Junagadh

Så er jeg kommet fram til byen Junagadh i delstaten Gujarat, der den årlige festen til ære for Shiva, Shivaratri samler en halv million mennesker.

En samling pilgrimer med sterke innslag av festival. Fokus er fjellet Girnar utenfor Junagadh. For å komme dit la jeg på vandring fra sentrum av Junagadh, og fant meg etterhvert i en tett strøm av mennesker, autorickshawer, busser og biler av alle slag.

Etter en times tid kom jeg til et veikryss der det var et Krishna-tempel. Der kunne jeg sette meg i skyggen og nyte sukret bøffelmelk. Snart var jeg omgitt av en flokk gutter som ville vite hva jeg het og hvor jeg kom fra. De satt i ring rundt meg med øynene på stilk. Jeg fikk raskt nok oppmerksomhet og gikk videre oppover dalen.

Menneskestrømmen ble bare tettere og tettere. Det gikk jevnt i begge retninger. Autorickshawene var stappfulle – utrolig at det går an å presse så mange inn i dem. De krabbet knapt fortere enn oss som gikk. Støvet og varmen blandet seg med eksosen til en ufyselig smog, men vi gikk traust videre. Noen kilometer oppi veien kom vi til Damodars hellig vanntank. Her var et tempel til Shiva og et fjøs med hellige kyr.

Selve tanken var et stort steinsatt basseng med trapper, ghats, fulle av folk som badet. Et fargerikt skue i sterk motsetning til badelivet f.eks. på strendene i Goa eller i Europa. Her var ikke en solseng å se. Vannet fristet meg ikke, men skal ha en åndelig rensende kraft.

Slik blir Shivaratri markedsført av de lokale reiselivsmyndighetene.

Enda en kilometer opp i veien kom vi til et stort tempelanlegg, og det var slutt på motortrafikken. Likevel var det tettpakket av folk, tiggere gikk side om side med indiske familier i sin fineste stas, Studenter og sadhuer skubbet borti hverandre i mengden.

Veien hadde lenge vært omgitt av boder for salg av godterier og forfriskninger. Nå ble det flere rekker av boder med et bredt utvalg av parafernalier; gudebilder, vindmøller, blomster, klær, CDer og DVDer. Det var loddselgere, astrologer og massører. Det var også en fornøyelsespark med pariserhjul og annet snadder.

Lenger oppe var ei hel gate der sadhuer satt på utstilling, mange nakne eller bare innsmurt i aske. Et sted så jeg en agori, en svartkledd sadhu som fektet mot meg med en truende mine.

De fattigste sadhuene satt aleine i støvet, men de fleste satt i flokker der en baba med stor autoritet er omgitt av sine disipler og andre sadhuer av lavere rang. Gjestene kommer strømmende forbi og legger igjen penger, blomster og andre gaver. Chai og chillumer serveres uavbrutt.

Øverst oppe i denne sidegata kom jeg til et telt med musikk. Her satt to oransjekledde sadhuer på en liten forhøyning. Foran dem satt en liten gruppe musikere og framførte religiøse hymner. Til forskjell fra de andre delte denne babaen ut penger til andre sadhuer som kom i en jevn strøm.

Her satt jeg en times tid og nøt den relative beskyttelsen fra solstrålene som et tynt bomullstak kunne tilby. Mange folk lå og sov inni teltet, andre røkte chillumer eller klappet i takt med musikken.

Jeg gikk videre for å finne veien til fjelltoppen. Overalt ble jeg møtt av vennlige smilende mennesker som hjalp meg å helle vann over lingamer og dekorere dem med baelblader.

Langt om lenge kom jeg til en port som åpenbart fører opp til Dattatreyas tempel på fjelltoppen. Da syntes jeg det var nok for idag, Varmen og støvet ble i meste laget for en stakkars nordeuropeer. Men imorgen skal jeg opp på fjellet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: