Med bilen som utgangspunkt

I de politiske flosklenes absolutte toppklasse ligger utsagnet «bilen er kommet for å bli».

Isolert sett er utsagnet like holdbart som de fleste andre politiske slagord. Vi må ganske sikkert regne med at personbil vil være et populært framkomstmiddel i overskuelig framtid, men bak utsagnet ligger det likevel et sett implikasjoner som ikke er like selvsagte.

Uhemmet bilisme vil ikke bare resultere i omfattende utslipp med katastrofale følger for klima og miljø, den vil også ha grusomme konsekvenser for infrastruktur og byplanlegging, faktisk er det slik at ukontrollert bilisme er bilistenes største problem. Den tradisjonelle løsningen på opphoping av biler er som kjent å bygge stadig flere veier, hvilket svekker den offentlige økonomi og reduserer muligheten for funksjonell kollektivtransport – dermed synes stadig flere at de «trenger bil, og presset for nye investeringer i tilrettelagt infrastruktur jekkes enda et hakk oppover.

Maset etter mere og mere vei tar aldri slutt. Det er illustrerende at den pakka av transportinvesteringer som nylig er vedtatt i Trondheim kalles for «miljøpakke» fordi det bare er (litt over) halvparten av pengene som går til bilveier. Dette har irritert mange bilister, som vil ha seg frabedt å betale bompenger som kan gå til sykkelveier eller kollektivtransport, til tross for at slike tiltak jo frigjør plass i gatenettet til den hellige bilen.

Trass i vedvarende støy fra fornektere er det idag klart for de flest at det er ønskelig med sterk reduksjon i utslippene av klimagasser fra trafikken. Likedan er det enighet om at utslippene av mikropartikler fra forbrenningsmotorer utgjør en betydelig helsefare, ikke minst i byområder. Dette er problemer som søke løst ved teknologiske tiltak, først og fremst gjennom bedre motorteknologi. Og vi skal hilse elektriske biler og gassdrevne kjøretøyer velkommen. En elbil er langt å foretrekke framfor en bensinbil, elektriske tog og gassdrevne trailere er store framskritt i forhold til dieselkjøreøyer.

Theodor Herzl med sin sykkel i1897

Ikke dessto mindre er det altså slik at landskap verden over blir mere og mere preget av bilens behov. Verst er det selvfølgelig i byene der det aller meste av utearealet er satt av til biler som kjører og biler som står stille. Og utbygging skjer nesten alltid på bilens premisser. Det skal settes av innkjøring og utkjøring og parkering og gjesteparkering. Blir det noe igjen kan det bygges leikeplasser.

Det er ikke uvanlig at bilveien legges gjennom den mest sentrale delen av et boligfelt mens leikeplasser stikkes vekk i utkantene. Det er mulig å bedre dette ved å plassere bilområdene i utkanten: da kan man få sammenhengende bilfrie områder mellom husene, men dette forutsetter at arkitekter og planleggere slutter å tenke bil først.

En menneskevennlig byplanlegging måtte ta utgangspunkt i de mjuke trafikantenes behov, og plotte inn deres foretrukne ferdselsveier først, for så å finne ut hvor en kunne legge bilveiene uten å plage fotgjengere og syklister for mye. Det er lov å drømme, men virkeligheten ser avgjort ikke slik ut for øyeblikket.

1 kommentar (+add yours?)

  1. Konrad
    May 13, 2010 @ 12:36:54

    Amen

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: