Mørkegrønn religion

Folk som hevder at miljøvern har en religiøs dimensjon gjør det ofte i form av en anklage. Slik kan vi nå oppleve at de som tar klimautfordringen på alvor anklages for å ha et religiøst forhold til saka. Det underliggende budskapet blir da ikke bare at klima- og miljøarbeide er noe tull, men at religion i seg selv er suspekt og at religiøse holdninger ikke har noen plass i den moderne offentlighet.

En annen måte å se det på, vil være å forstå religiøsitet som en merkelapp på et dypt engasjement, et engasjement som går inn i personlighetens kjerne. Og det er ingen tvil om at et dyptfølt økologisk engasjement kan farge et menneskes personlighet i svært stor grad.

Opplevelsen av enhet med alt levende, erfaringen av at planter, dyr og landskap har en sjelelig eller åndelig dimensjon – dette har vært og er viktige motiverende elementer hos mange av dem som har skapt og utviklet den moderne miljøbevegelsen.

Det kan være ulikt i hvor stor grad man ønsker å stå fram med slike opplevelser; noen velger å holde dem for seg selv, andre ser det som nødvendig ikke bare å formidle sine møter med det hellige i naturen, men også å organisere eller ritualisere sin respekt for naturens åndelige dimensjoner. Slike tendenser finner vi i deler av det som kalles new age-bevegelsen, for eksempel hos nyhedenske og sjamanistiske grupperinger som Reclaiming-heksene til Starhawk

Dette har vært og er en kilde til konflikt i miljøbevegelsen. Mange som ikke selv har hatt slike transpersonlige opplevelser ser på dem med skepsis eller tilmed frykt. For militante materialister oppfattes et religiøst engasjement som en avsporing av miljøkampen, og en mann som Murray Bookchin brukte svært harde ord i sine angrep på «eco la-la». Andre reagerer med en nedlatende latterliggjøring, slik som sjølbergingsguruen John Seymour uttalelse «There are no fairies in my back yard».

Dette er noe av grunnen til at mange underkommuniserer den religiøse dimensjonen av sitt engasjement, eller velger å maskere den i filosofisk terminologi. Et eksempel kan være den australske filosofen Warwick Fox som bruker begrepet Transpersonlig økologi om sine videreutviklinger av dypøkologien eller hans kollega Freya Mathews som snakker om monistisk metafysikk. Ikke minst gjelder det James Lovelock som i sin insistering på at hans Gaia-teori ikke er religiøs, nok har forsøkt å redusere forventet motstand mot konseptet.

Bron Taylor

Bron Taylor


Disse problemstillingene er utgangspunktet for religionsfilosofen Bron Taylor som i den nylig utgitte boka Dark Green Religion drøfter forholdet mellom miljøengasjement og religion. Taylor er professor ved Universitetet i Florida og har i mange år arbeidet med dette saksområdet, blant annet som initiativtaker til The International Society for the Study of Religion, Nature & Culture.

I årets bok viser han hvordan den religiøse dimensjonen i møtet med naturen har vært en viktig faktor i utviklinga av miljøvernet. Han nevner også hvordan de økologiske utfordringene har påvirket de etablerte religionene, for eksempel gjennom det globale interreligiøse charteret som i Norge har vært lansert av Alternativt Nettverk , men først og fremst viser han hvordan det utvikler seg nye former for religiøsitet blant økologisk engasjerte mennesker, og spør om vi er vitne til utviklinga av en nye global religiøsitet.

Og spørsmålet han lar henge i lufta er om slike bevissthetsendringer er nødvendige for at menneskeheten skal klare å håndtere de økologiske utfordringene som møter oss med stadig økende styrke i dagens verden.

Advertisements

8 kommentarer (+add yours?)

  1. Øyvind Strømmen
    Apr 06, 2010 @ 12:54:01

    Ser ut som ei interessant bok.

    Sjølv er eg delvis på Bookchin-lina her, men samstundes har eg stor respekt for dei som har ei religiøs tilnærming som bakgrunnen for sin politiske økologisme.

    Problemet på politisk plan er sjølvsagt at det å knyta grøn tenkning og religiøs filosofi for tett saman gjer at ein skyv frå seg folk som deler den grøne tenkinga, men som har ein annan religiøs filosofi. Skal ein få til ei slagkraftig grøn rørsle i Noreg treng ein definitivt både ateistar, kristne, hinduar, muslimar, new age-orienterte, osb.

  2. Øyvind Strømmen
    Apr 06, 2010 @ 12:56:28

    Og for å leggja til: eg ser på djupøkologien som ei livssynsmessig tilnærming med uklare politiske implikasjonar.

    Den kan fyllast med høgst ulikt politisk innhald, noko av det framifrå, noko av det meir problematisk; blant anna dei californiske djupgrøne Bookchin kritiserer har ein del politiske idear som er heller urovekkjande.

  3. Jan Bojer Vindheim
    Apr 06, 2010 @ 14:22:42

    Taylor bruker en del plass i boka si på å drøfte problematiske aspekter av økologisme, han skriver blant annet at han har valgt betegnelsen «Dark Green Religion» fordi feltet har enkelte urovekkende aspekter. Han nevner de vanlige misantropiske og udemokratiske variantene som bl.a. finnes i Earth First, men unnlater å trekke fram den tidligere talsmannen for de britiske grønne, David Icke som i disse dager kjemper mot de intergalaktiske øglenes skjulte herredømme.

  4. Øyvind Strømmen
    Apr 06, 2010 @ 15:14:44

    David Icke er så far out at det er direkte underholdende.

  5. viewpointofview
    Apr 06, 2010 @ 15:42:27

    Når kommer den første grønne selvmordsbomberen?

  6. Øyvind Strømmen
    Apr 06, 2010 @ 22:42:48

    Får håpe det blir lenge til! Men Ted Kaczynski, Unabomber, var vel anarkoprimitivist eller noe i den dur, og de har jo også påstått å ha grønnfarge. Selv ser jeg ikke helt sammenhengen.

  7. easprem
    Apr 16, 2010 @ 18:08:30

    Fint review. Kan nevne at jeg overvar Bron Taylors presentasjon av boka ved forrige aars ISSRNC-konferanse. En av tingene han ble utfordret paa var nettopp valget av tittelen «Dark Green», og hva naa enn dette kommuniserer om de ulike retningene som diskuteres.

    Men det er absolutt et spennende felt, og Taylors legger ned et ganske formidabelt arbeid for aa videreutvikle det.

  8. veganimal
    May 07, 2010 @ 21:56:01

    «Religiøst» blir brukt nedlatende. Avvikende verdisyn blir lett avfeid som religiøse fordi de er annerledes. Mange miljøfolk har nok en ideologi med verdier som utfordrer etablerte humanistiske verdier, men det er ikke mer religiøst av den grunn. Jeg vet ikke hvor langt religionsbetegnelsen bør strekkes, men jeg er fristet til å definere humanismen, i hvert fall dens mest antroposentriske utslag, som en religion som tilber mennesket. Når en utfordrer den ved å tillegger natur og andre skapninger høyere verdi blir det oppfattet som å true menneskets verdighet. Det blir som blasfemi. Men det sier en ikke i vår sekulære kultur, enn beskylder det heller for å være «religiøst» – som for oss blir sett på som noe irrasjonelt, ustabilt og potensielt fanatisk.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: