Miljø og politikk i India

monsunregnet er ikke bra for veieneIgår kjørte vi opp i Ghats-fjellene til Ponmudi, et naturreservat i 1100-meters høyde. Området er viktig for biologisk mangfold og store skilt oppfordrer folk til ikke å kaste søppel eller ødelegge naturen. men glasskår og plastflasker lå likevel slengt overalt og på en høy nut fant vi ei brukt bleie på et godt synlig sted

Miljøvern i India er åpenbart et anliggende for spesielt interessert. Byråkrater og politiske eliter innser at problemene er der men miljøbevisstheten har ikke nådd ut til de store massene, og tas heller ikke på alvor av den voksende konsumberusede middelklassen. Derfor kan også miljøargumentene mot den nye billigbilen Tata Nano avfeies med argumenter som er så grove og usaklige at selv Per Sandberg vill kvidd seg for å bruke dem offentlig.

I en artikkel nylig om regjeringa sin satsing på gobar-gass, metangass framstilt av kugjødsel, som både reduserer forurensning og bidrar til forsvarlig ressursbruk, kunne en kommentator i den seriøse riksavisa Indian Express skrive at det neste sikkert blir et program for å utnytte rap og hikke fra kameler. Slike morsomheter ville i Norge til nød blitt akseptert i humorspalter.

Men det er samtidig tegn på at miljøproblemene som sant å si er påtrengende i hele subkontinentet, både i form av forurensning i byene og tap av biologisk mangfold på landsbygda blir tatt på alvor av politikerne. Som jeg tidligere har nevnt er store deler av kollektivtransporten i Delhi lagt om til bruk av CNG som drivstoff. Her i Kerala har bystyret i hovedstaden med det vanskelige navnet Terivananthapuram vedtatt en omfattende og ytterst ambisiøs plan for mere mijøvennlig kollektivtransport . Bussene skal legges om til naturgass, men her er man ikke valgt komprimert CNG men den flytende (dvs frosne) varianten LNG. I tillegg til bedre drivstoff i bussene skal det også bygges ut et bytogsystem som beskrives som Electric Multiple Units, hva nå det måtte bety.

Miljøbevegelsen i India har vært topp til protestaksjoner mot store demninger (Narmada) og andre infrastrukturprosjekter som gjerne har gått ut over marginale grupper som adivasier(stammefolk) og kasteløse. Den tradisjonelle venstrebevegelsen, først og fremst representert ved de to store kommunistpartiene CPI og CPM, har bare i liten grad interessert seg for miljøproblemer. Disse partiene har likevel forsøkt seg på frierier overfor alliansen mellom miljøvernerne og lavstatusgruppene, men med lite hell.

Motsetningene mellom marxister og miljøvernere illustreres godt av en pågående konflikt i Vestbengal, en stat der CPM har regjert aleine eller som dominerende parti i ulike allianser i de siste 50 åra. Lederen for CPM, Jyoti Basu, er en beinhard tilhenger av industrialisering og har nylig drevet igjennom en avtale mellom delstatsregjeringa og industrikonsernet Tata som innebærer at landsbyen Nandigram skal utvikles. Det vil si at innbyggerne skal fordrives og stedet skal gi plass for et gigantisk industrianlegg. Innbyggerne i Nandigram har – naturlig nok- protestert og er blitt angrepet av væpnede bander fra CPM, som har ankommet på motorsykler smykket med røde flagg. bevæpnet med stålrør, og pistoler. Et titalls landsbyboere er blitt drept. Venstrebevegelsens rop om naturlige allianser stilles i skarpt relieff av slike episoder.

Partiet CPM har forøvrig også regjert i mange år her i Kerala, for tida som ledd i en flerpartiallianse. Det arbeides for å få til en tredje kraft på nasjonalt nivå, som kan utfordre de to store partiene: det hindunasjonalistiske BJP og det sosialdemokratiske Kongresspartiet. Blant hindringene er den manglende tilliten mellom venstrepartiene og miljo- og lavstatusgruppene mange steder. men også de dype, ofte personlige motsetningen mellom de to kommunistpartiene CPI og CPM, som skriver seg fra striden mellom Moskva og Peking i 1960-arene.

Partistrukturen er begge steder av steil leninistisk modell. Under sin kongress her i Kerala denne uka har delstatspartiet foretatt en omfattende utrenskning av en fraksjon knytte til en svaert populaer tidligere delstatsminister. men partiet har likevel bred oppslutning no som illustrere de mange røde flagg og grafittier med partinavnene CPI og CPM som finnes i selv den minste landsby. Mange steder finnes også mere radikale smågrupper i den marxistiske alfabetsuppa som RSP, CPI (mao) og CPI(ml). Den siste knyttes ofte til de væpnede geriljagruppene, naxalittene, som er aktive i mange av de sentrale delstatene. og som fra tid til annen tiljubles i organer som Klassekampen.

Advertisements

1 kommentar (+add yours?)

  1. Jarle Fagerheim
    Feb 21, 2008 @ 21:42:30

    Electrical Multiple Unit, EMU, er rett og slett elektriske motorvagner, dvs tog utan eige lokomotiv.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: