Lovlig cannabis – men hvordan?

Et utsalg for medisinsk marihuana i California.

Det er ikke usannsynlig at velgerne i California seinere i år vil si ja til kontrollert omsetning av cannabis til vanlige brukere, slik det idag er tillatt med omsetning på medisinsk grunnlag. Også i Norge blir nå forslag om legal cannabis tatt på alvor. Ei ny bok fra verdens fremste cannabisforskere viser hvordan det internasjonale avtaleverket kan endres.

Frontene i narkotikapolitikken beveger seg nå raskt, tilmed i Norge. Stoltenberg-kommisjonens rapport fører kanskje ikke i første omgang til et norsk forsøk med utskriving av heroin, men den vil ganske sikkert føre til forbedringer i norsk politikk overfor de tyngste brukerne.

Rapporten har dessuten utløst en forfriskende debatt og tilmed et halvveis løfte fra justisminster Storberget om å stanse straffeforfølgelse av brukere. Når vi husker hvordan den tidligere britiske statsminister Gordon Brown neglisjerte faglige råd i narkotikapolitikken, med den følge at de fleste av hans faglige rådgivere på området trakk seg, og hvordan straffelovkommisjonen og andre faginstanser i Norge er blitt overhørt når de har anbefalt at straffene for rus fjernes, er det håp om forbedring i Storbergets uttalelser.

Nå har denne debatten først og fremst dreidd seg om de mest belastede narkomane, både om deres problemer og om samfunnets problemer med dem. Det er imidlertid slik at de synlige gate-junkiene bare er en liten del av dem som rammes av krigen mot narkotika. De aller fleste ofrene er cannabisbrukere, som har helt andre problemer enn dem sprøytebrukeren står overfor, og som ikke på samme måte utfordrer det gode borgerskap ved sin framtoning og sitt nærvær.

For halvannet år siden var det en internasjonal cannabiskonferanse i Oslo, og i kjølvannet av den tok professor Willy Pedersen til orde for kontrollert omsetning av cannabis i Norge. Selvsagt kom det kritiske kommentarer, men den massive fordømmelsen slike utspill tidlige har blitt møtte med så vi lite til.

Jeg har tidligere påvist hvordan språkbruken såvel som narkokrigens indre logikk fører til at cannabisbrukerne stigmatiseres ved assosiasjon til de gatenarkomane. Det er interessant at forfatterne av en fersk rapport om cannabispolitikk, som tilmed er anbefalt i Den norske legeforenings tidsskrift. gjør den samme observasjon.

Verdens absolutt fremste cannabisforskere har gått sammen om denne rapporten som oppsummerer den kunnskap vi idag har om virkningene av cannabis, såvel som om virkningene av det globale cannabisforbudet som har vært i kraft siden 1961. I sin oppsummering skriver forfatterkollegiet: «Ved en historisk tilfeldighet kom cannabis med i det internasjonale kontrollregimet for narkotika som ble utviklet i det tjuende århundre».

De benekter på ingen måte at cannabisbruk kan ha skadelige følger, men disse settes i det perspektivet som nå har blitt faglig konsensus: Sannsynligheten for og omfanget av skader blant tunge cannabisbrukere er beskjedent, sammenliknet med dem som forårsakes av mange andre psykoaktive substanser, legale og illegale, som er i vanlig bruk; nemlig alkohol, tobakk, amfetaminer, kokain og heroin

Dette er ikke oppsiktsvekkende konklusjoner i fagmiljøene, men kan nok fortsatt få øyenbryn til å løfte seg både i offentligheten og blant politikere. Forfatterne stanser likevel ikke der, de fortsetter med å drøfte hvordan velmente tiltak, som enklere reaksjoner overfor cannabisbrukere, i praksis kan føre til at flere straffes, fordi politiet bruker mindre tid på hver sak.:Tiltak for å redusere straffene eller avkriminalisere besittelse og bruk har blitt innført mange steder uten noen økning i bruk. Disse tiltakene har til en viss grad lyktes med å dempe skadevirkningene av forbudet. Imidlertid kan fordelene ved avkriminalisering undergraves av politiets praksis, som kan øke antallet brukere som straffes eller av diskriminerende praktisering av lovverket.

Bhang er det indiske ordet for hampeblader som tilsettes melk, te, iskrem, yoghurt osv. Da India i 1986 måtte forby sterkere cannbispreparater som ganja og charas, ble ikke bhang inkludert.

De fem forfatterne bruker derfor en stor del av boka til å drøfte hvordan den juridiske stillingen for cannabis best kan endres. De ulike mulighetene for mildere praksis som kan finnes innenfor dagens internasjonale avtaler anvises, herunder omsetning av medisinsk marihuana, hollandske coffeeshops og tradisjonell legal omsetning i India.

Forfatterne mener likevel at det er begrenset hvor langt man kommer innenfor regelverket og går derfor videre til en meget interessant diskusjon av hvordan man kan bryte ut av de rammene dagens avtaleverk setter. Én slik mulighet er at en stat kan tre ut av avtalene, for deretter å slutte seg til dem igjen med forbehold for cannabispolitikken. Men forfatternes hjerte later til å ligge i et nytt internasjonalt avtaleverk spesielt for cannabis, som kan erstatte de punktene som gjelder cannabis i de nåværende narkotika-konvensjonene. Et utkast til en slik avtale er inkludert i boka som appendix.

Forfatterkollegiets faglig tyngde og de gjennomarbeidede forslagene til veier ut av dagens uholdbare situasjon, gjør denne boka til et viktig veimerke i den internasjonale debatten om framtidas cannabis-regulering.