Inntrykk fra Eritrea

Utsikt fra rådhuset i Keren

Det er nå blitt to uker siden jeg kom hjem fra min første reise til Eritrea. Hensikten med turen var å undersøke hvordan vi kan forbedre avfallsbehandlinga i Trondheims vennskapsby Keren, og hvilke muligheter som finnes for å redusere utslippene av klimagasser. Tekniske rapporter om dette er under arbeide.

Men en slik tur – som noe nedlatende kan karakteriseres som bistandsturisme – gir selvfølgelig mange andre inntrykk enn de rent faglige. Eritrea er et land som har nådd sin selvstendighet gjennom lange kriger der store deler av befolkningen har deltatt i geriljaen, og samfunnet er den dag i dag mobilisert til kamp. Den siste krigen mot dent tidligere koloniherren Etiopia fant sted for få år siden, og situasjonen ved grensa er fortsatt spent.

En konstant mobilisering kan ha uønskede bivirkninger, og Oslosenteret for menneskerettigheter publiserte for få uker siden en rapport om menneskerettighetssituasjon i Eritrea som er deprimerende lesning. Her finnes ingen frie medier – landet har bare en eneste avis – og politisk opposisjon blir hardt undertrykt.

Den ferdige kaffen skjenkes opp

Det er i alle fall en fornøyelse å møte menneskene som bor her. Overalt der vi kom ble vi møtt med vennlighet og gjestfrihet. Lønningene er lave og tilgangen på mange matvarer er dårlig men overfor oss var det ingen som ga uttrykk for misnøye. Det var likevel vanskelig å overse de mange akutte problemene, slik som mangelen på grunleggende nødvendigheter.

På hoteller og restauranter hadde de ofte lange menyer på engelsk, men det viste seg at de fleste matrettene ikke var å få. Vi lærte os derfor raskt å spørre hva de hadde, og det var gjerne eritreiske retter av ulike slag. Ofte ble et svært rundt surbrød kalt injera, en slags grov lefse, servert med ulike former for stuing til. Så tar man en bit injera og fyller den med linsestuing eller geitekjøtt . For meg var det gledelig at maten er sterkt krydret, men mine norske reisefeller hadde det med å plukke ut chili-bitene av omeletter og kjøttsauser.

En særlig seremoni i var knyttet til servering av kaffe. Skal det være helt riktig må man beregne seg god tid, for det hele begynner med at rå kaffebønner ristes over åpen ild før de knuses og kokes i særlige små leirkanner. Det kokes opptil fire ganger på den samme gruten og den ferdige kaffen serveres i små kopper med mye sukker.

For de som har dårligere tid er det også mulig å kjøpe seg raskere kaffesorter fra de mange espressomaskiner som finnes i barer og restauranter. Kaffemaskinene er antakelig en del av arven fra den italienske koloniseringa. Italienerne behersket dagens Eritrea fra midten av 1800-tallet og brukte landet som utgangspunkt for sin erobring av Etiopia i 1936. Det var utenfor vår vennskapsby Keren at italienerne i 1941 led sitt avgjørende nederlag mot en britisk hær (bestående stort sett av afrikanere og indere med engelske offiserer ) . Både Keren og hovedstaden Asmara er idag preget av tiltalende italiensk byggekunst, med mange eksempler på den fascistiske futurist-bevegelsens formgiving.

Denne bensinstasjonen i Asmara, formet som et fly, regnes som et høydepunkt i futuristisk arkitektur.

Keren var også en sterk kontrast til europeisk bykultur gjennom fraværet av reklameplakater på husveggene. Bygningene viste seg fram i rein fasong. Det var heller ikke mange biler å se, noe som ikke skyldes miljøbevissthet men mangelen på drivstoff.

Dagene var varme. men etter solnedgang var det liv og lys i et stort antall barer og restauranter der de serverer øl og spiller eritreisk popmusikk på lydanlegg av vekslende kvalitet. Musikken har mye til felles med arabisk musikk, men det er også innslag av afrikanske rytmer.

Den store stjernen som også lanseres internasjonalt er Yohannes Tikabo, en annen populær artist er Awet Tekleberhan hvis album Tehawikela jeg er blitt svært glad i. De finnes begge på Spotify og Youtube.

En mere formell rapport fra reisen finnes her.