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: