Malikis press mot kurderne

Den irakiske statsministeren Nouri al-Maliki har det siste året styrket sin regjerings makt og autoritet i ulike deler av Irak. I høst har han utfordret sine allierte i den kurdiske regionen, både ved kontroversielle formuleringer i den nye valgloven og ved direkte militær framrykking. Kurderne har foreløpig ikke gitt etter, men spenningen er økt kraftig, ikke minst i den omstridte byen Kirkuk.

Den irakiske statsministeren Nouri al-Maliki kan takke den kurdiske blokken i nasjonalforsamlinga for sin stilling. Han representerer partiet Dawa, et av de eldste sjia-partiene i Irak, og ble i 1980 dømt til døden av Saddam Hussein for sin aktive rolle der. Dawapartiet har etter 2003 fått konkurranse fra flere andre partier blant sjiittene, og er et av de mindre partiene i det irakiske parlamentet men Maliki ble likevel i 2006 utpekt til statsminister som kompromisskandidat.

Det siste året har han arbeidet målbevisst for å styrke sin regjerings posisjon. Han har brukt regjeringshæren mot sin sjiitiske rival Moqtada al-Sadr og hans Mehdi hær, han har strammet inn politikken overfor de væpnede opprørene fra sunnibefolkningen og de siste månedene har han også begynt å vise muskler overfor sine kurdiske alliansepartnere.

Kurderne har aldri hatt noen grunn til å stole på de skiftende regjeringene i Bagdad, selv om de etter Saddams fall selv har fått plass blant makthaverne i den irakiske hovedstaden. Det var den tidligere kurdiske geriljalederen Jalal Talabani, nå president i Irak, som foreslo Maliki som statsminister etter at forgjengeren Ibrahim al-Jaafari hadde neglisjert kurdiske interesser under et besøk i den tyrkiske hovedstaden Ankara.

Talabani og hans fremste rival i den kurdiske ledelsen, Massoud Barzani, har vært skjønt enige om at den selvstyrte kurdiske regionen må være forberedt på motstand den dagen et arabisk regime i Bagdad får styrke nok til å markere sin makt. Nå ser det ut til at den dagen er kommet nær.

Grensene for den kurdiske regionen ble i hovedsak trukket opp av Saddam Hussein i 1974, og store områder med kurdisk befolkning er holdt utenfor. Dette gjelder først og fremst den viktige byen Kirkuk, som idag ligger som en kile inn i den kurdiske regionen, men det gjelder også en bred stripe med kurdisk flertall fra Sinjarfjellene ved den syriske grensa i vest til Khanaqin som ligger nordøst for Bagdad ved grensa til Iran. Amerikanerne forsøkte i 2003 å hindre kurdiske peshmerga-styrker i å rykke inn i disse områdene, men i mangel av tyrkisk militær støtte var de kamptrente kurderne de eneste tilgjengelige bakkestyrkene på nordfronten. Kurderne rykket fram der regjeringsstyrkene trakk seg tilbake og de fleste kurdiske områdene har siden da vært kontrollert av milits fra de to store kurdiske partiene, KDP og PUK.

Kurdiske peshmergas har altså idag kontroll over de fleste områder med kurdisk flertall, og i den irakiske grunnlovens § 140 heter det at innbyggerne i de omstridte områdene innen desember 2007 skal avgjøre gjennom folkeavstemning hvorvidt de skal innlemmes i den kurdiske regionen eller ikke. Som kjent ble det ingen folkeavstemning i desember ifjor, og status for de kurdiske områdene i provinsene Ninive, Tamin og Diyala er derfor fortsatt uavklart.

Under forhandlingene om ny valglov nå i sommer var situasjonen i Kirkuk et av de avgjørende stridsspørsmålene. Byen har kurdisk flertall, men i de turkmenske og arabiske minoritetene er det mange som ikke ønsker å leve under kurdisk herredømme, og både innenfor og utenfor Irak er det mange som gjerne nører opp under deres frykt. Dette gjelder ikke minst Tyrkia, men også i den amerikanske ledelsen er det skepsis til de kurdiske kravene.

Dette er hovedårsaken til at det ikke har blitt gjennomført noen folkeavstemning i Kirkuk. De arabiske partiene forsøker å forhindre kurdisk flertallsstyre i byen, og det er blitt foreslått en styringsform der plassene i bystyret blir fordelt på ulike etniske grupper etter en fast nøkkel. Kurderne vil etter denne modellen bare ha en tredjedel av plassene, men aksepterer naturlig nok ikke et slikt brudd på prinsippet om demokratisk flertallsstyre.

Foreløpig er valgene i Taminprovinsen, der Kirkuk ligger, og i de tre provinsene som inngår i den kurdiske regionen, utsatt, men problemene blir ikke borte.

Kirkuk er den hardeste nøtta å knekke i forholdet mellom de ulike folkegruppene i det nordlige Irak. Men da Maliki tidligere i høst skulle begynne å presse kurdiske styrker tilbake valgte han et annet område. I midten av august prøvde irakiske regjeringsstyrker å rykke inn i byen Khanaqin i provinsen Diyala. De kurdiske styrkene i byen nektet å trekke seg tilbake uten ordre fra president Talabani som på dette tidspunktet var i USA «for helsesjekk» (de fleste peshmergas i dette området tilhører Talabanis PUK-parti). Faren for væpnet konfrontasjon var stor, men det ble til slutt forhandlet fram en avtale som innebar at både de kurdiske troppene og den irakiske regjeringshæren trakk seg tilbake. Sikkerheten i byen og områdene rundt ivaretas nå (som før) av kurdisk politi.

Foreløpig har Maliki altså ikke kunnet presse kurderne til retrett, men ingen tror denne første styrkeprøven ved Khanaqin blir den siste. Kurderne er forberedt på alt, også full krig – de har tross alt ligget i mere eller mindre permanent krig med de skiftende regjeringene i Bagdad siden 1961 – men de fleste håper og tror fortsatt på en fredelig sameksistens innenfor et føderalt Irak.

Noen lenker:
Asia Times
Peter Galbraith
Kurdish Globe
The Guardian

3 kommentarer (+add yours?)

  1. Ole Pedersen
    Oct 07, 2008 @ 20:57:51

    Takk for nok et innsiktfullt innleg som skaper forståelse for kurdernes dilemma.

    Kurdish Globe linken fikk ikke jeg til å fungere.

    Khanaqin søk her

    http://www.kurdishglobe.net/servlet/SearchServlet

  2. Ole Pedersen
    Oct 08, 2008 @ 16:34:11

    PKKs økte aktivitet , kan den forstås utfra Tyrkisk-Amerikansk forståelse med sunni-arabiske grupperinger i Irak ?
    En annen link til Peter Galbraith kan du finne her.

    http://www.nybooks.com/articles/21935

    In recent months, al-Maliki has tried to marginalize the Kurds. In ordering troops to Khanaqin, he did not consult Jalal Talabani, Iraq’s Kurdish president, and he did not involve General Babakir Zebari, the Kurd who supposedly heads Iraq’s army. In order to bypass Hoshyar Zebari, Iraq’s Kurdish foreign minister, al-Maliki has appointed his own «special envoys.»

  3. Jan Bojer Vindheim
    Oct 08, 2008 @ 17:07:19

    PKK har, som jeg påpekte i en tidligere blogg, både behov for å markere seg og håp om en større konfrontasjon der de irakiske kurderlederne blir tvunget til å ta parti for dem (PKK) mot den tyrkiske regjeringa.

    En amerikansk undersøkelse tyder på at et flertall av irakiske kurdere mener deres regjering bør støtte eller iallfall tillatte PKKs baser. samtidig er det åpenbart for den kurdiske ledelsen i Irak at deres region må ha langsiktige gode forbindelser med Tyrkia, og unngå provokasjoner.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: