Er Snåsamannen et mem ?

snaasaUnder vårt juletre lå det ikke mindre enn tre eksemplarer av boka om Snåsamannen. Jeg har lest et av mine to eksemplarer (det andre tenker jeg å bytte –), og kan slå fast at det ikke er de litterære kvalitetene som har gjort boka til en bestselger. Forfatter Ingar Sletten Kolloen gir ingen vurderinger eller analyser, men nøyer seg med å fortelle i greitt og enkelt språk om Joralf Gjerstads livsløp og det store antallet mennesker han har hjulpet gjennom tidene.

Og det er denne fortellingen fra virkeligheten, om de titusener av mennesker Snåsamannen har hjulpet på ulike vis, som gir boka sin styrke. Denne styrken økes selvsagt av det sterke inntrykket boka gir av Gjerstads personlige ydmykhet, og av det faktum at han ikke har krevd betaling fra sine mange pasienter.

Nå er det jo slik at Snåsamannen ifølge offisiell vitenskapelig erkjennelse ikke kan gjøre det han har gjort. Det kan rett og slett ikke forekomme. Han har derfor blitt forsøkt avslørt av såvel det vanlige kobbelet av skeptikere, som av mere vulgære skittkastere. Fellesnevner for disse reaksjonene er «det jeg ikke forstår, kan ikke eksistere». Kritikken har likevel vært relativt lavmælt, nettopp fordi det er så utrolig mange i alle lag av samfunnet som – med eller mot sin vilje og overbevisning – har blitt hjulpet av Snåsamannens helbredende evner. Litt mere avanserte forsøk på å forklare hvorfor troen på Snåsamannen likevel eksisterer finner vi i memetikken, som vi snart skal komme tilbake til .

Den rådende reduksjonismen reagerer som forventet med å beskylde Gjerstad for å være en svindler . Reduksjonistene er nok litt uenige om hvordan han har lurt så mange, men havner gjerne på placeboeffekten som årsaken til hans suksessrate. Og dermed kommer vi til et av de nyere redskapene i reduksjonismens språklige verktøykasse, nemlig begrepet mem(e).

Dette begrepet er en kulturell parallell til det biologiske begrepet gen, og kan defineres som en grunnenhet i kulturelle forestillinger. Det forutsettes at memer, i likhet med gener, fungerer som replikatorer – at de har en slags egeninteresse av å videreføre sin eksistens.

Susan Blackmore

Susan Blackmore

En av de mest lovpriste framstillingene av læren om memer er ei bok av Susan Blackmore med titelen The Meme Machine. Boka gir en lettforståelig framstilling av begrepet mem, og viser hvordan det har en betydelig forklaringsverdi for hvordan forestillinger og begreper sprer seg i en befolkning. Men i likhet med sin mentor Richard Dawkins tar Blackmore sin teori til inntekt for en aggressiv antireligiøsitet. Hun er rett og slett infisert av et ateistisk mem, i en slik grad at hun oppfordrer sine lesere til å «stole på memene», det eneste faste holdepunktet når religion, kultur og personlighet har vist seg å være flytende og midlertidige konsept.

Og da kan vi vende tilbake til Snåsamannen. Dersom vi skal bruke memetikken som analyseredskap, er det åpenbart at Snåsamannen er et redskap for synskhets-memet, han er et middel dette memet bruker for å videreføre sin eksistens. Vi trenger ikke trekke den konklusjon at Joralf Gjerstad selv er et mem (skjønt Susan Blackmore jo hevder at enhver menneskelig personlighet kan reduseres til en klase memer), men fortellingen om ham og hans evner er åpenbart et mem, og dette memet har fått ny og betydelig styrket livskraft gjennom årets bok. Implikasjonen av denne typen reduksjonisme er at Snåsamannens virksomhet «objektivt sett» bare er synskhets-memets og healer-memets kamp for å reprodusere seg selv.

Nå er det faktisk mulig å anerkjenne memetikkens relevans uten å følge Dawkins og Blackmore ut i en slik ekstremisme, hvor intellektuelt tilfredsstillende den nå måtte være. Om vi aksepterer at det ligger i et mems natur å videreføre seg selv, er det ikke dermed sagt at memet er basert på løgn. Innholdet i memet kan like gjerne være sannferdig også for memetikken, som jo er et mem etter sin egen definisjon. Også memeteoriene til Blackmore og Dawkins er selv memer. I likhet med andre forskere og kulturarbeider har de jo basert sine karrierer på evnen til å reprodusere kulturelle og verbale forestillinger.

Om Joralf Gjerstad derfor kan plasseres i en tradisjon av helbredere og synske, med andre ord som en viderefører av healer-memene, sier dette ikke på noen måte at han lurer hverken sine klienter eller seg selv. Tvertimot kan man argumentere for at livskraften i forestillingene om at noen mennesker har evner til å sanse og formidle dypere livskrefter, nettopp bunner i at noen individer faktisk gjentatte ganger gjennom historien har manifestert slike evner. Og nettopp suksessen til det stor antallet fuskere og svindlere på dette feltet kan ses som et bevis på at åndelig helbredelse er mulig. De baserer sin påstand om å kunne kanalisere ikkefysiske energier i en forutsetning om at slike ikkefysiske energier faktisk eksisterer. Og den påstanden er rotfestet i de fleste menneskers daglige opplevelse av virkeligheten, (dersom de ikke sensurerer sine opplevelser på bakgrunn av påvirkninger fra dominante reduksjonistmemer).

Skeptikeren løfter nok en gang sine rop om at Gjerstad skal stille seg til disposisjon for eksperimenter i reduksjonismens kalde katedraler – laboratoriene. Nå går det fram av boka til Kolloen at Snåsamannen gjerne samarbeider med forskere og skolemedisinere. men til dem som krever at åndskraft skal kunne kalles fram på kommando under kontrollerte forhold har jeg et enkelt spørsmål (som jeg har lært av Geoffrey Ashe):

Hvor mange menn og kvinner må man hente inn i et laboratorium for å bevise at det er mulig å bli forelsket?

25 kommentarer (+add yours?)

  1. Sølvi Å
    Dec 27, 2008 @ 00:31:19

    Det var så mye å ta tak i i innlegget her at jeg begrenser meg til noen ord om bokas form.

    Forfatterens intensjoner, som er » …å få Gjerstad til inngående å beskrive hvordan det oppleves å ha helbredende og synske evner , og å redegjøre for utviklingen og bruken av disse evnene, fra han var barn og frem til i dag » (s.9), synes jeg er oppfyllt.

    Med en så tydelig avklaring, synes jeg ikke det er en svakhet at forfatteren unngår analyser og vurderinger, og tror heller ikke dette villet styrket verken form eller innhold.

    De litterære kvaliteter som et greitt og enkelt språk, samt en kronologisk og lettfattelig struktur , tror jeg KAN være det som gjør boka til en bestselger. Historien trer tydelig fram. Innholdet får plass. Nøkternt, lett ydmykt , tilnærmet nøytralt språk gir rom for leserens tanker og opplevelser, og gir luft for egen skepsis eller blind tro. Dette ble for meg en LESEROPPLEVELSE,

    Tanker flyr til «arketypisk» , «verdenshukommelse», «Lysets Riddere» , Jesus, Gud og annet i forbindelse med spørsmålet om «mem» , Dette kjem i neste omgang. Kanskje. Hvis «diskusjons-memet» i meg har lyst å leve videre.

    En ting er hvertfall helt sikkert; ALLE SVANER ER HVITE.
    God Romjul videre – hilsen Sølvi

  2. Lars
    Dec 27, 2008 @ 09:12:41

    “det jeg ikke forstår, kan ikke eksistere”

    Dette er vel en aldri så liten stråmann? Så langt har jeg kun hørt Even Gran og Asbjørn Dyrendal uttale seg i «Gjerstad-debatten» og ingen av disse har vært i nærheten av å innta noe slikt standpunkt. Hvis man skal formulere skeptikerens motto må det vel heller være «jeg ønsker å forstå dette» som absolutt virker på meg som et sunnere standpunkt enn f.eks Cato Schiøtz: «Jeg VET at dette er sant derfor må du også akseptere det uten videre»

  3. Jan Bojer Vindheim
    Dec 27, 2008 @ 13:56:13

    Ditt referat av standpunktet til Schiøtz er iallfall langt fra noe jeg har hørt ham si ; når det gjelder skeptikerne – som du så vakkert betegner dem – så siteres Dyrendal slik i Adressa idag:

    «Ingen mennesker er klarsynt eller har helbredende kraft».

    Det synes meg som konklusjonen her er trukket. Hensikten med eventuelle eksperimenter må derfor være å avsløre den formodentlige svindelen. Skepsisen blir et slør over en grunnleggende avvvisning av fenomenenes ekthet.

    Even Gran skriver i Dagbladet at dersom beretningene om Gjerstads evner var riktige måtte det skyldes en av et antall muligheter som alle er utenkelige. Min oppsummering av dette argumentet er altså kanskje bråkjekk, men slett ikke misvisende.

  4. Lars
    Dec 27, 2008 @ 16:29:07

    Min oppsummering av Schiøtz’ standpunkt kommer fra radiodebatten i Her og Nå før jul, hvor hans eneste argument var hans egne opplevelser og konklusjoner. Antar denne debatten finnes som podkast på nrk.no et sted.

    Når det gjelder Dyrendal-sitatet er det å lage noen debatt ut av et indirekte avissitat rimelig bortkastet. Jeg nøyer meg med å si at ingen mennesker har klart å bevise at de er klarsynte eller har helbredende kraft, så kan man selvsagt synse om hva Dyrendal faktisk sa.

    Definisjonen av utenkelig fra ordnett.no er «som man ikke kan forestille seg.» Ingen har så langt klart å forklare hvordan slike evner eventuelt skulle fungere, så her har nok Gran sitt på det tørre.

    Når det gjelder Gjerstad spesielt så ser jeg forøvrig ikke noe spesielt behov for å diskutere hvor ekte hans evner er. Mannen er et medmenneske som forsøker å hjelpe andre som best han kan. Hans generelle råd om alltid å oppsøke lege ved sykdom, samt det faktum at han ikke tar betaling for sin hjelp burde være en rettesnor for flere, både i det såkalte alternativ-miljøet og andre steder.

  5. Jan Bojer Vindheim
    Dec 27, 2008 @ 16:46:29

    Jeg hørte debatten med Schiøtz, og anerkjenner fullt ut hans rett til å tro på det han sev har opplevd, men jeg kan ikke huske at han krevde at andre skulle tro på grunlag av hans erfaringer, slik du påstår.

    Ditt argument er, som jeg tidligere har oppsummert, at du ikke kan tenke deg noen måte Gjerstads evner kunne fungere på, og at du derfor avviser fenomenenes ekthet. Dette oppfatter jeg som en suveren arroganse. I virkeligheten sier jo du og Gran at dere mener dere stand til å forstå absolutt alle fenomener.

    Når det gjelder forklaringer på hvordan åndelig helbredelse kan fungere, er det en stor litteratur med forklaringer fra Platon til idag – de forutsetter imidlertid alle at det finnes en åndelig virkelighet, som du liksom Dyrendal og Gran nekter å ta med i deres respektive verdensbilder.

    Jeg fastholder derfor at dere er under innflytelse av et dominant reduksjonist-mem.

  6. Lars
    Dec 27, 2008 @ 20:07:01

    Hvilket mem jeg er under innflytelse av overlater jeg til andre å fastsl.

    Schiøtz har selvsagt all mulig rett til å tro hva han vil, og det gjør han jo. Men når du stiller til debatt mede ett argument så bør dette være litt bedre enn dette.

    Jeg har forøvrig aldri avvist at Gjerstad kan være ekte, og det har heller ikke Gran såvidt jeg kan se. Ingenting ville vært mer fantastisk enn at han var ekte og at «kreftene» hans virker. Mitt argument har slett ikke noe med min forståelse av problemet heller. Jeg forstår hverken hvordan tyngdekraften fungerr eller broderi, men aksepterer begge. Noe forenklet er mitt argument at fantastiske påstander må understøttes av overbevisende dokumentasjon. Dette foreligger ikke fra hverken Gjerstad eller noen av hans våpendragere.

    Så lenge det ikke dukker opp nye fakta er vel denne diskusjonen en død hest.

  7. Jan Bojer Vindheim
    Dec 27, 2008 @ 21:43:04

    Det koker ned til dette: at du mener Gjerstads evner er «fantastiske» og usannsynlige. Du forlanger (naturvitenskapelige) bevis, og godtar ikke beretninger fra folk som har opplevd Gjerstads virksomhet – slik som Schiøtz – fordi disse beretningene er i strid med din oppfatning av hva som er virkelighet.

  8. Lars
    Dec 27, 2008 @ 22:11:20

    Du legger nok en gang ord i min munn, men ja, jeg foretrekker Dawkins foran Derrida.

  9. Jan Bojer Vindheim
    Dec 27, 2008 @ 23:45:27

    Hva har jeg misforstått?

    Hevder du ikke at vitnesbyrd om Gjerstads evner (fra f.eks. Schiøtz) er utilstrekkelige?

    Og er ikke årsaken til at de er utilstrekkelige at disse vitnesbyrdene strider mot din oppfatning av virkeligheten?

  10. Lars
    Dec 27, 2008 @ 23:54:00

    1. Ja
    2. Nei

    Tror vi setter sluttstrek der.

  11. Asbjørn Dyrendal
    Dec 31, 2008 @ 23:03:21

    Hei Jan,

    Beklager at jeg glemte hele saken.

    Jeg tror du skal ta et lite blikk til på memetikk, og i samme slengen kan du se etter om vi ikke innen humaniora og samfunnsfag allerede har minst like gode forsøk på å forklare det samme. Den beste religionsvitenskapelige adapteringen og diskusjonen av memetikk jeg kjenner til finner du hos Pascal Boyer, i The Naturalness of Religious Ideas.

    Når det gjelder hva jeg og andre skeptikere mener om saken, tror jeg du skal ta et litt mer hermeneutisk blikk på holismen din. Det er alltid greit å sjekke hva folk faktisk sier. Og jeg har sagt litt om mine tanker (ingen av dem er hugget i stein) flere ganger:

    http://www.skepsis.no/blog/2008/11/om_en_mann_fra_snasa.html
    http://www.skepsis.no/blog/2008/12/snasakaill_tv_og_testing_i_med.html
    http://www.skepsis.no/blog/2008/12/pragmatisk_om_en_test_som_ikke.html

    Godt nyttår! (Og hvis du er på Dragvoll en dag så stikk innom!)

  12. Jan Bojer Vindheim
    Jan 01, 2009 @ 14:00:01

    Godt Nyttår, Asbjørn, og takk for innlegget med de interessante linkene.

    Det er bra at din avvisning av Gjerstads evner ikke er så kategorisk som Adressa ga inntrykk av. Andre forklaringsmodeller er alltid interessante, så dem må du bare fortelle mere om.

    Når det gjelder poenget om at populariteten til Gjerstad » både er uttrykk for og vil styrke gjennomslaget for udokumentert og tvilsom behandling» er jeg selvsagt enig, men jeg vil også peke på at dette er en annen formulering av det poenget jeg kom med; at de vedvarende beretningene under alle himmelstrøk om åndelig helbredelse springer ut av erfaringsberetninger (memer) om individer med spesielle evner.

    Mange forsøker å etterlikne slike individer, og esoteriske skoler hevder ofte å kunne gi opplæring som gir medlemmene slike evner. Vanligvis later ikke til at de lykkes i dette – Cato Schiøtz hevder jo ikke at han har samme evner som være seg Gjerstad eller Steiner, til tross for at han vel i en årrekke har praktisert øvelsene i «Hvordan når man til erkjennelse av de høyere verdener?».

    Mitt spirituelle verdensbilde gir rom for åndelig helbredelse, men har liten toleranse for folk som utnytter andres håp og fortvilelse til egen vinning.

  13. Jan Bojer Vindheim
    Jan 01, 2009 @ 15:45:06

    En ting til, Asbjørn.

    Jeg ser til min glede i en av skepsisbloggene at du ikke har kommet med påstanden om at snåsakallens evner skulle kunne «revolusjonere helbredelsen av mennesker».

    Etter mitt syn er det viktig å huske at paranormale evner (pføy, for et ord) ikke nødvendigvis kan hentes fram etter ønske, for de fleste som later til å kunne se eller helbrede mer enn oss andre, er det ikke alltid det funker. På dette punktet har jo de esoteriske skolene et godt utvalg av forklaringer.

    Og derfor mitt (og Geoffrey Ashe sitt) spørsmål:
    Kan man i et laboratorium bevise at det er mulig å bli forelsket?

  14. Asbjørn Dyrendal
    Jan 01, 2009 @ 18:34:10

    Jeg synes ikke forelskelsesanalogien din er så god. Det er et ord som brukes på en kulturelt definert og påvirket atferd. Ord er ord, ikke ting (jf. «religion»).

    Men gitt visse operative definisjoner av «forelskelse» med bestemte biologiske og atferdsmessige korrelat, kan man i det minste påvise tilstedeværelse eller fravær av de biologiske og atferdsmessige markørene ved riktige stimuli. Det vil nok være en komplisert affære, siden kjærlighet og forelskelse er en sammensatt atferd, og det er mange forskjellige markører som ikke alene skiller «forelskelse» og «forelskde individer» fra andre.

    Det å påvise hvilket skjult kort som ligger på bordet eller diagnostisere ukjente personer på presist vis uten kontakt skulle – om disse anekdotene som blir fortalt var riktige – om noe være langt enklere å påvise under mer kontrollerte forhold.

    Og inntil vi kan påvise noe under kontrollerte forhold, er faren for feilslutninger ut fra vanlige kilder til selvbedrag stor. Vitenskapelig sett er det dermed rimeligst å nøye seg med å si at de erfaringer folk gjør seg ikke er tilstrekkelige til å sannsynliggjøre «paranormale» tolkninger om årsaker til erfaringene. For at man skal forkaste nullhypotesen må det noe mye mer robust til, og etter drøye hundre år med parapsykologi tror jeg sjansen for at det skal inntreffe er svært liten. (Det tyder emm også moderne parapsykologisk forskning på: jo høyere kvalitet på studier, desto mindre sjanse for at man finner noen effekt.)

    For moro skyld gjorde jeg et lite Google-søk på dette med kjærlighet og laboratorieforskning, ut fra tanken om at hvis jeg kan tenke opp noen rammer til et forsøk, så har andre sannsynligvis gjort det bedre før. Her er noen laborienterte:

    http://www.gottman.com/research/family/
    http://tinyurl.com/7qxsb8
    http://tinyurl.com/9vdwsv
    http://tinyurl.com/9c93gv
    http://www3.interscience.wiley.com/journal/112136877/abstract?CRETRY=1&SRETRY=0

    Og til slutt en liten oversikt med historikk: http://www2.hawaii.edu/~elaineh/71.pdf

    God lesning!

  15. Jan Bojer Vindheim
    Jan 01, 2009 @ 18:59:56

    hei igjen.

    De linkene du gir viser alle til forskning på visse biologiske / hormonelle parametre hos folk som allerede har blitt forelsket. De gir seg ikke ut på å bestemme hvilke betingelser som skal til for at forelskelse skal oppstå, eller på å definere forelskelse ved hjelp av de anvendte parametrene.

    Mitt og Geoffrey Ashe sitt poeng er at man ikke kan føre folk sammen i et laboratorium og forvente at de skal bli forelsket. Og parallellen er til en åndelig helbreder, med et varierende talent: man kan ikke forutsette at slike evner vil virke i en laboratoriesituasjon. om et slikt eksperiment mislykkes har man derfor ikke bevist at det aldri vil kunne lykkes.

    I begge tilfeller gjelder det likevel at man kan få klaff.

  16. Asbjørn Dyrendal
    Jan 01, 2009 @ 21:31:43

    Ashe har skrevet noen kule bøker, skjønt jeg finner stadig ut ved ettersyn hos andre at han har en liten tendens til å foretrekke mer spekulative tolkninger.

    Som sagt synes jeg ikke analogien er spesielt god. Jeg synes heller ikke at den blir bedre med presiseringen, som snarere omdefinerer spørsmålet.

    Det bør ellers ikke være vanskelig å gjøre studium a la det du antyder nå heller. (Forelskelse som en funksjon av blant annet nærhet/tilgjengelighet.) Problemet er heller at analogien halter fryktelig: Vi vet at «forelskelse» eksisterer, fordi det er et navn vi gir på følelser. Det er dermed «aksiomatisk» at det finnes når vi forsøker å finne ulike former for konkrete spor av det.

    Det du prøver å overføre til, er derimot et fenomen vi ikke vet om eksisterer, men som angivelig skal sette tydelige spor etter seg. (Det er virkelig ikke måte på hvor konkret, spesifikk og helt korrekt slik informasjon kan være i følge en haug med vitnesbyrd jeg stadig får høre fra ivrige opplevere. At du ikke tror det, er en annen sak.)

    Saken bunner i angivelig svært enkelt påviselige fenomen, som i følge anekdotene skal være påvist veldig tydelig og presis, og som vil synes veldig godt ved enkle tester. Vi kan gjøre oddsene enda bedre om vi sørger for testbetingelser der selv bittesmå effekter blir veldig synlige. (Testlokaler og den slags er forøvrig fullstendig likegyldige hvis ikke den presise metoden gjør dem nødvendig. Det samme kan man forøvrig si om evt forelskelsesforskning. Man må gjerne sørge for høy økologisk validitet om det ikke går avgjørende utover kontroller.)

    Hvis vi trekker diskusjonen ut fra denne konkrete saken til et mer prinsipielt spørsmål om det finnes psi i ulike former, høres det du sier noe likt, og noe forskjellig ut fra to kjente posisjoner. Den ene er «skyhetseffekten» om psi (fenomenet gjemmer seg når man forsøker å studere det under kontrollerte forhold, men viser seg fort igjen når mulighetene for selvbedrag åpnes), det andre er at psi-effekter er så upålitelig og så liten, selv for de angivelig beste, at den kun kan vises ved hjelp av store statistiske studier.

    Din høres litt ut som den første, marginalt som den andre, men mest ut som en jeg har fått høre mye fra en troende kollega: Man kan ikke påvise den.

    Hvilket for meg alltid har sett ut til å være en posisjon som undergraver de angivelig synske, «healerne» og resten like effektivt som en konsekvent naturalistisk skepsis. Kan det ikke påvises, finnes det ingen spor av det som skiller det fra støy.

    Jeg gir deg ellers rett i at man ikke kan bevise en negativ påstand som at «synskhet ikke eksisterer» – men den sannsynliggjøres av at er gjort mye for å falsifisere den uten å lykkes, fraværet av kunnskap som skulle gjøre slikt mulig, paradoksene slike evner ville se ut til å skape etc. Hvilket selvfølgelig er likegyldig om man skulle klare å påvise noe på pålitelig vis. Men inntil det inntreffer…

  17. Jan Bojer Vindheim
    Jan 01, 2009 @ 23:05:54

    Hallo igjen.

    AD forelskelse så er poenget nettopp at dette er et kjent fenomen (som omfatter atskillig mer enn fysisk tiltrekning).

    Jeg heller nok mest til den siste av dine to psi-teorier: at dette er evner som svært få besitter og enda færre er istand til å kontrollere, enn si bruke til noe fornuftig.

    Når det gjelder snåsningen vår, ser jeg at flere skeptikere i dine linker heller i retning av å bagatellisere sykdomsbildene hos de påstått helbredete. Slik jeg ser det, er det sannsynligvis flere faktorer som virker inn, og den viktigste er antakelig at Gjerstad påvirker kroppens egne helbredelsesmekanismer – altså stimulerer livskrafta hos pasienten (slik enhver ekte helbreder gjør). Dette kan man godt kalle en placeboeffekt, men dermed har man ikke egentlig sagt så veldig mye.

  18. Asbjørn Dyrendal
    Jan 02, 2009 @ 11:02:13

    Det siste er vi faktisk nesten enige om.

    http://arsethica.org/2008/02/05/uketema-placeboeffekten/

  19. Laffen
    Feb 09, 2012 @ 03:07:29

    Hei,

    Ser at dette er et gammelt innlegg men prøver meg allikevel.

    Et spørsmål; Hvilken side skal jeg velge: Marta Louises Engleskolen eller Snåsamannen.

    Hvordan kan jeg vite hvem som har rett? Har begge rett?

    http://www.vl.no/kristenliv/snasamannen-umulig-a-snakke-med-de-dode/

  20. Jan Bojer Vindheim
    Feb 09, 2012 @ 08:11:19

    Svaret er antakelig avhengig av hva du ønsker å oppnå. Hvorfor mener du det er en motsetning mellom dem?

  21. Laffen
    Feb 09, 2012 @ 17:59:05

    Skjønner.

    Det var bare at snåsamannen advarte mot det som Martha gjør og at det er umulig å snakke med de døde.
    Hvis Martha sier nei det er bare tull, hvem skal jeg da tro?

    Spørsmålet bunner vel i grunn om det er noen some helst enighet blant «alternative» om hva som er mulig. Blir noen forklaringer overhodet forkastet?

  22. Jan Bojer Vindheim
    Feb 09, 2012 @ 19:19:30

    Om jeg stiller spørsmåltegn ved materialistiske verdensbilder, trenger jeg ikke akseptere verken Joralf Gjerstad sitt verdensbilde eller Märtha Louise sitt.

  23. Laffen
    Feb 10, 2012 @ 00:47:55

    Er ikke helt sikker på hva du mener.

    Stiller du ikke spørsmålstegn med noe?

    Mener du man kan snakke med de døde eller ikke?

  24. Jan Bojer Vindheim
    Feb 10, 2012 @ 09:05:39

    Jeg er ikke sikker hverken på hva du eller jeg mener, jeg stiller nemlig spørsmålstegn ved ganske mye.

  25. Øyvind
    May 07, 2015 @ 16:07:43

    «Fellesnevner for disse reaksjonene er «det jeg ikke forstår, kan ikke eksistere».»
    Enda mer forutinntatthet. Kan du være så vennlig å enten underbygge denne påstanden, eller ta den tilbake?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: