Narkofobiens paradokser

Innhøsting av fiberhamp i Frankrike.

Igår sto det en artikkel i Nationen om at Helsedepartementet nå omsider vil tillate hampedyrking i Norge. Norge er det siste landet i Europa som insisterer på forbud mot hampedyrking.

Hamp (cannabis) er en kulturplante som har vært dyrket i Norge i minst tusen år (sannsynligvis atskillig mere) for sine svært anvendelige fibre og næringsrike oljefrø, men siden noen varianter av planten dyrkes for rusvirkningens skyld, ble samtlige typer cannabis forbudt på slutten av 1960-tallet.

Nå har de fleste land modifisert forbudet siden den gang og det foregår dyrking av hamp i de fleste land – i EU subsidieres dyrking av hamp, blant annet fordi man anser at planten har en rekke miljøfordeler.

Ikke dessto mindre går deler av norsk opinion i harnisk ved tanken på å tillate norske bønder å dyrke denne tradisjonsrike nytteveksten. Norsk Narkotikapolitiforening hevder f.eks at det er enkelt å framstille rusmidler av industrihamp og at industrihamp er «et skalkeskjul for legaliseringsbevegelsen«. Foreningen anklager tilmed tidligere helseminister Bjarne Håkon Hansen for å ha «betydelig tette relasjoner til legaliseringsbevegelsen»

Dette eksempelet viser klart hvor krampaktig sterke krefter tviholder på sin demonisering av alt som kan kalles «narkotika». Disse holdningene er gjennom mange år blitt systematisk framdyrket av media og offentlige myndigheter – og av slike utgrupper som Norsk Narkotikapolitiforening. Det er derfor et sunnhetstegn at det nå dukker opp stadig flere politifolk, for eksempel i Danmark og USA som åpent tar avstand fra disse tvangsforestillingene.

I en artikkel i fagtidsskriftet Trends in Organized Crime lanserte sosiologene Fernanda Mena og Dick Hobbs nylig begrepet Narkofobi (Narcophobia) som betegnelse på slike holdninger. Narkofobi betyr frykt for narkotika. Begrepet er nyttig fordi det peker på de psykologiske mekanismene som her gjør seg gjeldende, og som ikke minst har språklige uttrykk. En substans som kategoriseres under rubrikken narkotika framstår umiddelbart som ytterst farlig.

Det er vanlig å mene at det finnes objektive kriterier som skiller narkotika fra andre substanser, til tross for at slike kriterier ikke finnes. Et vanlig utsagn er f.eks. at «all narkotika er forbudt». For å avgjøre om dette er sant må vi ha en definisjon av «narkotika». Den medisinske definisjonen er søvngivende eller bedøvende preparater, i denne betydningen er f.eks. morfin, opium og andre bedøvelsesmidler lang fra forbudt – de er tvertimot tilgjengelig på alle sjukehus og legekontorer.

Men den vanligste betydningen av ordet narkotika er illegale rusmidler, og det er nettopp illegaliteten som forener disse stoffene. I Norge er det Statens legemiddelverk som til enhver tid avgjør hvilke stoffer som er «narkotika». De har ikke annet til felles enn at Legemiddelverket har oppført dem på den såkalte narkotikalisten. Påstanden om at «all narkotika er forbudt» er derfor en pleonasme, en dobbeltbestemmelse. Siden det som forener stoffene på narkotikalisten er at de er forbudt, er det selvfølgelig sant at de alle er forbudt, men det gir ingen ny informasjon om deres egenskaper. I virkeligheten er det ikke slik som mange later til å tro at disse stoffene er forbudt fordi de er narkotika. Tvertimot : de er blitt narkotika fordi er forbudt !

Men straks stoffene er plassert i denne skremmende kategorien er det blitt umulig å føre en rasjonell debatt om dem. Fagfolk påpeker igjen og igjen at de flest forbudte rusmidlene er langt mindre skadelige enn alkohol og tobakk, (som logisk sett burde stå på narkotikalisten), men dette avfeies uten videre refleksjon av de narkofobe. Enhver artikkel om narkotikapolitikk tar utgangspunkt i heroinister med knekk i knærne, og de egenskaper som tillegges disse menneskene på bunnen av samfunnets rangstige overføres ved assosiasjon til enhver bruker av ethvert stoff som måtte finnes på narkotikalisten. Få vil akseptere at enhver som tar seg et glass øl skal fortjene betegnelsen alkoholiker, ikke dessto mindre anses det som grunn til panikk straks noen har røykt en joint, tygget en munnfull khat eller sniffet en dose kokain.

Det fortelles at en svensk delegasjon av parlamentarikere og sosialarbeidere som besøkte en coffee-shop i Amsterdam ble oppbrakt over å se så mange normale mennesker der. De var av den oppfatning at alle «narkotikamisbrukere» burde se ut som de herjede sprøytemisbrukerne som var deres egen referanse.

En viktig forutsetning for å kunne utvikle en rasjonell narkotikapolitikk blir derfor å overvinne narkofobien. Det er nødvendig å differensiere mellom heroin og hasj, mellom bruk og misbruk. Og et godt utgangspunkt kunne være å innse forskjellen på marihuana og industrihamp.

2 kommentarer (+add yours?)

  1. bondemann
    Jun 10, 2010 @ 14:41:27

  2. Ole Ullern
    Jun 19, 2010 @ 23:54:09

    Hei Bojer,

    Takk for bidraget til formalisering av begrepet «narkofobi» (har jo brukt det før, noe mer uformelt og spøkefullt). Det leder tanken til en vri på et sitat av Tim Leary: «Drugs cause paranoia in people who haven’t tried them.»

    Veldig bra påpekt, om at: «[Illegale psykotrope stoffer] er blitt narkotika fordi de er forbudt!». Det er en selvfølgelighet, men skremmende få i det norske samfunnet er klar over det. Narkotika er lik de stoffer som til enhver tid er oppført i narkotikalisten.

    Utsagn av denne typen er likevel mest påfallende en tautologi – en ringslutning – ved siden av pleonasme – dobbeltbestemmelse.

    Tautologier brukes ofte i rettferdiggjøringen av norsk narkopolitikk (og USAsk, opprinnelseslandet for denne tenkingen).

    F.eks: «Illicit drugs are illegal.» – dyp tenking der, av Helse og -omsorgsminister Bjarne Håkon Hanssen («Statement», UNODC, Wien, 12. mars 2009).

    Tautologiene kan veldig ofte spores i argumentasjon mot endring av ruspolitikken (til det mildere). Kortfattet og typisk oppsummert som at: «Vi kan ikke la folk bruke narkotika, det er jo lovbrudd!», gjerne fremsatt spredd utover en hel artikkel, og i et indignert tonefall.

    Spredningen og indignasjonen forhindrer da at det er lett å se fraværet av klar tenking – med mindre en er klar over den typiske logikkbristen og sjekker om den er der.

    Denne logikksvikten er der som regel i forbudsargumentasjonen, siden det er den all norsk narkotikapolitikk hviler på.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: