Laotisk politikk og krim.

Den avdøde landsfaderen Kaysone Phomvihane

For få dager siden feiret man med pomp og prakt 55 årsdagen for opprettelsen av Det Laotiske Folks Revolusjonære Parti, LPRP. Medlemmer av partiets og dermed landets høyeste organ, politbyrået, ble for anledningen fotografert iferd med å rydde søppel og kratt langs elvebredden i hovedstaden Vientiane, mens kulturministeren tok imot blomster og prøvesmakte iskrem på byens nye pizzarestaurant.

Om Laos er en ettpartistat, med strenge begrensninger på pressefrihet og politisk virksomhet, er det likevel ingen allestedsnærværende portretter av president Chummaly Sayasone eller av revolusjonens store far Kaysone Phomvihane. De siste resten av den væpnede motstanden mot regimet fislet ut for ganske få år siden, og idag later det til at regjeringa sitter trygt. Det er ingen høylydt opposisjon hverken hjemme eller ute.

Mangelen på pressefrihet oppveies langt på vei av det store antallet TV-kanaler i nabolandet Thailand, der store deler av befolkningen snakker laotisk. Parabolantenner ses overalt og fra resturanter og butikker høres thaipop av varierende kvalitet. Internet er fritt tilgjengelig, iallfall i de store byene.

Aviser er det få av og utenlandsk presse er bare tilgjengelig noen få steder. Bøker er heller ikke ofte å se. Skjønt de aller fleste i landets unge befolkning kan lese og skrive, er leselysten ikke utbredt, og landet har ikke fostret noen kjente forfattere på sitt eget språk.

Dessto større grunn til å glede seg over at Colin Cotterill de siste åra har skrevet en serie uvanlige dektektivromaner der handlingen er plassert i Vientiane sist på 1970-tallet, da det revolusjonære regimet var i sin barndom. Hovedpersonen i disse bøkene er rettslege Siri Paiboun, 73 år gammel, glad i kvinner og sprit, og med lang fartstid i kommunistpartiet. Han nøler imidlertid ikke med å kritisere, latterligjøre eller neglisjere det nye regimets byråkratiske maktlyst, noe som fører ham til stadige konflikter med statens jurister.

Under arbeidet med å avdekke historiene bak de lik han får til obduksjon, finner Siri til sin store ovverraskelse ut at han huser sjela til den 1500 år gamle Hmong-sjamanen Yeh Ming, og i mange tilfeller er det bare ved hjelp av Yeh Mings drømmebudskap han finner løsningen på de gåter han utforsker.

Som kriminalromaner ligger disse bøkene i en klasse for seg selv, den nærmeste parallellen jeg kommer på er til Tony Hillermanns romaner om navajodetektivene Joe Leaphorn og Jim Chee. Men Siri Paiboun er likevel noe helt for seg selv.

Han er langt fra en politisk korrekt detektiv i et land der marxismen-leninismen fortsatt er den rådende ideologi.
Dessto mere imponerende at bøkene er trykt og utgitt i Laos, om enn bare på engelsk. Bøkene er utgitt av Robert Cooper, som selv har skrevet flere gode faktabøker om Sørøstasia . Inntekter fra bøkene forblir i Laos, der de kanaliseres inn i ulike utviklingsprosjekter, blant annet til Big Brother Mouse , et prosjekt som deler ut bøker på laotisk til skolebarn

De sju første bøkene om Siri Paiboun er også tilgjengelige i britiske utgaver og flere bøker er på vei.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: