Sabaidee, Laos !

Sabaidee er den smilende hilsen som stadig svever vennlig gjennom lufta her i Laos. Etter ei drøy uke i landet er jeg blitt grundig sjarmert.

Rett nok er Den Demokratiske Folkerepublikken Laos et av de siste gjenværende kommunistregimene, men her er få tegn til undertrykkelse eller fattigdom.

Den dominerende holdningen til livet er avslappet, kunne jeg si laidback? Det finnes massevis av lover og regler og byråkrati, men reglene blir ikke alltid så nøye etterfulgt. Prinsippet som gjelder er bo pen nyang, som kan oversettes med det er greitt, det ordner seg, det er ikke så farlig. Eller som det sies «omtrent som det spanske manana, bare ikke så presserende».

Denne avslappede holdningen har nok bidratt til at innføringa av kommunistisk styresett i 1976 ikke ble etterfulgt av noen massakrer eller slaveleire. Store deler av den gamle overklassen flyktet nok, liksom mange fra hmong-folket som hadde blitt vervet av amerikanerne til å kjempe mot kommunistene, men noen omfattende forfølgelser ble det ikke, og mange av de som flyktet har idag vendt tilbake.

De første åra etter regimeskiftet var økonomien elendig. Flytkningene sør for grensa levde bedre enn dem som ble igjen i Laos. Men det har bedret seg. Idag er den økonomiske politikken lagt om. Laos er medlem av ASEAN, butikkene bugner av alle slags varer og det er lite synlig fattigdom.

Laos er et tynt befolket land med store naturressurser – her er store skoger og uberørte områder der utryddingstruede dyr og planter finnes. Handel med slike varer er et betydelig problem fordi markedet for produkter fra sjeldne dyr og planter er så stort.

En mindre kontroversiell eksportartikkel er elektrisk kraft fra demninger på de store elvene. Først og fremst Mekong som renner gjennom hele landet fra Kina i Nord til Kambodsja i sør og danner grensa mot Thailand på flere hundre kilometer av strekningen.

Det laotiske folkets revolusjonære parti hvis flagg med hammer og sigd hyppig er å se sammen med nasjonalflagget, forsøkte en stund også å avskaffe religionen, men idag er den offissielle holdningen at buddhisme og sosialisme passer sammen. De mange flotte buddhistiske templene og stupaene er kommet til heder og verdighet, og gulkledde munker møtes overalt med respekt.

Buddhismen er den største religionen i Laos, og var statsreligion under det tidligere kongedømmet, men det er mange laotere som følger ulike animistiske og sjamanistiske tradisjoner. Og det finnes selvsagt mange blandingsvarianter.

Et spesielt trekk er de mange åndehusene – små hus som står i hager og bakgårder, også inne i butikker og for den slags skyld ved buddhisttempler. Dette er boliger for naturånder som ikke må fornærmes. En slags slektninger av våre hjemlige husnisser. Men de laotiske åndene får ikke bare grøt på julaften, de får brus og kaker, frukt og grønnsaker året rundt. Vientianes nyåpnede pizzarestaurant har selvsagt et ekstra stort og flott åndehus, der beboerne har nok av både vått og tørt.

Og når klokka blir 11 om kvelden er det stille i hovedstaden. Det er forresten ikke mye bråk før den tid heller.

1 kommentar (+add yours?)

  1. Balanse
    Mar 28, 2010 @ 11:34:50

    Fint «reisebrev» fra Laos. Flott å høre at tro og styre kan gå hånd i hånd uten konflikt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: