Cannabis, helse og jus.

658px-dea_mar_looseMandag 10 november ble det arrangert en større konferanse i Oslo med titelen Cannabis – what do we know and what should we do ?. Arrangør var Senter for rus- og avhengighetsforskning ved Universitetet i Oslo og blant innlederne var mange av de mest kjente internasjonale ekspertene innen fagfeltet.

Konferansen hadde særlig fokus på forholdet mellom cannabisbruk og helse. Ved hjelp av ferske forskningsresultater ble vi oppdatert på kunnskapene om forholdet mellom cannabis og mentale så vel som fysiske lidelser.

Flere talere tok for seg den juridiske situasjonen. Vi fikk høre om mulige legale grenseverdier for THC hos bilførere og om den legale situasjonen i Storbritannia og Norge.

Lederen for Seraf, Helge Waal, innledet ved å peke på polariseringen i debatten og de mange områdene vi ikke veit nok om når det gjelder cannabis. Han understreket at cannabis langt fra er ufarlig, men åpenbart er mindre farlig enn alkohol.

Dersom oppgaven er å redusere all samfunnsmessig skade som følger av rusbruk, må vi velge tiltak som faktisk virker skadereduserende, blant annet ved å redusere rusbruk generelt, sa Waal.

Fører hasj til schizofreni ?
Første hovedinnleder var Glyn Lewis fra University of Bristol. Han begynte med å beklage de tabloide framstillingene av komplekse sammenhenger, som kommer til uttrykk i avisoppslag som Du kan bli schizofren av en eneste joint. Det fins ikke grunnlag for slike spissformuleringer, slo han fast, før han gikk over til å legge fram den kunnskap han mener faktisk finnes om sammenhengen mellom cannabis og mentale lidelser.

Hvis vi skal vurdere om cannabis kan være årsak til psykiske lidelser, understreket Lewis, må vi huske at en årsak i denne sammenhengen ikke behøver å være hverken en nødvendig eller en tilstrekkelig faktor. Han gikk igjennom de undersøkelsene som kan tyde på at bruk av cannabis kan utløse schizofreni og andre psykiske lidelser, og stilte spørsmålet om redusert bruk av cannabis ville føre til redusert hyppighet av psykiske lidelser.

Den viktigste av de aktuelle undersøkelsene er en studie fra 1987 der mer enn 50 000 svenske vernepliktige var blitt fulgt over tid, og der det lot til å være en klar sammenheng mellom cannabisbruk og seinere utbrudd av schizofreni. Det totale antallet med diagnosen schizofreni var bare 362, men det var betydelig flere cannabisbrukere blant disse enn i materialet som helhet. Nå er likevel ikke denne undersøkelsen så entydig som den kan virke. Blant annet er det ikke tatt høyde for felles faktorer som kan disponere både for cannabisbruk og for schizofreni.

Andre studier har ikke gitt det samme utslaget, og den totale forekomsten av schizofreni i samfunnet viser en nedgående tendens for den tidsperioden da cannabisbruk har vært utbredt. Det er derfor ikke mulig å slå entydig fast at cannabis fører til slike mentale lidelser som schizofreni, men det kan være grunn til å advare spesielt ungdom mot å bruke cannabis, med tanke på sårbare perioder i oppveksten da cannabis kan ha spesielt uheldige virkninger.

Situasjonen i Storbritannia
Nestemann ut var Michael Glossop, som ga en oversikt over utviklinga av cannabispolitikken i England de siste 50 år. Han viste til flere vitenskapelige rapporter som alle hadde anbefalt avkriminalisering eller legalisering, uten at dette har blitt fulgt opp i praktisk politikk. Et lite skritt i retning av å skape samsvar mellom vitenskap og politikk var nedklassifiseringa av cannabis fra skadeklasse B til skadeklasse C i 2004, men dette ble omgjort av Gordon Brown i 2008, i direkte opposisjon til innstillinga fra den aktuelle fagkomiteen.

Helseskader av cannabis
Det tyngste innlegget kom fra australieren Wayne Hall, som blir ansett som en verdens absolutt fremste eksperter på cannabis-spørsmål. Han presenterte en samlet oversikt over kunnskapen om samspillet mellom cannabisbruk og helse, og tok dessuten opp bruken av cannabis som medisin.

Når det gjelder de akutte virkningene pekte Hall først på at cannabisbruk ikke medfører noen fare for dødelig overdose. Derimot er det mange som, spesielt i sin første møter med cannabis, opplever ulike form for psykisk ubehag som kan spenne fra lettere uro til angst og paranoia. Samtidig med disse psykiske endringene inntreffer en viss reduksjon i såvel kognitive som psykomotoriske ferdigheter. Knyttet til dette er det da en fare for skader på en selv og andre gjennom ulykker; en fare som reduseres ved at spesielt uerfarne cannabisbrukere kompenserer opplevelsen av reduserte ferdigheter ved ytterst forsiktig oppførsel.

En undersøkelse i Frankrike tyder på at 3% av ulykker i trafikken har sammenheng med bruk av cannabis, mens alkohol er en faktor i 29 % av ulykkene.

Hall tok for seg 6 ulike områder der det foreligger mistanke om at cannabisbruk kan ha en negativ helseeffekt, disse er:
– avhengighet
– overgang til andre rusmidler
– reduserte utdanningsprestasjoner
– psykisk problemer og
– fysisk helse.

Når det gjelder utvikling av avhengighet mente Hall at mellom en halvdel og en tredel av dem som bruker cannabis daglig utvikler avhengighet etter aksepterte faglige kriterier. Det vil si at ca 2-4 % av historiske cannabisbrukere blir avhengige i en slik forstand.

Spørsmålet om cannabis som inngangsport til hardere stoffer er komplisert. Det foreligger en klar sekvensiell utvikling i de fleste misbrukeres karriere: etter å ha debutert med tobakk og alkohol, forsøker man cannabis og først deretter vil noen som regel forsøke seg på stoffer som heroin og kokain. Det er likevel bare 5% av cannabisbrukerne som tar dette skrittet. Det er ikke påvist noen farmakologisk forbindelse som skulle bidra til denne rekkefølgen. På dette området trengs det mere forskning, påpekte Hall.

Når det gjelder reduserte utdanningsprestasjoner er sammenhengen tydeligere, men heller ikke her er det noen sikkerhet om hvorfor dette skjer. I tillegg til de farmakologiske virkningene av cannabis kan det finnes felles faktorer som bidrar til både dårlige skoleresultater og russøkende atferd.

Det er påvist at akutt cannabisrus medfører redusert kognitiv funksjon, men det er ikke entydig påvist noen langsiktig virkning, f.eks. i form av redusert IQ hos langtidsbrukere.

Når det gjelder de fysiske virkningene later det til at cannabis kan medføre en svakt forhøyet risiko for luftveiskreft, men forholdet kompliseres av at de fleste cannabisbrukere også røyker tobakk. Det er ikke påvist helseskader hos barn av cannabisrøykende mødre.

For langtidsbrukere av cannabis kan det være en økt risiko for hjerteproblemer, spesielt angina.

Medisinsk cannabis
Når det gjelder medisinsk bruk av cannabis tok Hall for seg 5 mulige bruksområder. Cannabis kan ha en effekt mot kvalme, for å stimulere apetitt, for å lindre smerter, og for å dempe kramper og muskelspasmer. På alle disse områdene finnes det likevel andre medisinske preparater med like god eller bedre virkning.

En kompliserende faktor er inntaksmetoden. Det foreligger flere kommersielle preparater beregnet på oralt inntak i form av tabletter eller spray, men de fleste pasienter foretrekker å røyke cannabis fordi det gir langt bedre muligheter for å regulere virkningene. Det er vanskelig å forsvare medisinsk å bruke en inntaksmetode som i seg selv medfører betydelig helserisiko. Videre er det problemer med å oppnå standardiserte preparater og uklarhet om forholdet mellom de ulike cannabinoidenes relative virkning.

Cannabis i trafikken
Professor Jørg Mørland tok for seg problemet med cannabispåvirkede sjåfører. Han skilte mellom kortsiktige og langsiktige virkninger av cannabisbruk for sjåførenes oppførsel i trafikken.

En omfattende norsk undersøkelse tyder på at 0,6% av norske sjåfører er påvirket av THC, mens 0,4% er påvirket av alkohol. Sammenliknet med blodprøver av sjåfører som er innblandet i ulykker, tyder dette på at cannabis medfører en klart økt ulykkesrisiko som likevel bare er på ca 1/3 av risikoen ved alkoholpåvirkning.

Et spørsmål som reiser seg i denne sammenhengen er om det lar seg gjøre å fastsette lovlige grenser for cannabispåvirkning hos sjåfører. En foreløpig gjennomgang kan tyde på at en grense på 4 nanogram THC pr milliliter blod svarer til en grense på 0,4 promille alkohol i redusert kjøreferdighet. En grense på dette nivået kunne derfor være en mulig løsning.

Utviklinga i Norge
Sosiologen Willy Pedersen gjennomgikk deretter utvikling av cannabisbruk i Norge, med en svært personlig og anekdotisk form. Han gikk blant annet inn på det store økonomiske omfanget av handelen med cannabis, forholdet mellom importert hasj og norskdyrket marijuana, og presenterte to ulike omsetningskomplekser: det ene den vennebaserte private omsetningen og den andre den raske upersonlige omsetningen som foregår spesielt langs Akerselva i Oslo.

Tor Aksel Busch
Spesiell oppmerksomhet knyttet seg til riksadvokat Tor Aksel Busch sitt foredrag, som som hadde fått tittelen «Reaktive tiltak – behov for forandring».

Busch viste til den sterke økningen i antallet innbyggere som har erfaring med bruk av cannabis, og det store antallet straffesaker som omfatter bruk og besittelse av små kvanta. Videre spurte han om det ikke er på tid å redusere straffenivået ytterligere spesielt for bruk.

I denne sammenheng tok Busch også for seg politiets holdning til de langtkomne narkomane, spesielt opiatmisbrukere som samler seg rundt Oslo S, og den juridiske situasjonen knyttet til sprøyterom, der politiet har forpliktet seg til ikke å gripe inn overfor brukerne. På dette grunnlaget spurte han om det kan være riktig å se gjennom fingrene med heroinbrukere, men samtidig straffeforfølge folk for små mengder cannabis.

Busch ønsket ikke ut fra sin posisjon å komme med konkrete forslag til en ny politikk. Med henvisning til den kommende stortingsproposisjonen om ruspolitikk tror han ikke det er grunn til å forvente seg radikale endringer under den nåværende regjering, men han pekte på en rekke dilemmaer – blant annet hva vi egentlig oppnår ved å straffe brukerne.

Busch påpekte at de internasjonale narkotikaavtalene ikke pålegger Norge eller andre land å straffe brukerne, bare å gjennomføre tiltak for å redusere bruken. Han mente heller ikke det ville være riktig å fjerne straffene for cannabisbruk, men anbefalte å supplere bøtestraffer med avholdsløfter og obligatoriske urinprøve.

Andre avtaler ?
Den siste innlederen var Robin Room, som skulle sette norsk cannabispolitikk i internasjonalt perspektiv. som flere andre pekte han på at cannabisbruk kan medføre helseskade, men at omfanget av slike skader er begrenset.

Markedene for rusmidler lar seg ikke fjerne gjennom undertrykkelse. Forsøkene på å kontrollere cannabisbruk gjennom lovforbud har antakelig idag større skadevirkninger enn stoffet selv, mente han, og skisserte tre mulige veier en stat kan gå for å kunne tillate et legalt cannabismarked; enten
– oppsigelse av narkotikatraktaten fra 1961, eller
– inngåelse av en ny cannabistraktat mellom flere land, som da ville erstatte avtalen fra 1961, eller
– den hollandske løsningen, med sine åpenbare problemer på forsyningssida.

Vi mangler gode løsninger på cannabisproblemene, sa Room. Derfor veksler vi mellom liberalisering og innstramming uten å finne en akseptabel balanse.

Konferansen ble avsluttet med en debatt, som jeg dessverre ikke fikk med meg.

Advertisements

3 kommentarer (+add yours?)

  1. Reynolds
    Nov 13, 2008 @ 16:32:42

    Flott referat! Takk for det!

  2. dissi (Norsk Cannabisforum)
    Nov 13, 2008 @ 16:53:33

    Kjempeflott oppsummering, Vindheim!

    Mvh,

    Norsk Cannabisforum

  3. Knut
    Nov 14, 2008 @ 09:44:16

    Supert, helt supert innlegg!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: