Ingrid Betancourt: endelig fri

Det er mange som gleder seg over at Ingrid Betancourt har fått friheten tilbake, etter seks år som fange i jungelen. Hennes familie og venner jubler og gråter om hverandre, det samme gjør hennes politiske slektninger i den grønne bevegelsen. Vi gleder oss utrolig over å se henne tilsynelatende ved godt mot og god helse.

Ingrid Betancourts styrke og storhet viser seg ikke bare i at hun har overlevd under ufattelige forhold, men i at hun straks appellerte om at de mange hundre fangene FARC-geriljaen fortsatt holder må få den samme frihet hun nå har oppnådd. Videre skyndte hun seg å oppfordre til dialog med sine tidligere fangevoktere for å løse de underliggende problemene og bringe den væpnede opposisjonen i Colombia inn i den legale politiske prosessen.

For det er jo slik at titusener av unge menn og kvinner ikke griper til våpen uten grunn. Inntil de sosiale og økonomiske urettferdighetene er rettet opp, eller til det i minste er kommet en troverdig prosess igang for å ta seg av dem, vil ikke de væpnede konfliktene i dette store landet kunne løses.

Det må også nå være lov å peke på den utrolige naiviteten som har preget – og preger – radikal opinion i forhold til slike væpnede grupper som FARC. Ved et solidaritetsmøte for opposisjonen i Colombia, som ble holdt i Trondheim for et par år siden, forsøkte jeg å spørre FARC-representanter hvorfor de holdt Ingrid fanget. De klarte ikke å gi et fornuftig svar. Ledende radikale røster – som her skal forbli navnløse – har også hevdet at det måtte være USA som sto bak hennes bortføring. Slike holdninger gjør meg matt. Selsvagt kommer det mye dritt fra USA, men det bidrar ikke til fruktbar innsikt i denne verdens problemer å tro eller hevde at det bare er fra USA det kommer dritt. Det burde ikke være vanskelig å innse at også blant USAs motstandere finnes brutale og maktberusede individer, eller at motstand mot USA ikke automatisk gjør midlene som tas i bruk akseptable.

Ingrid Betancourts sparsomme beretninger fra sitt fangenskap viser med all mulig tydelighet at det også blant de heltemodige frihetskjemperne i Colombias jungel finnes folk som oppfører seg dårlig, svært dårlig. Dette burde sant å si ikke forundre noen, men realistisk innsikt i verdens problemer later ofte til å være mangelvare i radikale kretser som flommer over av sympati med enhver som er motstander av USAs utenrikspolitikk.

Et annet problem som nå burde aktualiseres er regulering av coca-produksjonen. Så lenge all cocadyrking, så vel som produksjon og omsetning av kokain, er ulovlig, og utsatt for militære kampanjer vil det dukke opp væpnede grupper som forsvarer de fattige småbøndene som dyrker cocabuskene så vel som de mindre fattige kartellene som foredler og distribuerer kokain til verdensmarkedet. Først når det opprettes et regulert marked som gir småbøndene økonomisk trygghet og som kan regulere og skattlegge den internasjonale coca-handelen, kan vi håpe på å bringe geriljakrigene i Andesområdet til opphør.

Advertisements

2 kommentarer (+add yours?)

  1. snirkelsnorkel
    Jul 09, 2008 @ 22:09:40

    FARC på solidaritetsmøte i Trondheim? Jeg trodde det var mer eller mindre opplest og vedtatt at akkurat FARC for lengst hadde gått samme vei som Cosa Nostra og Triaden i sin tid gikk og som IRA var på god vei til å gjøre før Langfredagsavtalen, nemlig fra idealistisk bevegelse til mafia.

    Når det gjelder cocaplanten er den vel nok et offer/eksempel på vestlige menneskers vane med å på død og liv skulle syntetisere/rense alle naturlige substanser slik at de går fra forholdsvis harmløse stimuli til å bli kjemiske og farlige…noe allerede William Hogarth demonstrerte i sine malerier av Beer Street og Gin Lane. Vanskelig, for ikke å si umulig, å hindre at den eventuelle lovlige cocaen raffineres til kokain.

  2. Jan Bojer Vindheim
    Nov 08, 2008 @ 18:40:12

    og den 8 november 2008 dukket Ingrid Betancourt opp på De Grønnes landsmøte i Oslo. Hun gjorde et sterkt inntrykk på oss som var tilstede, og tok seg tid til å svare på noen spørsmål.

    Hun fortalte at FARC nok har en revolusjonær ideologi, men at denne fungerer mest som et ferniss. For de menige medlemne er FARC først og fremst en karrierevei, en vei ut av fattigdommen i de indre delene av Colombia, og ikke et ideologisk eler politisk alternativ. Hun mener organisasjonen både er en militær organisasjon og et narkotikakartell og at den eneste måten å sveke den på er å gi den fattige befolkningen i Colombia andre veier til et bedre liv.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: