Hva nå for Irak?

Med tilbaketrekkinga av amerikanske (og allierte) styrker fra de irakiske byene har utviklinga i Irak nådd en ny fase. Det er ingen tilfeldighet at dette skjer samtidig som den irakiske regjeringa gjennomfører første runde i forhandlinger med de internasjonale oljeselskapene. En tredje faktor i spillet er de regionale valgene i Kurdistan som finner sted 25. juli.

Nouri al-Maliki

Nouri al-Maliki

Statsminister Maliki som av mange observatører ble spådd en kort regjeringstid, har nok en gang vist seg som en handlekraftig og motivert politiker. Hans autoritet ble da også styrket gjennom framgangen for hans Dawa-parti i lokalvalgene tidligere i år.

Blant hovedpunktene i Malikis program er arbeidet for å lege sårene i det irakiske samfunnet og styrke den nasjonale enheten på bekostning av de religiøse og etniske motsetningene som har manifestert seg i sekterisk vold. Utenforstående har en tendens til å fokusere på Malikis sjiamuslimske bakgrunn, og assosierer ham derfor med trosfellene i nabolandet Iran, men dette er en feilslutning. Rett nok ønsker Maliki å opprettholde et godt forhold til sin store nabo i øst, men han han har ingen grunn til å elske det iranske regimet. Religiøst sett tilhører forøvrig Maliki en annen grein av sjia-islam enn makthaverne i Teheran. Maliki slutter seg til storayatollah Sistani som mener religion og politikk tilhører ulike sfærer, mens Irans reelle hersker storayatollah Khamenei avviser et slikt skille.

For vestlige observatører som stort sett har vært fiendtlige så vel overfor den amerikanske invasjonen i 2003 som det amerikanske nærværet i Irak etterpå, har det gått sport i å framstille situasjonen Irak i det verst mulige lys. Fra å anklage amerikanerne for å blande seg inn, har de derfor nå gått over til å anklage amerikanerne for å trekke seg ut for tidlig, men spådommene om en oppblomstring sekterisk vold etter den amerikanske nedtrappinga ser ikke ut til å klaffe.

Den nylig avholdte auksjonen over oljekontrakter avslørte en tilsvarende forvirring i pressekorpset. Den rutinemessige fordømmelsen av alt som skjer i Irak som «amerikansk imperialisme» førte til at auksjonene i f.eks. Klassekampen ble framstilt som gavepakker til multinasjonale oljeselskaper. Fra oljeselskapene selv ble derimot de irakiske betingelsene karakterisert som fullstendig uakseptable, og det ble bare inngått én eneste kontrakt etter auksjonen. Den norske irakeksperten Reidar Visser mener denne første runden tyder på at oljeminister Sharistani slett ikke har til hensikt å servere oljekontrakter på sølvfat til storkapitalen. Men det er åpenbart for de fleste at trengs både ekspertise og kapital for å få oljeindustrien på fote etter mange år med sanksjoner og krig.

Oljepolitikken er også en viktig faktor i forholdet mellom regjeringa i Bagdad og de kurdiske myndighetene i Arbil. Den kurdiske regjeringa, KRG, har inngått en rekke avtaler med små oljeselskaper som DNO, men disse er ikke anerkjent av oljedepartementet i Bagdad. Når det nå er gitt tillatelse til eksport av olje fra DNOs felt i Tawke og andre nye felt i Kurdistan, kan kurderne, ifølge Visser, bli sittende med svarteper ved at alle inntektene havner i Bagdad mens KRG må betale oljeselskapene ifølge sin egen kontrakt.

En siste pussighet er verdt å nevne i denne korte kommentaren: Malikis regjering har satt seg som mål å fjerne sekterismen som etter libanesisk mønster er innebygd i styringssystemer i Bagdad, og som innebærer at president, stasminister og formann i parlamentet tilfaller ulike grupper. Men i den omstridte byen Kirkuk, der det fortsatt gjenstår å avholde lokalvalg, støtter hans regjering likevel en sekterisk formel: Maliki holder på at makta i byen skal fordeles likt mellom kurdere, arabere og turkmenere. Hensikten er å hindre at det kurdiske flertallet blant innbyggerne skal få flertall i byrådet, og ensidig vedta å innlemme byen og provinsen rundt den i det kurdiske selvstyreområdet.

Nå får vi se etter de kurdiske valgene om to uker hvem Maliki får å forhandle med på kurdisk side, men det er ikke gitt at hverken Barham Salih (som er er lansert som kurdisk statsministerkandidat av PUK) eller Nawshirwan Mustafa hvis Gorranliste kan få avgørende innflytelse, vil vær mere medgjørlige enn familien Barzani som leder KRG idag.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: