Blavatskys radikale tradisjon

Den svenske marxisten Boris Benulic har opptrådt hos den markedsliberale tenketanken TIMBRO med et angrep på Naomi Kleins bok Sjokkdoktrinen. Angrepet på Naomi Klein er vittig, skarpt og langt på vei rimelig, men det får ligge inntil videre. Mitt anliggende i denne sammenhengen er ikke å forsvare Naomi Klein; det er å forsvare madame Blavatsky.

Benulic karakteriserer nemlig tilhengere av Klein som Blavatskyvänstern, og tillegger denne gruppen en rekke synspunkter som har svært lite med Blavatskys teosofi å gjøre. For å få til dette gir han også et kunnskapsløst og misvisende sammendrag av Blavatskys liv og virke, og putter hennes arbeide i kategori med Da Vincikoden og diverse andre kommersialiserte konspirasjonsteorier.

Som religionsforsker har jeg brukt en del tid på å sette meg inn i nettopp Madame Blavatskys liv og lære, dessuten har jeg i likhet med Benulic blitt frustrert av mange utbredte holdninger på venstrefløyen, men i motsetning til Benulic mener jeg at venstrefløyen (og de fleste andre fløyer, for den saks skyld) med fordel kunne lære litt mere av fru Blavatsky.

I sin skisse av Blavatskys lære sier Benulic at hun korsade buddhism och hinduism i ultra-light versioner med den då populära spiritistiska rörelsen. Dette kan ikke en gang karakteriseres som en ultra-light version av teosofien, bare som en råtten stråmann. Riktignok ble Blavatsky kjent i USA gjennom sin deltakelse i spiritistiske seanser, men den filosofi hun presenterte var nettopp ment å vise hvor feilaktige spiritistenes forklaringer på fenomenene var.

Blavatskys filosofi var basert på europeiske esoteriske tradisjoner med røtter blant annet i gnostisismen. Det var først etter at hun flyttet til India i 1878 at Blavatsky for alvor tok opp indiske doktriner. Kildene til hennes kunnskaper om hinduiske og buddhistiske esoteriske doktriner er omstridt, men når Benulic meget nedlatende hevder det dreier seg om ultra-light versjoner avslører han bare sin egen mangel på kunnskap så vel som på intellektuell nysgjerrighet.

Under sine år i India pleiet Blavtsky nær kontakt med en mengde panditer og religiøse lærere, og hennes innsikt i finurlige varianter av indiske religiøse tradisjoner overgår nok med god margin både min og Benulic sin. Hennes innsats er anerkjent på mange måter i det moderne India, blant annet ble det i i975 utgitt et eget frimerke til minne om opprettelsen av Teosofisk Samfunn . Det kan jo også være verdt å nevne at Dalai Lama ved flere anledninger har hyllet Blavatskys innsats for den buddhistiske tradisjon han representerer, og har skrevet en begeistret innledning til hennes lille bok Stillhetens røst. Men Benulic anser kan hende at Dalai Lamas buddhisme også er ultra-light?

Nåvel. Så var det politikken til Blavatsky og hennes tilhengere. Benulic hevder hennes politiske budskap begrenser seg til en oppfordring om å være snill for å sikre gode framtidige inkarnasjoner. Om vi trekker fra de framtidge inkarnasjonene kunne vi jo si det samme om kristendommen – den har jo også et budskap om å vise godhet mot sine medmennesker – men få vil mene at man ved å konstatere dette det har gitt en fornuftig eller dekkende framstilling av sentrale sider ved kristen tro.

Det later til at Benulic lar sine fordommer mot moderne religiøsitet sperre for en saklig innsikt i og ditto framstilling av Blavatsky. Hennes teosofi er ikke en dualisme av nyplatonsk type med vekt på det hinsidige, slik han later til å tro. Hun presenterte en monistisk filosofi der ånd og materie inngår i en helhet, og hadde en høyst jordnær tilnærming til makt og politikk i fysisk forstand.

Nå finnes det helt sikkert tilhengere av Blavatsky som tror på både Da Vinci koden og de enda mere ekstreme konspirasjonsteoriene til David Icke, men det finnes også marxister som er oppriktig overbevist om at de neokonservative makthaverne i USA sto bak angrepene på WTC og Pentagon den 11. september 2001. Slikt sier ikke noe vesentlig om være seg Karl Marx eller Helena Blavatsky.

Madame Blavatsky har virkelig hatt en viss politisk innflytelse, og da hovedsakelig i de radikale delene av det politiske spekteret, men den reellt eksisterende historiske Blavatsky-vänstern har lite til felles med Benulic sitt vrengebilde. (Skjønt det er sant at det går en direkte linje fra Blavatsky til våre dagers new-age grupperinger)

Det første og mest vesentlige er at Blavatskys teosofiske bevegelse ga viktige impulser til sørasiatiske folks frigjøring fra koloniveldet. Dette skjedde på to plan; først og fremst gjennom teosofiens respekt for ikkevestlige åndelige tradisjoner, en respekt som dels stimulerte religiøse fornyelser blant hinduer og buddhister og dels lærte vestlige publikum noe om verdiene i andre kulturer, men også direkte politisk ved at den indiske nasjonalkongressen, selve drivkraften i arbeidet for indisk selvstendighet, ble opprettet på initiativ av indiske teosofer i 1885.

Videre var Blavatskys viktigste arvtaker, Annie Besant, en erfaren raddis med gode kontakter i det britiske arbeiderpartiet og den tilknyttede tenketanken the Fabian Society. Mange britiske parlamentarikere i 1920 og 1930 årene var medlemmer av Teosofisk Samfunn. I hvor stor grad deres politikk var farget av teosofien kan nok diskuteres, men forbindelsen bidro iallfall til å lette Labours arbeide for å avvikle det britiske koloniimperiet, ikke minst fordi britenes motpart også var sterkt influert av teosofien.

Den fremste lederen for Kongresspartiet, Mohandas K. Gandhi, hadde nemlig møtt Madam Blavatsky i London og seinere studert teosofi i Sørafrika. Han forteller i sin selvbiografi at det var via teosofien han fant fram til rikdommen i hinduismens åndelige tradisjoner, blant annet gjennom Annie Besants engelske oversettesle av den hellige teksten Bhagavad Gita.

Og da kommer vi tilbake til den snillheten som Benulic og andre marxister har slik forakt for. Gandhi baserte sin politiske kamp på erkjennelsen av sine motstanderes åndelighet og menneskeverd. Han nådde sine resultater ved å appellere til motstanderens samvittighet. Marxister ved makta har gjerne brukt helt andre virkemidler. Min påstand er at Gandhis metode er mere verdifull og gir bedre langsiktige resultater.

Det er sikkert utmerket at Benulic angriper virkelighetsforståelsen hos Naomi Klein og andre. Store deler av den kritikken kan jeg slutte meg til. Men når han sauser dette sammen med forakt for åndelig erkjennelse og enhver form for religionsutøvelse er han på villspor. Og når han kobler Madame Blavatskys navn til sine egne vrangforestillinger har gjort et svært dårlig valg.

5 kommentarer (+add yours?)

  1. Hastur
    Sep 24, 2008 @ 19:25:56

    Interessant artikkel. Skal ikkje skryte på meg at eg er samd i alt som står her, men eg likte vinklinga på Blavatskys positive innflyting på ikkje-vestleg kultur og politikk.

    Personleg finn eg henne interessant, men eg klarar jo ikkje heilt å rive meg vekk frå hennar sjarlataneri og svindel. Anne Besant er òg interessant, nett fordi ho så klart knytter teosofien til sitt sosialistiske prosjekt, noko som viser ein samanheng mange marxistar altfor lett overser (gjerne blant eigne rekkjer).

    Eit siste kritisk moment er gjerne generaliseringa di om marxistar. Du vil nok finne mange marxistar som heller støtter Gandhi framfor Lenin, og dei som ikkje likar nokon av dei. Eg er alltid var for generaliseringar om politiske grupperinger, særleg på venstresida der splitting og fraksjonering er det framste tidsfordrivet.

    Men noko om det. Flott artikkel!

  2. Snirkelsnorkel
    Sep 25, 2008 @ 11:07:07

    Hastur: Det finnes helt klart marxister som har forkastet Lenin. Jeg vil imidlertid påstå at disse utgjør et lite mindretall sammenlignet med dem som fortsatt hyller Vlad, valfarter til Cuba og preker revolusjon samtidig som de tilsynelatende finner seg godt til rette i det borgerlige samfunnet. For mange av disse virker det forøvrig som om Hizbollah og Taliban er mer «spiselige» religiøse allierte enn Gandhi.

  3. Hastur
    Sep 25, 2008 @ 13:19:35

    Snirkelsnorkel: Eg stiller ikkje spørsmål ved tullete marxistar, eg berre mislikar generaliseringar veit du. You are all individuals! 😉

  4. Ole Pedersen
    Sep 26, 2008 @ 18:24:55

    Jeg takker Vindheim nok en gang for et tankevekkende og udogmatisk innlegg.
    Viljen og evnen til å pirke på de til en hver tid etablerte hellige kuer er en egenskap man kan misunne.

    https://vindheim.wordpress.com/2008/09/06/synd-soning-og-rus/#comment-341

  5. adalynya
    Dec 27, 2008 @ 17:07:17

    Interessant lesning, takk!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: