Våren er grønn

I festlige øyeblikk kan vi som er med i Miljøpartiet De Grønne skryte av å tilhøre det første virkelig globale partiet. Vårt parti tilhører European Greens, som igjen inngår i Global Greens Coordination. Flere titalls partier på alle kontinenter som drives fram av samme motiv: Behovet for en politikk som setter livet i sentrum og sikrer at mennesker og andre livsformer skal kunne ha det godt på denne planeten også i framtida.

Maria Wetterstrand og Peter Eriksson er likestilte språkrör (talspersoner) i det svenske Miljöpartiet de Gröna

I disse dager kan vi glede oss over at grønne politiske verdier ser ut til å oppleve en global renessanse. Ikke bare seiler vårt svenske søsterparti høyt på meningsmålingene, språkrøret Maria Wetterstrand nyter høyere tillit enn nesten alle ander svenske politikere, og hennes kollega Peter Eriksson ligger ikke langt etter.

Det berømte grønne partiet i Tyskland er også på hugget. Die Grünen gjorde i begynnelsen av mai et brakvalg i Nordrhein-Westfalen. 12,5 % av velgerne i denne staten med over 18 millioner innbyggere viste sin tillit til dem.

Virkelig jubel i den grønne leiren ble det likevel først med nyheten om at Green Party of England and Wales har erobret sitt første mandat i det britiske parlamentet. Caroline Lucas klarte mot alle odds å bli størst av alle i Brighton Pavilion, en av britenes 650 enmannskretser. Hennes kommentarer til valgresultatet og det påfølgende regjeringsskiftet er selvsagt at Clegg og Cameron ikke tilbyr den nye politikken Storbritannia og jordkloden virkelig trenger

Og jordkloden er full av grønne partier. Det er flest i Europa, der så godt som alle land har sitt grønne parti, men grønne partier er også etablert mange steder i Afrika og Asia og Amerika.

Den grønne presidentkandidaten Antanas Mockus

I disse dager rettes oppmerksomheten mot Colombia. Der var Ingrid Betancourt presidentkandidat for det grønne partiet da hun i 2002 ble kidnappet av FARC-geriljaen som hun forsøkte å forhandle med. Ingrid er nå som kjent løslatt etter mere enn seks års fangenskap , og det reorganiserte grønne partiet i Colombia har lansert Antanas Mockus som årets presidentkandidat.

Meningsmålingene i landet tyder på at Mockus ligger jevnt med favoritten Juan Manuel Santos. Skulle Mockus vinne ville det være en virkelig sensasjon, men bare det at han og hans parti har blitt så populære gir håp til grønne hjerter overalt.

Nå er det naturligvis slik at nærmere hundre partier i alle verdensdeler ikke kan være helt like. Hvert parti har utviklet sine spesielle strategier og sine svar på de politiske utfordringene i sitt hjemland. De grønne partiene som har inngått i koalisjonsregjeringer har ikke minst måttet lære seg den politiske kunst som heter å spise kameler. Skrittet fra opposisjon til makthavere er alvorlig og fører ofte til sterke motsetninger mellom grasrot og partiledelse, slik vi så i 1999 da sinte partiaktivister kastet rødmaling på Tysklands grønne utenriksminister Joschka Fischer fordi han støttet militær intervensjon i Kosovo .

Det valgte også store samvittighetskvaler for de grønne i Finland, da den regjeringa de var med gikk inn for å bygge nye atomkraftverk. Til slutt trakk da også Vihreät seg fra regjeringa,

I vår hjemlige andedam har de grønne også funnet ulike løsninger. I Trondheim har vi siden 2003 vært en del av det rødgrønne flertallet, et forpliktende samarbeide som binder oss til en del standpunkter vi ikke nødvendigvis roper hurra for, men som samtidig gir oss større innflytelse på Trondheimspolitikken enn vi ellers ville hatt.

I Halden deltok De Grønne i flere år i en koalisjon sammen med de borgerlige partiene. De Grønne i Vest-Agder hadde felleslister med RV ved flere valg, og har hatt valgteknisk samarbeide med FRP i Kristiansand. Mulighetene er altså mange.

Grønne partier må utvikle ulike strategier tilpasset lokale forhold. Bare langsiktig politisk arbeide med saker som berører velgerne gir oppslutning ved valgene. Derfor er det også en gedigen avsporing at enkelte sentrale MDG-ere bruker sin tid på et forgjeves forsøk på å avskaffe de tradisjonelle likestilte talspersonene og erstatte dem med en Leder.

Det blir patetisk å hevde at Caroline Lucas ble valgt på grunn av tittelen. Hun ble valgt fordi hun representerer et parti som har jobbet godt lokalt i en årrekke. De framgangsrike partiene i Sverige og Tyskland har talspersoner for å signalisere at de jobber for et annerledes samfunn enn dagens hierarkiske samfunn..

De tyske grønne har lært hva det koster å sitte ved makta. De svenske grønne er iferd med å lære leksa de også. Dessto bedre er det at de iallfall holder fast ved et viktig symbol på at grønn politikk ikke totalt lar seg omdanne av det systemet vi har til hensikt å forandre. grønne

Reklamer

14 kommentarer (+add yours?)

  1. Øyvind Strømmen
    mai 24, 2010 @ 14:25:51

    Det er bra vi i MDG har grønne fremganger i andre land å glede oss over, og også en liten her hjemme ved forrige valg. Forhåpentligvis viser håpet seg å være grønt i 2011, også.

    Men jeg synes det er ganske trist når det her serveres en kritikk «sentrale MDG-ere» fra en av valgkomiteens medlemmer, en kritikk som består av en feilaktig fremstilling av disse «sentrale MDG-ernes» vurderinger i forhold til Lucas’ valgseier, og av en beskyldning om at denne stråmannen er patetisk. Det er den også. Stråmannsargumentasjon er gjerne heller tynn.

    Til liks med omtrent halvparten av de som hadde gjort seg opp en mening på partiets landsmøte, og til liks med et solid flertall i både det forrige og det sittende landsstyre mener jeg at partiet hadde vært tjent med å velge en leder fremfor to talspersoner.

    Som landsstyremedlem er jeg en av disse «sentrale MDG-erne»; faktisk den eneste i partiets landsstyre som ble valg på tvers av valgkomiteens innstilling til faste medlemmer. Jeg føler meg derfor kallet til å oppsummere hva jeg faktisk mener om Lucas rolle som leder og om dennes betydning for valgserieren.

    Og det er at skiftet fra «principal speakers» til «party leader» har bidratt til to ting:

    – at Caroline Lucas’ offentlige profil har blitt styrket, og at de engelske grønnes mediaarbeid har blitt enklere

    – at partiet ved å samle seg om en leder har gitt henne legimiteten hun har behøvd for å utvikle partiet videre, i steden for den tidligere situasjonen, der Derek Wall og Lucas hadde ulike ønskemål.

    Begge deler har i mine øyne åpenbart bidratt til at de grønne har styrket sin valgbarhet i England, og har også vært med på å muliggjøre den svært målrettede innsatsen som ved dette valget ble satt inn i blant annet Brighton Pavilion, valgkretsen der Lucas ble valgt. Det er selvsagt Lucas’ evne til å skape engasjement om grønn politikk som har vært det avgjørende, og ikke en tittel, men at valget av en leder har vært et nyttig bidrag er jeg og flere andre ikke det minste i tvil om.

    Dette er ikke en analyse vi er alene om. Den har derimot blitt pekt på i en rekke mediaanalyser og fra ledende aktører i britisk miljøbevegelse, både før og etter ledelsesspørsmålet ble avgjort i de britiske grønne, og både før og etter det nylige valget. Det var også en del av debatten innad i de britiske grønne før strukturspørsmålet der ble avgjort.

    George Monbiot skriver blant annet:

    Her victory reflects the transformation of the Greens from a chaotic, divided, messy party into a much tighter and more effective operation, which has been able to target its limited resources on winnable seats.

    Michael McCarthy skriver i The Independent – i en artikkel der han spør om Caroline Lucas kan endre britisk politikk:

    They (de britiske grønne brukte å) rejected the «cult of leadership», condemning the party to have several figures speaking for it at once, so that its focus was hopelessly split. Caroline Lucas has changed all that. She led the campaign for the party to have a single leader, and won; then she stood for the leader’s post herself, and she won.

    Som du sier er grønn politikk avhengige av å velge ulike strategier basert på lokale (og i dette tilfelle nasjonale forhold).

    Jeg er av dem som mener at også den norske mediavirkeligheten er et sted der et parti med en partileder ville ha det lettere for å bli synlige enn et parti med to «talspersoner», en tittel som i alle andre partier knyttes til personer som uttaler seg i enkeltstående sakskomplekser. I tillegg ser jeg både organisasjonsmessige og demokratiske fordeler ved å velge en leder fremfor å velge to talspersoner.

    At det skulle være bortkastet tid å diskutere dette i de norske grønne er selvsagt mulig, men all den tid partiets landsmøte var delt på midten føler jeg det er rimelig å fortsette debatten.

    Slik jeg ser det er denne debatten en del av nettopp den pragmatismen i forhold til strategier som du nevner. Dagens landsstyre fungerer med dagens struktur, og jobber for å oppnå resultater, på tvers av ulike syn om strukturspørsmålet. Men samtidig er det altså et solid flertall av oss som ønsker en annen struktur, og som genuint tror at den ville være til fordel for partiet.

    mvh

    Øyvind Strømmen
    landsstyremedlem, Miljøpartiet De Grønne

  2. Jan Bojer Vindheim
    mai 24, 2010 @ 14:54:03

    Når Monbiot skriver om «the transformation of the Greens from a chaotic, divided, messy party into a much tighter and more effective operation» er det nok atskillig flere faktorer enn titelen på lederen han sikter til.

    Etter mitt syn burde landstyret bruke mindre krefter på lederstrukturen og atskillig mere på å skape «a tighter and more effective operation»; for eksempel ved å ajourføre medlemsregisteret og nettsidene.

  3. Øyvind Strømmen
    mai 24, 2010 @ 15:09:49

    Hei,

    javisst, Monbiot peker på flere faktorer, og de faktorene er det altså ganske mange analytikere som peker på at er knyttet sammen med strukturvalget.

    Når det gjelder de to andre punktene du etterlyser innsats har heldigvis både landsstyret og sekretariatet tatt grep.

    Selv om jeg har tid til å kommentere på bloggen din betyr det ikke at det er alt vi driver på med. Medlemsregisteret er byttet ut til et system som – i motsetning til det gamle – faktisk takler medlemsveksten vår, som har vært på flere hundre prosent de siste to årene.

    Nettsidene flyttes i disse dager over på en ny plattform for å kunne takle flere brukere, bedre integrere lokalt/nasjonalt innhold, gjøre redigering enklere og lettere, ordne opp etter årevis med kodelapping i en kildekode som er rimelig ubegripelig, gjøre systemet enda mer interaktivt, og øke brukervennligheten både for besøkende og for de som redigerer nasjonalt og lokalt.

    mvh

    Øyvind Strømmen

  4. Jan Bojer Vindheim
    mai 24, 2010 @ 16:37:50

    Argumentet om at framgang krever en Leder henger ikke på greip. Hadde det stemt ville de britiske grønne vært større enn de svenske og tyske.

    Det er mange sider ved organisasjonen som kan forbedres uten at man har en Leder. Fint om landsstyret tar seg tid til å se på dem.

  5. Øyvind Strømmen
    mai 24, 2010 @ 17:30:55

    «Argumentet om at framgang krever en Leder henger ikke på greip.»

    Så er det da enda et glitrende eksempel på et argument som aldri har vært gitt, verken med liten eller stor L. Det er rett og slett ren stråmannsargumentasjon.

    Som jeg skrev over, også den norske mediavirkeligheten er et sted der et parti med en partileder ville ha det lettere. Det er ingen trylleformel. Det er aldri noen som har påstått at det er en trylleformel. Du leverte et svært likt argument på MDGs interne nettforum, jeg svarte også på akkurat samme måte.

    Kanskje du nå kunne slutte å – for å bruke dine ord – «bruke tiden» på å presentere feilaktige fremstillinger av det synes vi som ønsker en annen struktur har, og istedenfor kunne presentere motargumentert basert på det vi faktisk mener?

    Hvis du fortsetter å argumentere på måten du har gjort over, overbeviser du ihvertfall ikke meg om noe som helst.

    mvh

    Øyvind

  6. Jan Bojer Vindheim
    mai 24, 2010 @ 18:28:22

    Hvis ikke du og andre i LS har ønsket å hevde at en Leder vil gi partiet et avgjørende skubb framover, så er dere virkelig dårlige til å formulere dere, verbalt så vel som ikke-verbalt.

    Jeg er glad, dersom dere nå innser at det å utpeke en Leder ikke er en tryllelformel i arbeidet for å forbedre partiet vårt..

  7. Øyvind Strømmen
    mai 24, 2010 @ 18:30:51

    Det sittende og det forrige landsstyret har ellers brukt de siste to-tre årene på å se på ting som kan forbedres i organisasjonen, og har tatt en rekke grep for å oppnå dette.

    Eller er kanskje Jan Bojer Vindheim uenig i at økende mediaoppmerksomhet, tredoblet valgoppslutning og rundt firedoblet medlemstall vitner om dette?

    mvh

    Øyvind

  8. Jan Bojer Vindheim
    mai 24, 2010 @ 18:34:46

    Vi er inne i en god utvikling, selv uten en Leder, og LS har fortsatt min tillit.

  9. Øyvind Strømmen
    mai 26, 2010 @ 12:42:16

    «så er dere virkelig dårlige til å formulere dere, verbalt så vel som ikke-verbalt».

    Dette er ikke en spesielt sjarmerende debatteknikk. De av oss som ønsker en endrer struktur mener at en leder (uten fet skrift, uten stor L og uten annet tøv) ville være lettere å profilere i media, noe britenes erfaringer bekrefter.

    En lederstruktur ville altså gi en kommunikasjonsmessig plussverdi. Det ville gjøre ting enklere. Enklere er ikke det samme som hokuspokus.

    Når det fremstilles som om vi skulle tro at bare vi hadde en leder (med fet skrift og stor L) så ville alt bli fryd og gammen og media ville kaste seg over oss så er dette en oppfatning som jeg så langt ikke har registrert fra andre enn dine stråmenn. Å gjenta dette mantraet om og om igjen gjør det ikke sannere og det gjør ikke debattformen mindre pinlig.

    I tillegg mener vi en slik struktur har demokratiske og organisasjonsmessige fordeler foran dagens struktur.

  10. Jan Bojer Vindheim
    mai 26, 2010 @ 20:06:10

    Dine argumenter for at burde ha en Leder koker altså ned til at du, med selektiv bruk av England som eksempel, tror det kunne være en fordel.
    Det synes jeg er ganske tynt.

  11. predikeren
    jun 01, 2010 @ 16:42:55

    Tjaaa, ikke bare «grønn» den samtalen der?

  12. Jan Bojer Vindheim
    jun 01, 2010 @ 21:54:41

    Vi er da heldigvis mange nok i De Grønne til å ha heftige interne krangler
    😉

  13. predikeren
    jun 02, 2010 @ 16:45:36

    Bra. Det er et sunnhetstegn!

  14. Øyvind Strømmen
    jun 03, 2010 @ 21:00:33

    Vel, du vet hva de sier om rabbien som strandet på en øde øy. Etter mange år ble han funnet, og da hadde han bygget to synagoger på øyen.

    – Jeg kan skjønne hvorfor du har bygget en synagoge, sa kapteinen på skipet som fant ham. – Men hvorfor i all verden har du bygget to?

    – Enkelt, svarte rabbien. – Jeg har bygget en for å tjene Herren, og en jeg aldri ville sette min fot i.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: