Bjørneboe i kosmos

Med andre bind av Tore Rems store Bjørneboe-biografi kan denne store forfatterens verk vurderes på et bredere grunnlag enn tidligere. Det er gått 25 år siden han døde, og hans fiender så vel som hans venner har kunnet senke skuldrene noe. For det var jo slik at Bjørneboes lojalitet var mot sin egen indre søken og ikke mot de ulike gruppene hvis mål han i større eller mindre grad delte på sin vei mot avgrunnen. Om så ulike grupper som anarkister og antroposofer har hevdet og fortsatt hevder at Bjørneboe «egentlig» var en av dem, så må de samtidig sette deler av hans offentlige og private virke i parentes, som representative for en annen Bjørneboe enn den «egentlige».

Første bind av Bjørneboe-biografien utløste hissige kommentarer, særlig fra antroposofisk hold. Peter Normann Waage og Kaj Skagen påsto begge at Rem ikke viste den egentlige Bjørneboe, og ganske særlig klaget Skagen over at Bjørneboe ikke ble framstilt som tilstrekkelig antinazistisk under krigen

Ironisk nok kom antroposofene på den måten i skade for å trekke lokket av forbindelsen mellom antroposofisk og nazistisk rasetenkning. Dette har jeg berørt i en tidligere blogg.

Nå er det ikke tvil om at Rudolf Steiners antroposofi hadde den aller største betydning for Bjørneboes åndelige utvikling, det legger da hverken Rem eller Bjørneboe selv skjul på. Men antroposofene later ikke til å akseptere i hvilken grad store deler av Bjørneboes liv uttrykte en reaksjon mot de dogmatiske og autoritære sidene ved de miljøer der man dyrker Der Doktor.

I det nye bindet «Født til frihet» registrerer Tore Rem at Bjørneboe på slutten av sitt liv fant tilbake til metafysikken. Det kan vel være spørsmål om den noen gang var blitt borte., men la oss være enige om at den kom mere i forgrunnen i hans siste verker; Stillheten, Hertug Hans og Haiene. Verdt å merke seg er at Bjørneboe i denne runden velger en mere udogmatisk form. Han uttrykker sin erkjennelse av virkelighetens åndelige aspekter uten å bruke den spesielle steinerske terminologi.

I denne utvikling fra sin steinerske «innvielse i de egyptiske solmysterier» til en mere åpen og personlig kosmisk erkjennelse, går Bjørneboe en klassisk mystisk vei, fra opplysning via formørking til ny opplysning. Fra fjelltoppen går søkeren ned i en mørk dal for siden å kunne stige opp på en ny og høyere tinde. Dette er en utvikling som er beskrevet også av Rudolf Steiner, og som man f.eks. kan gjenfinne i de gamle rosenkors-skriftene Steiner var opptatt av.

Men for Bjørneboe som for andre mystikere betegner dette steget at den mystiske erkjennelsen er blitt gjort til en mere personlig eiendom. I den organiserte mystikken, det være seg vestlig okkultisme, islamsk sufisme eller sørasiatisk sramanisme, er det alltid en vanskelig balansegang disippelen må gå, mellom trofasthet overfor de tradisjoner som formidles via lærer, sjeik eller guru og den selvstendige erkjennelse som gjør det mulig å integrere den mystiske opplevelse i sin egen personlighet.

Et aspekt av Bjørneboes utvikling som bare berøres overfladisk av Rem, er den rystende kosmiske opplevelsen Bjørneboe oppnådde ved hjelp LSD, og som han selv fant så betydningsfull at han brukte den som innledning til Kruttårnet. Der heter det:

Så kom havet, det uendelige, mørkeblå gylne hav, skummet og lyset, og alt var omfavnet av solen, jorden ble båret av de uendelige flammearmene som omslynget den og holdt den oppe…

Nå var norsk offentlighet i 1968 besatt av narkofobi, en fobi som også rammet skildringer av LSD-visjoner, fordi dette stoffet ved å inkluderes i kategorien «narkotika» har blitt fratatt sine transcenderende muligheter og er blitt redusert til «et rusmiddel»; en perversitet.

LSD var og er ikke et narkotikum, men et middel til å blottstille menneskets indre virkelighet. Under de rette betingelser kan dette preparatet åpne svimlende erkjennelser, skremmende så vel som forlokkende. For Bjørneboe som både hadde en antroposofisk erkjennelse som bakgrunn og var vel kjent med ondskapens mange uttrykksformer var det skjønnheten som kom til å dominere den psykedeliske opplevelsen.

I våre dager når forskning på LSD igjen blir tatt opp ved universiteter i flere land, burde det være mulig å drøfte i hvilken grad Bjørneboes hyttetur sammen med Jan Greve bidro til å forløse noe i hans indre som satte sitt preg på hans siste verker. Kjenner vi ikke noe av hans solreise igjen i det siste kapitlet av Stillheten:

– Min sønn, har du sett allverdens smerte? sa den gamle.
– Allverdens, svarte mannen.
– Også den siste?
– Den siste.
– Da har Herren talt til deg, siden du står foran meg nu.
– Jeg så en kilde med rinnende vann og en grønn plante.
– La meg så se om du kan smile, sa den gamle.
Og mannen smilte, nesten som et ungt menneske.

1 kommentar (+add yours?)

  1. Sambo
    Sep 28, 2010 @ 11:29:42

    Hertug Hans ble faktisk skrevet av Bjørneboe i ungdommen, men først utgitt mye senere. Men det bekrefter vel bare at Bjørneboes søken fortsatte livet gjennom, og den aldrende mann gjenfant seg selv som yngling. Livet står aldri stille.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: