Hvem gasset Halabja ?

24. juni 2007 ble Saddam Husseins fetter Ali Hassan al-Majid dømt til døden. Han var kjent som kjemiske Ali på grunn av sin systematiske bruk av giftgass mot den kurdiske sivilbefolkningen på 1980-tallet. Det mest kjente tilfellet er angrepet på byen Halabja, da rundt 5 000 mennesker ble drept, men det var også mange andre steder som ble rammet.

Det er vel kjent at USA brukte Baathregimets kjemiske krigføring mot kurderne i Nordirak som argument foran invasjonen i 2003. «Saddam gasset sitt eget folk» sa president George W. Bush gang etter gang. Nå kan det diskuteres hvorvidt kurderne er «Saddams eget folk» – selv oppfatter de det iallfall ikke slik. Vel så interessant er likevel det Bush ikke sa, nemlig at Irak under ledelse av Saddam Hussein brukte stridsgass mot Iran, og at USA ikke bare aksepterte dette, men aktivt brukte sitt propagandaapparat til å tåkelegge forholdet.

Gasskrigen dokumentert
Begivenhetene i Irak de siste åra har i stor grad fortrengt minnet om Saddams overgrep, iallfall hos et vestlig publikum. Det er derfor betimelig at det nå kommer ut ei bok som dokumenterer Iraks bruk av gass i 1980-åra og viser hvordan den aktuelle situasjonen i Irak og nabolandene har røtter i det som da skjedde.

Joost Hilterman har fulgt utviklinga i Irak i mange år. Han arbeidet tidligere for Human Rights Watch og er idag ansvarlig for Midtøsten i International Crisis Group. Hans bok A Poisonous Affair utgitt av Cambridge University Press, tar utgangspunkt i gassangrepet på Halabja i mars 1988 og viser at dette ikke var noe enkeltstående tilfelle.

Helt fra 1983 er det klart at Irak brukte kjemiske våpen mot den iranske hæren, som da hadde gjenerobret områder Irak okkuperte ved sitt angrep i 1980. Fra høsten 1984 hadde irakiske styrker etablert rutiner for systematisk bruk av et antall ulike stridsgasser.

De irakiske generalene fant ut at gass var lite egnet ved frontlinjen. Skiftende vind førte i flere tilfelle til store tap for irakernes egne styrker. Mest effektivt viste det seg derfor å være å bruke gass mot iranske oppmarsjområder. Dette lammet såvel forsyningsledd som sjukehus og reservestyrker.

Frykten for gassangrep kunne ødelegge moralen fullstendig hos soldater så vel som i sivilbefolkningen. Dette viste seg tydelig da Saddam i krigens sluttfase truet med å skyte gassgranater mot Teheran og andre iranske byer.

Kampanjen mot kurderne
Anfal var den offisielle betegnelsen på en serie angrep som var ment å knuse den kurdiske nasjonalismen i Nordirak en gang for alle. Våren og sommeren 1988 ble hundretusener av kurdere fordrevet fra sine hjem. Titusener av mennesker forsvant, tusenvis av landsbyer ble tømt for sin befolkning, brønner ble fylt med sement eller gift, husdyr slaktet og husene rasert.

Ulike typer gass ble brukt med stor effekt i anfal- kampanjen. Det var ikke bare den direkte giftvirkningen, men i minst like stor grad den psykologiske effekten som som gjorde bruken av gass så effektiv. Det mønsteret som ble fulgt var å bruke gass på offensivens første dag. Det førte hver gang til panikkartet flukt, og soldatene møtte deretter liten motstand. Mange sivile overga seg til hæren, de fleste av disse ble ført til Sørirak, der de ble henrettet og lagt i massegraver.

I mars 1988 erobret iranske styrker og kurdisk gerilja et område rundt byen Halabja. Dagen etter ble byen bombet med en blanding av sennepsgass, blåsyregass, sarin og VX-gass. Allerede dagen etter var de første journalistene på plass, fløyet in fra Iran, og bilder av gassdøden ble formidlet over hele verden.

Desinformasjon
Iran var like lite populær internasjonalt i 1988 som nå, og hverken FN eller andre internasjonale organer fordømte Iraks framferd. Tvertimot dannet det seg et inntrykk av at begge parter hadde brukt gass, og at det ikke var klart hvem som var ansvarlig for de mange sivile døde.

Hiltermann sporer dette ryktet tilbake til det amerikanske forsvarsdepartementet. USA fryktet en iransk seier, og støttet Irak til tross for at landets bruk av stridsgasser var kjent. Dette medførte ikke bare at USA aksepterte Iraks bruk av gass; USA forsøkte systematisk – og helt uten belegg – å beskylde Iran for også å bruke gass, med et slikt hell at store deler av det internasjonale samfunn aksepterte beskyldningene som sannferdige.

Hiltermanns godt underbygde konklusjon er at Irak aleine hadde ansvaret for gassangrepet på sivilbefolkningen i Halabja. Iran hadde etter hans mening hverken kjemiske våpen eller evnen til å bruke dem i 1988. Irak hadde derimot mange års erfaring i bruken av flere typer stridsgass, og hadde utviklet et antall leveringssystemer som ga den irakiske hæren mulighet til å gasse sine fiender ved hjelp av fly, kanoner, bombekastere eller raketter.

Ettervirkninger
Resultatene av giftangrepene er fortsatt høyst merkbare. Mange landsbyer i Kurdistan er fortsatt ikke gjenoppbygd, jordbruket i Sørkurdistan – engang Iraks kornkammer – er ikke gjenopprettet. Giftstoffer finnes stadig i jordsmonnet og grunnvannet. Skadevirkningene på mennesker, dyr og planter er ikke kartlagt, men må antas å være omfattende. Tusener av mennesker sliter med fysiske og psykiske ettervirkninger. Iranske sjukehus behandler fortsatt tusenvis av ofre for gassangrepene.

Gasskrigen på 1980-tallet har dessuten viktige politiske ettervirkninger, hevder Hiltermann.

– For det første førte den manglende fordømmelsen av Iraks gasskrig til at Saddam Hussein undervurderte risikoen ved å angripe Kuwait, og bidro dermed til å utløse Golfkrigen i 1991.

– For det andre har det iranske regimet blitt sterkt motivert både til å søke å utvikle sine egne masseødeleggelsesvåpen, og til å å neglisjere den internasjonale opinion som ikke fordømte de irakiske gassangrepene.

– For det tredje har de irakiske kurderne blitt styrket i sitt ønske om å trygge det selvstyrte området og om mulig å kjempe for full uavhengighet. Kurderne tror ikke på hjelp fra verdenssamfunnet uansett hvilke overgrep de måtte bli utsatt for, og de har heller ingen tillit til amerikanernes langsiktige støtte. De er smertelig klar over at det kan komme nye regimer i Bagdad med ønske om å styrke sin kontroll i Kurdistan.

Det irakiske regimets bruk av giftgass på 1980-tallet, er altså ikke et avsluttet kapittel, men en levende realitet med direkte innvirkning på den aktuelle situasjonen i Irak såvel som i nabolandene.

Hiltermann, Joost R.:
A Poisonous Affair. America, Iraq and the Gassing of Halabja
New York 2007; Cambridge University Press

Advertisements

1 kommentar (+add yours?)

  1. Trackback: Aldri mer Halabja « Vindheimbloggen

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: