Blokkpolitikkens krise

Sondre Båtstrand og Hanna Marcussen er likestilte talspersoner for MDG, som i likhet med svenskene avviser den gammeldagse partilederen

Det svenske valgresultatet viser nok en gang at det etablerte partimønsteret slår sprekker. Partier fra begge de tradisjonelle blokkene forenes i avsky mot Sverigedemokraterna, og i ønsket om å få De Grønne på sitt lag. To partier som ikke passer inn i forrige århundre konfliktlinjer definerer på denne måten den politiske situasjonen i vårt naboland.

I Norge er FRP plassert langt ut til høyre, men partiet har jo først og fremst appell til den arbeiderklassen som skulle vært de sosialistiske partienes velgergrunnalg. Sverigedemokraterna har i enda større grad et program som forener tradisjonelle venstrestandpunkt som vern om velferdsstaten med nasjonalisme og rasisme.

I hundre år har klassekampens retorikk ligget under det europeiske partimønsteret. Det har vært borgarna mot sossarna, de rødgrønne mot de borgerlige, og Labour mot Tories. Variasjonene er mange, men grunnmønsteret er et stort sosialdemokratisk parti mot ett eller flere konservative partiet. Dette mønsteret har vært så dominerende at alle andre konfliktlinjer har blitt underordnet.

Vi ser nå at de store sosialdemokratiske partienes langsomt mister sin dominerende rolle , og det oppstår et mere flertydig mønster der alliansene ikke er like selvsagte.

På 1970-tallet fikk vi i Norge, i kjølvannet av EEC debatten, et fellesskap mellom sentrumspartiene og radikale sosialister, som på sitt mest optimistiske håpet å kunne bryte blokkpolitikken og presentere et friskt og grønt alternativ. I Norge fikk denne bevegelsen navnet populisme, den forente folk fra Venstre, Senterpartiet og SV med deler av Arbeiderpartiet. Alliansen var imidlertid kortvarig, og blokkpolitikken var snart på plass igjen.

De grønne partiene som ble organisert på 1980-tallet sprang ut av de samme tendensene som hadde preget den norske populismen, og erklærte mange steder sitt ønske om å bryte den tradisjonelle politiske todelinga, så også i Norge, der Miljøpartiet De Grønne på sine første samlinger brukte slagordet: Ikke til høyre, ikke til venstre men foran.

I praktisk politikk har det likevel ikke vært så enkelt. Stilt overfor valget mellom å samarbeide med høyresida eller venstresida, har de grønne vanligvis falt ned på venstresida, men som debatten etter det svenske valget viser er det ingen automatikk i dette valget.

I Bystyret i Trondheim deltar MDG i et rødgrønt samarbeide med AP som dominerende part. Samtidig vokser oppslutningen om Høyre og Frp. Min partifelle Harald Nissen har derfor invitert Venstre og Kristelig Folkeparti til å samarbeide til venstre, framfor å gå inn i den klamme omfavnelsen til Frp og Høyre. Signalene så langt er positive, tilmed SV som tradisjonelt har hatet KRF, har sendt ut forsiktige koselyder. Dette viser likevel ikke annet enn at midtlinja i to-blokksystemet kan forskyves.

Langt klarere signaler kommer fra de tyske velgerne, der Die Grünen nå er like store som sosialdemokratene på enkelte meningsmålinger. I flere delstater har De Grønne gått til samarbeide med kristendemokratene. De som eventuelt måtte mislike dette har gått over til det nye venstrepartiet Die Linke. Norske SV forsøkte lenge å opprettholde et internasjonalt samarbeide både med røde og grønne partier. (Etter en tidligere svensk valgnatt erklærte Erik Solheim at «begge våre svenske søsterpartier har gått fram«, og siktet til Vänstern og Miljöpartiet) Men partiet hans har nå måttet velge Die Linke i Tyskland og Vänstern i Sverige.

MDG er dermed klarere enn tidligere den eneste representanten i den norske partifloraen for den internasjonale grønne partifamilien. Med den økte oppmerksomheten mot Miljöpartiet i Sverige har også norsk offentlighet begynt å se at det grønne alternativet ikke nødvendigvis er hverken venstreblått eller SV-rødt.

De Grønne partiene representerer en ny politisk dimensjon, som ikke i lengden kan sperres inn i det tradisjonelle partimønsteret.

3 kommentarer (+add yours?)

  1. Kenneth Fuglemsmo
    Sep 27, 2010 @ 00:20:04

    Det er vel utrolig lenge siden blokkene har vært så viktige i norsk og svensk politikk som i dag? Med årets «rødgrønne» prosjekt i Sverige, den norske «rødgrønne» regjeringen, svenske Alliansen og åpne tilnærminger mellom Frp og Høyre, så er «Høyre»- og «Venstre»-blokkene mer samla enn noensinne.

    Både Norge og Sverige har nå flertallsregjeringer, noe som er veldig sjelden i et 50-årsperspektiv. Mange er historieløse og glemmer at sosialdemokratene i Norge og Sverige stort styrte som mindretallsregjeringer det meste av tiden mellom 1950 og 2000. Også Høyre i Norge har styrt som mindretallsregjeringer (med «støtte» fra Frp). Mindretallsregjeringer har vært normalen, og dermed har blokkene vært mindre viktige i norsk og svensk politikk fra 1950 til 2000 enn mange andre land med parlamentarisme.

    Selv om de grønne skulle bryte med blokkmønsteret, har jo Miljöpartiet i Sverige stikk i strid med dette plassert seg selv solid i den rødgrønne alliansen og inngått formalisert samarbeid med Socialdemokraterna.

    Altså er det ting som trekker i motsatt retning av «blokkpolitikkens død». Jeg tror analysen om krise i blokkpolitikken mer er uttrykk for et ønske hos disse analytikerne, enn en nøktern oppsummering av virkeligheten.

    Videre er det viktig å se at blokkdannelse er den logiske konsekvensen av partilister og parlamentarisme. Så lenge regjeringer er avhengig av støtte fra et parlamentarisk flertall for å sitte en hel periode, så vil dette være en svært sterk drivkraft for å dele politikken i to.

    Men jeg er enig med deg i én ting, nemlig at disse parlamentariske blokkdannelsene ikke gjenspeiler virkelighetens motsigelser på en god måte. Tvert imot er blokkdannelsene svært tilslørende.

    Men det er ingen automatikk i at De grønne bryter med dette mønsteret. Her i Trondheim ser dere jo ut til å trives i den lokale «rød-grønne» blokken – hadde dere ikke gjort det samme om dere ble stortingsparti – slik som Miljöpartiet?

  2. Jan Bojer Vindheim
    Sep 27, 2010 @ 07:35:44

    Her har du helt rett, Kenneth. Blokkpolitikken er ikke så lett å avskaffe, selv om sosialdemokratienes innflytelse åpenbart er blitt redusert.

    Det vi står igjen med er at noen nye konfliktlinjer skaper uro i mønsteret.

  3. Kenneth Fuglemsmo
    Sep 27, 2010 @ 12:31:08

    Det er bra. Jeg liker uro🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: