Rakner det for forbudspolitikerne?

FNs byrå for narkotikakontroll, UNODC, har nylig offentliggjort sin årlige rapport. Den inneholder en detaljert gjennomgang av produksjon og omsetning av illegale rusmidler i alle verdens land. Det mest oppsiktsvekkende ved årets rapport er at byråets sjef, Antonio Maria Costa, for første gang tar til orde for skadebegrensningspolitikk. Han understreker nå at narkotikamisbruk først og fremst er en medisinsk og ikke en juridisk utfordring. Med dette har da Costa snudd 180 grader på et vesentlig punkt: han har nemlig tidligere brukt mye energi på å bekjempe den skadebegrensningspolitikken som er utviklet først og fremst i europeiske land som Tyskland, Sveits og Nederland, og som har hatt betydelig gjennomslag også i Norge.

Den britiske organisasjonen Release har tatt friske virkemidler i bruk for å vitalisere debatten om ruspolitikk.

Den britiske organisasjonen Release har tatt friske virkemidler i bruk for å vitalisere debatten om ruspolitikk.

Når FNs narkogeneral nå finner å måtte endre kurs og retorikk, er det på bakgrunn av en voksende internasjonal opinion som krever en mere realistisk tilnærming til rusmiddelkontroll. Jeg har tidligere nevnt oppropet for ny narkotikapolitikk fra en latinamerikansk kommisjon, og det seige arbeidet som utføres i Norge av bl.a. Foreningen for Human Narkotikapolitikk og internasjonalt av slike grupper som ENCOD , Transform og Stop the Drug War. Mange av disse gruppene har utarbeidet solide forslag til mere fornuftig regulering av rusmidler, men det forekommer også friskere utspill, som den store kampanjen lansert tidligere i år av denbritiske organisasonen Release under slagordet Nice People Take Drugs.

Debatten til tross, blir fortsatt hundretusener av mennesker over hele verden fengslet for bruk og besittelse av rusmidler. Under en internasjonal cannabiskonferanse i Oslo ifjor pekte riksadvokat Tor Aksel Busch på at dagens lovverk gir politiet påskudd til å gripe inn overfor svært mange mennesker, men ikke mulighet til å gripe inn over for dem alle. Hvem det skal reageres mot blir derfor avgjort av tilfeldigheter, straffen for brudd på narkotikalovene rammer i betydelig grad blindt.

Det later nå til at den tålmodige innsamling av fakta og argumenter idealistiske grupper har gjort bærer frukter, men den internasjonale finanskrisa er også en faktor når Californias guvernør Arnold Schwarzenegger sier seg villig til å diskutere legal omsetning av marihuana. I dette har han solid støtte i opinionen, 56% av innbyggerne i California mener marihuanaindustrien burde bli skattlagt og regulert. Et overslag tyder på at en avgift på omsetning av marihuana kunne gi 1,5 milliarder dollar årlig til statskassa i Sacramento.

Jens  Stoltenberg er utnvent til sparkonge i kortstokken som inngår i kampanjen Nice People Take DrugsBåde i delstatskongressen i California og i Washington er det presentert lovforslag som kan gi rammer for legal omsetning og skattlegging av marihuana. Tilsvarende lovforslag har også blitt presentert i andre land, bl.a Canada, Jamaica, Belgia og Sveits , men har strandet på internasjonal motstand med utgangspunkt i USA. Når president Obama nå åpner for en mer liberal politikk på hjemmebane, bl. a. ved å utnevne en narkogeneral med en langt mere pragmatisk holdning enn sine forgjengere, vil det ventelig også bli mindre amerikansk motstand mot endringer i andre land.

Det er nå hundre år siden den første internasjonale narkotikaavtalen ble undertegnet i Shanghai. Bakgrunnen var bekymring for det omfattende opiumsmisbruket i China, og avtalen tok hovedsakelig for seg omsetning av opium. Men det stoppet som kjent ikke der. Påfølgende internasjonale avtaler trakk inn stadig nye substanser. Med avtalen i 1961 ble en milepæl passert, i det det for første gang ble påbudt for signaturstatene å straffe brukere av de nå illegale rusmidlene.

Nå ligger det selvfølgelig gode motiver bak narkotikaforbudene, slik det også lå gode motiver bak alkoholforbudet som ble gjennomført i USA og Norden på 1920-tallet. Men gode motiver fører ikke alltid til gode resultater. I norge sliter vi ennå med svartebørsomsetning av alkohol og tobakk med røtter tilbake til forbudstida. På samme måte har narkotikaforbudene vært en kraftig stimulans for den svarte økonomien i Norge som ellers i verden. Det finnes ingen større kriminell organisasjon, eller geriljabevegelse, som ikke har latt seg friste av den enorme fortjenesten som ligger i produksjon, smugling og omsetning av illegale rusmidler.

Det er heller ikke grunn til å tro at forbudet har begrenset bruken av de illegale stoffene i vesentlig grad. Forbruket av heroin og kokain, for ikke å nevne cannabis, har aldri vært høyere enn nå. Det vi med sikkerhet kan si er at kontrollen med omsetningen av disse stoffene ikke er blitt styrket gjennom forbudspolitikken.

Forsvarere av totalforbud argumenter gjerne som om det bare finnes to alternativer: totalforbud eller totalt frislipp, dette er, slik norsk alkoholpolitikk viser, slett ikke tilfelle. Det finnes mange muligheter for å regulere omsetningen av legale stoffer.

Nå har forbudspolitikken møtt motstand fra første stund, på svært ulike premisser; brukere har reagert på å bli kriminalisert, helsearbeidere har tatt for seg de medisinske resultatene av forbudet, jurister og politifolk har klaget over vanskene med å håndheve forbudet og over veksten i organisert kriminalitet, og økonomer klager i økende grad over det inntektstap staten lider ved å unndra store pengestrømmer fra skattlegging og offentlig kontroll.

Det er nok for optimistisk å innbille seg at den globale forbudspolitikken er i ferd med å rakne, men rommet for debatt om hvordan det er best å regulere narkotikaomsetningen er åpenbart blitt mye større. Kanhende vil det også vise seg at handlingsrommet er blitt større.

Advertisements

3 kommentarer (+add yours?)

  1. Jan Bojer Vindheim
    Jun 30, 2009 @ 04:47:36

    Den kjente miljøskribenten George Monbiot kommenterer idag Costas uttalelser i en artikkel i The Guardian. Han slår tilmed et slag for rettferdig kokain.

  2. Jan Bojer Vindheim
    Jul 10, 2009 @ 15:12:14

  3. riotculture
    Jul 13, 2009 @ 01:31:40

    «Det finnes ingen større kriminell organisasjon, eller geriljabevegelse, som ikke har latt seg friste av den enorme fortjenesten som ligger i produksjon, smugling og omsetning av illegale rusmidler.»

    Dersom man klassifiserer EZLN, populært kalt Zapatistene som en geriljabevegelse, så fins det ihvertfall en sådan som ikke har latt seg friste av den enorme fortjensten.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: