Verden i Sápmi

Riddufestivalen samler deltakere fra hele verden

Av ulike grunner fikk jeg i år lagt inn i sommerprogrammet et besøk på den samiske kulturfestivalen Riddu Riddu. Forrige gang jeg var her er blitt åtte år siden. Riddufestivalen har blitt mere etablert siden da. Den har bevart sitt grasrotpreg, nå med betydelig offentlig finansiering (skjønt Sametinget, av alle, reduserte støtten i år).

Skepsisen fra den etnisk norske (?) befolkningen i Olderdalen mot samene i Manndalen er blitt dempet av inntektene Riddu-festivalen fører med seg. Men festivalen er også etablert som et sentralt punkt for samiske artister, ikke bare musikere men filmskapere, billedkunstnere og andre. Her kan de møte hverandre og frender fra andre undertrykte folkeslag verden over. Årets festival hadde både seminarer om politikk og miljø og et spennende filmprogram, der et av innslagene var en samisk animasjonsfilm produsert i Norge, nemlig Cujajau av Ande Gaup.

Den mongolske sangerinna Urna underholder barn

Riddu Riddu omfatter en internasjonal ungdomsfestival, Youth Indigenous Gathering, der ungdom fra urfolk i alle deler av verden treffes. Hvert år settes dessuten fokus på et av verdens mange små urfolk.
I år var turen kommet til Vesperne, ei lita folkegruppe i Karelen.

Men det er jo musikken som først og fremst trekker oss hit. Alt det andre kommer i tillegg. Og i år var det både amatører og profesjonell fra ulike deler av verden som kunne glede og berike oss. Det dårlige været reduserte deltakelsen på årets festival, men for oss som trosset styrtregn og kulingkast var det en flott opplevelse. Ble det for kaldt foran scenen kunne vi ty til ulike gammer og lavvoer med bål og trivelige mennesker.

Allerede på fredagen hadde været letnet betydelig, og vi kunne nyte eminente joikere som Johan Anders Bær og Wimme Saari. Personlig synes jeg Wimme er i en helt egen klasse. Han begynte så sakte, så sakte og endte med et jublende gyngende festivalpublikum. Fredagens avslutning, Tuareg-gruppa Tinariwen fra Mali, gjerne karakterisert som ørken-blues, ble bleike i sammenlikning.

Lørdagen var det flere internasjonale innslag. blant annet fra Indigenous Youth Gathering, men høydepunktet var likevel Mari Boine med sit band – for anledningen supplert med gjester fra Zanzibar – som varmet publikums hjerter med sin sjarm og sin musikk. Etter Mari var det samisk tekno med gruppa FACES, og på festival-campen fortsatte tromming og joiking hele natta. Skjønt natt? Her er det jo bare en antydning til litt tussmørke mellom tolv og ett

Jeg sov noen få timer og sto opp før seks til strålende solskinn og en blikkstille fjord. Skjønnere blir det ikke i Nordnorge.