To skritt tilbake i Trondheim

Det er store dimensjoner over prosjektet i Grilstadfjæra

Det er store dimensjoner over prosjektet i Grilstadfjæra


Trondheim har de siste åra ført en fortettingspolitikk – planarbeidet har hatt som overordnet mål å hindre byspredning og skape en mere kompakt by. En slik politikk fremmer viktige miljømålsettinger som å redusere behovet for bilkjøring og annen transport, og derigjennom også redusere såvel utslipp av klimagasser som annen forurensning.

Men bystyrets flertall har satt fortettingspolitikken i revers gjennom to store planvedtak de siste ukene. De er vedtatt å la private utbyggere skape en helt ny bydel på Grilstad og en gigantisk soveby på Sæterbakken. Miljøpartiet De Grønne har forgjeves argumentert mot begge disse ukloke vedtakene.

På bystyrets møte i mai ble det med stort flertall vedtatt å åpne for en helt ny bydel med over 600 boenheter og mere enn 130 000 kvadratmeter næringsareal i Grilstadfjæra nær Ranheim. Vedtaket er klart i strid med de overordnede målsettingene for byutvikling, men utbygger brukte behovet for småbåthavn som brekkstang.

Planen er basert på omfattende utfylling i fjæra som vil skape ei kunstig øy der den nye bydelen skal ligge, rundt dette er det så plassert et antall båtplasser, men planen inneholder ingen serviceanlegg for båtfolket, hverken slipp eller opplagsplasser. Det er derfor åpenbart at småbåthavna ikke er hovedformål med utbygginga, bare et påskudd for å få en ellers uspiselig plan gjennom den politiske kverna. Og med det grepet har altså Jensen & Co lyktes svært godt.

Kommunen må ventelig bekoste nye veianlegg for å oppnå tilstrekkelig kapasitet for den økningen i biltrafikk som dette prosjektet vil medføre. Busstilbudet er alt for dårlig til å ta mer enn en liten del av de tusenvis av daglige reisene til denne bydelen. Og vips – hadde bystyret med ett eneste vedtak skrudd den positive fortettingspolitikken langt tilbake.

Men ikke nok med det. På bystyremøtet i juni ble det vedtatt enda en plan som bryter klart med fortettingspolitikken. Planen for SÆTERBAKKEN, TESLIÅSEN OG TJØNLIEN MED TILLIGGENDE OMRÅDER, gir rom for 240 nye boliger i et skogsområde uten noen som helst form for kollektivdekning. Her vil ventelig hver familie ha minst to biler, og de etablerte beboerne ser med gru fram til at et område som idag har et utpreget landlig preg skal utsettes for en langvarig anleggsperiode som fører fram til en en ny virkelighet der Sæterbakken preges av trafikkproblemer og forurensning i stedet for landlig idyll.

Et annet aspekt av denne planen er at Vikeraurtjønna, som er en viktig biotop med stort og unikt biologisk mangfold, skal prydes med et parkeringsanlegg for turfolket som skal omfatte hele 200 parkeringsplasser. Riktignok skal ikke selve tjønna raseres, men hele det våtmarksområdet som er grunnlaget for det biologiske mangfoldet vil bli lagt under asfalt. Til forsvar for denne naturfiendtlige planen hevdes det at naturen får økt verdi gjennom at folk får lettere adgang. Tanken er altså at naturen ikke har noen verdi i seg selv, men at verdien først oppstår når mennesket tar naturen i bruk.

Det bør ikke overraske noen at betongpartiene Ap og Høyre var pådrivere i begge disse reguleringsvedtakene og at de fikk følge av Frp, Krf og SP. Litt mere overraskende er det kanskje at utbygginga på Sæterbakken og den tilhørende raseringa av Vikeraurtjønna fikk tilslutning fra «miljøpartiet» Venstre. Sammen med De Grønne stemte i begge sakene mesteparten av SVs gruppe og representantene fra Rødt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: