Motstandens mytologi – og virkelighet

max_manus_trio_p___1086848f1Det var nok med nøye beregning at Aftenposten slapp til Erling Fossen med et provoserende lyskespark til hjemmefronten, samtidig som filmen om den norske krigshelten Max Manus kommer på kino. Nå kan vel de fleste gå med på at overdrivelsen er Fossen fremste virkemiddel, men ikke dessto mindre setter han fokus på viktige – og vanskelige – spørsmål, som den reelle effekten av slik motstandskamp og konsekvensen for sivilbefolkningen.

Filmen om Max Manus setter derimot ikke fokus på vanskelige spørsmål. Som blant annet anmelderne i Adressa og Aftenposten har vært inne på, er den en ukritisk framstilling av en sentral myte i norsk ideologisk nasjonsbygging: den heltemodige motstanden mot nazismen under annen verdenskrig. Sånn sett er filmen helt grei underholdning, men den kunne innholdsmessig like gjerne vært produsert for femti år siden. Den tar ikke mål av seg til å revurdere det som den gang skjedde, og når vi veit at viktige aktører hvis liv framstilles i filmen har deltatt som rådgivere for manus og produksjon er noe slikt heller ikke å vente.

Norsk krigsinnsats kunne fortjent en historisk debatt på et annet nivå enn være seg provokatør Erling Fossen eller regissørene Joachim Rønning og Espen Sandberg har lagt opp til, men i bakgrunnen synger fortellinger fra andre kriger – for eksempel i Irak eller Afghanistan, eller for den saks skyld i Kongo. Også slike kriger setter norske følelser i sving, men i en helt annen skala enn eventyrfortellingene om gutta på skauen.

For å ta krigen i Irak. Mange ser de væpnede bandene som herjer der som en parallell til nettopp Max Manus og hans kamerater. Denne parallellen kan trekkes på to måter; patriotversjonen – at all motstand mot okkupasjon er legitim; og pasifistversjonen – at sabotasje og annen væpnet motstand har liten effekt på okkupanten og gjør livet mye verre for sivilbefolkningen.

Nå kan det være rettferdige motiver bak væpnede opprør, men den effekten som hever norske krigshelter over debatt, har også gjort det vanskelig for mange å vurdere irakiske væpnede grupper objektivt. Og mange av de faktorene som har samlet det norske folk bak hjemmefront-mytene, er ikke tilstede i Irak. For det første var Norge et demokrati fram til april 1940, mens Irak var en totalitær diktaturstat fram til januar 2003. Det er betegnende for denne forskjellen at Kong Haakon ble et samlende symbol for det norske folk lenge etter krigsårene, mens Saddam Hussein er forhatt også blant dem som tar til våpen mot den amerikanske okkupasjonen.

Og om de norske sabotørene både kan ha utløst tyske represalier og ha gjort livet vanskeligere for folk ved å ødelegge nødvendig infrastruktur, går deres irakiske motstykker til direkte angrep på sivilbefolkningen -sine egne landsmenn – – og ødelegger infrastruktur som ikke benyttes av okkupantene. Og mens hjemmfronten hadde som mål å gjenetablere et demokratisk styresett, har mange av de væpnede gruppene i irak som mål å opprette nye former for diktatur.

Om det er sant at motstand mot okkupasjon er en legitim rett, er det også sant at geriljahærer til alle tider tiltrekker seg bøller og voldsmenn, og i altfor mange tilfeller setter den sterkestes rett i stedet for den illegitime makt de hevder å bekjempe. Fra IRA og Røde Khmer til Taliban, FARC og Tamiltigrene har geriljastyrker etablert brutale og undertrykkende regimer i den nasjonale frihetskampens navn. De norske hjemmestyrkene kan nok ha likvidert enkeltpersoner uten lov og dom, men de etablerte aldri en parallell undertrykkelse ved siden av den tyske okkupasjonsmakta.

Det er altså fullt mulig å støtte den norske hjemmefronten 1940-45 uten å måtte akseptere oppførselen til bandittene i Irak de siste åra. Om vi, slik vi bør, får en kritisk gjennomgang av virksomheten til den norske motstandskampen i krigsårene vil vi nok finne flere vorter enn det som kommer fram i filmen Max Manus, men neppe noen virkelig stygge hemmeligheter.

2 kommentarer (+add yours?)

  1. Ole Pedersen
    Dec 20, 2008 @ 21:16:14

    Det er kanskje litt ufint men Fossen har en forhistorie som provokatør hvor han forskrevet seg.

    Fossen mente visst at banditten Krekar var blitt en av oss.

    Var det ikke Fossen som suverent tok avstand fra
    mulla- løftet og kalte det «blødmefylte vorspieløvelser»?
    «Møtelederen fra Disneyland,» skrev Shabanas ektemann, Dagfinn Nordbø om debattlederen.

    Man er fristet til å tro at ordtake » på seg selv kjenner man andre» er feil .
    På seg selv kjenner man ingen andre kun seg selv ,.

  2. Jan Bojer Vindheim
    Dec 20, 2008 @ 22:12:50

    Fossen hevder vel at Max Manus var like ille som Mulla Krekar, men store deler av venstresida mener Krekar er like bra som Manus.

    Jeg ser altså viktige forskjeller, men også et slektskap.

    se forøvrig
    http://www.dagbladet.no/2008/12/22/kultur/film/max_manus/4127237/

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: