Jai Girnari !

Trappene oppover fjellet

Shivaraatri feires etter den hinduiske kalenderen, og faller derfor litt ulikt ut i de kristne kalendrene. I år var det natta mellom 2. og 3. mars som var utpekt som det rette tidspunktet.

Da jeg tidlig i går morges, den tredje mars, dro opp til fjellet Girnar for å klatre til topps, møtte jeg derfor allerede store flokker med pilgrimer på vei hjem fra nattens festligheter. De møtte oss med trommer og med tilropet Jai Girnari!, et rop vi skulle høre og gjenta i mange timer. Lovet være Girnar. Det er selve fjellet som er hellig – Girnar er nemlig en manifestasjon av den store gudinna Abima, eller Abi Mata.

Girnar er det høyeste fjellet i Gujarat, det ligger i et naturreservat og er omgitt av templer og helligdommer for ulike religioner og sekter. Og det var en jevn strøm av oss som skulle oppover.

Jeg hadde hørt at det skulle være 10 000 skritt til toppen og var forberedt på en slitsom tur. Der trappene begynte var de brede med lang avstand mellom trinnene og omgitt av trær. På begge sider var det hytter og skur av ulike slag. Etterhvert kom trinnene litt hyppigere og vi om opp over trærne. Sola begynte å gjøre seg gjeldende, og pusten ble litt kortere. Det var fortsatt hyppig med selgere av leskedrikker, og babaer av ulike slag som skulle ha noen rupier for å gni aske i panna di.

Jeg begynte å bli kjent med noen av dem som holdt samme tempo som meg. Vi passerte hverandre når vi tok pause, og tok etterhvert ofte pauser sammen. Men det var langt opp, antallet trinn sto skrevet på hvert 50. trinn. Allerede før det første tusentallet var jeg sliten.

Deler av jaintemplene på Girnar.

På noe over 2 000 trinn kom  vi til et imponerende tempelanlegg bygd av tilhengere av Jain-religonen . Det største tempelet er viet Neminatha, jainenes 22. Tirthankara eller inkarnasjon av Gud. Tempelanlegget omfatter matsaler og sovesaler som er åpne for alle religioners tilhengere, og som ofte brukes til overnatting av folk som vil møte soloppgangen på tindene.

Vi fortsatte å klatre, trappene ble trangere og brattere, men det var hele tida en betryggende steinmur på utsida. Dem vi møtte kom noen ganger springende nedover mens de ropte Jai Girnari!, og vi svarte Jai Girnari! (med et litt annet tonefall). De var jublende glade, vi var slitne og forventningsfulle. Vi  fulgte tallene som med jevne mellomrom dukket opp på trappetrinnene. Jeg tenkte: ved 5 000 trinn jeg ta en lang pause.

Så var vi plutselig oppe på en fjelltopp med kjølig vind rundt ørene.  På 5 000 trinn ligger templet til ære for fjellets gudinne, av jainene kalt Neminath av hinduene kalt Abi Mati. For mine to nærmeste følgesvenner var dette målet. De la seg flate på gulvet foran hennes bilde, og jeg fulgte eksempelet.

Nå er grensene mellom religionene glidende i India, men inntekter fra pilegrimer er en beinhard realitet. Det foregår en strid mellom hinduer og jainer om hvem  som skal bestyre denne, den  viktigste helligdommen på fjellet.  Jainene hevder det er de som har grunnlagt anlegget, hinduene peker på at de har brukt og vedlikholdt det i hundrevis av år.

Guru Dattatreya

Men det er enda lenger å gå, noen hundre trinn videre kommer  vi til neste topp som er viet Shiva i form av Guru Goraknath.  I det jeg kommer ut på fjelltoppen fylles jeg av en ekstatisk glede. Verden ligger naken og meningsfull foran meg.

Men de innerste hemmelighetene skal i følge naga babaene symboliseres ved den skikkelsen  den høyeste tinden er viet til. Vi ser over ei djup kløft et bitte lite tempel høyt på en topp. Dit skal vi. Det bærer  først ned i kløfat og så enda trangere og brattere trinn opp til tempelet for alle sadhuers Guru – Dattatreya. I det vi er så slitne at vi ikke kunne gått lenger, kommer vi opp til et lite rom på kanskje 20 kvadratmeter. Midt i rommet er en stor statue av Dattatreya. Vi går rundt ham, gir babaen en gave og forsvinner ut igjen. Politifolka som passer køen jager på, det er flere som skal inn.

Nå er sola blitt varm. Den kjølige brisen klarer ikke lenger å dempe strålene. Trappa ligger helt åpen mot den brennende himmelen. Turen nedover blir nesten verre enn turen opp. Det går nok noe fortere, men det er mange trinn som skal gåes og det sliter tungt på legger og føtter. Og nå er det vi som roper triumferende Jai Girnari !, til dem som enda er på vei oppover.

For en dag. Solbrent blei jeg også.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: